Smedvig
Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Illustrasjonsfoto: Adobe Stock

Er det uambisiøst å ha en plan?

Er det uambisiøst å ha en plan?

Er det uambisiøst å ha en plan? Er det fare for at du blir stående på stedet hvil dersom ikke målet settes høyt nok? Det synes i alle fall som om det har vært den rådende tankegangen da Stavanger kommune vedtok sin nye klima- og miljøplan noen uker før jul – uten en gang å ha tenkt på hvor mye utslippene i Stavanger vil endre seg etter sammenslåingen med Rennesøy og Finnøy i 2020.

På papiret var det en klima- og miljøplan for perioden 2018 til 2030 Stavanger kommune vedtok. Flertallet bestemte seg for å kutte 80 prosent innen 2030, til tross for at administrasjonen hadde utredet 40 eller 50 prosent. Mindretallet, som ville legge seg på nivå med det som administrasjonen hadde utredet, og høyere enn det som regjeringen mener må til for å oppfylle våre forpliktelser i henhold til Paris-avtalen, ble avvist som uambisiøse. Når ble egentlig målene i Paris-avtalen uambisiøse?

Men det er ikke om kuttene skal være 40 prosent eller 80 prosent, eller 100 prosent for den saks skyld, som er poenget. Poenget er hva vedtaket til Stavanger kommune egentlig vil ha å si for byen og regionen. Hva skal til for at vi skal klare å nå 80 prosent? Derfor spurte også Næringsforeningen politikerne i Stavanger en rekke spørsmål om hva kutt på 80 prosent vil bety for byen, næringslivet og utviklingen framover – i forkant av bystyrevedtaket. Vi fikk ikke svar på noen av dem. Redaksjonen i Rosenkilden bestemte seg derfor for å finne noen av svarene på egen hånd.

 

Mye forandrer seg

Et av de første svarene Rosenkilden fikk er at det egentlig er en klimaplan for 2019 til 2020 som byen har bestemt seg for, all den tid planen må opp til ny politisk behandling etter sammenslåingen med Finnøy og Rennesøy om ett år og all den tid landbruket i den nye kommunen alene vil ha såpass store utslipp at det vil påvirke tallene dramatisk. For mens utslippsandelen i Stavanger i 2015 lå på 2,5 tonn per innbygger, lå andelen i Rennesøy og Finnøy på hele 18 og 17 tonn per innbygger. Rennesøy og Finnøy sto i 2016 for hele 32,5 prosent av utslippene i det som blir den nye kommunen Stavanger, med bare seks prosent av befolkningen.

Dersom målet om en reduksjon av klimautslippene med 80 prosent innen 2030 skal videreføres i den nye kommunen etter 2020, må derfor all motortransport på vei og på sjø elektrifiseres i løpet av 11 år. I tillegg kan målet få store konsekvenser for dyrehold og matproduksjon.

 

Hvorfor ikke 100 prosent?

Tydeligvis uten å vite noe av dette, vedtok altså flertallet av politikerne i Stavanger at kuttene skal være på 80 prosent. Etter alt overmål gjorde de dette uten å bry seg med at handlingsplanen som administrasjonen oversendte skisserte tiltak for å oppnå en reduksjon på 40 eller 50 prosent. Det fulgte heller ingen ekstra penger eller ekstra tiltak med vedtaket i Stavanger. I ettertid er det riktignok lagt inn penger i et klimafond, men ingen aner hvor langt det vil rekke. 

Når så flertallspartiene argumenterer for sitt vedtak, sier de at vi ikke må være redde for å være ambisiøse i en såpass viktig sak. Logikken er at det er større mulighet for å nå 50 prosent dersom kravet er 80 prosent, enn om det faktisk settes til 50 prosent. Men hvorfor ikke da sette målet til 90 prosent eller 100 prosent? Da er vel muligheten enda større for at vi faktisk når 40, 50 eller 60 prosent når regnskapet skal gjøres opp i 2030?

Eller har næringslivets iboende logikk om å sette seg realistisk mål som så etterfølges av konkrete tiltak og handling noe for seg? Er det faktisk en fare for at urealistiske mål og ambisjoner bare havner i en skuff? At de kjapt oppleves som virkelighetsfjerne og irrelevante? Jeg tror det. Ikke minst i lys av at Stavangers klimaplan for perioden 2010 til 2020 hadde mål om en reduksjon på 30 prosent. Fram til 2016 hadde ikke utslippene gått ned med en eneste prosent.

Jeg er enige med både flertallspartiene og mindretallspartiene i Stavanger om at vi må være ambisiøse i klimaarbeidet. Vi må tørre å sette oss klare mål, noe som også kan bli en konkurransefordel for næringslivet – gjort på den riktige måten. Men i respekt for FNs bærekraftsmål; spar oss for en lek med tall. Klimasaken er altfor alvorlig til det. Når klimaplanen for perioden 2021 til 2030 skal behandles i nye Stavanger kommune, vil jeg oppfordre til et vedtak med et mål som følges av en realistisk handlingsplan. Og siden Sola kommune tar seg av alle utslippene fra luftfarten i storbyområdet og Sandnes må bære utslippene for all forbrenning av avfall, hadde det ikke heller gjort noe om planen ble interkommunal.

Skriv ut

Flere nyheter

  • Når de ansvarlige fornekter at omstillingen går dårlig

    16. apr 2019
    Ikke alle reformer, omorganiseringer og endringsprosesser blir en suksess, snarere tvert om, de havner i en hengemyr der man ikke kommer noen vei. Da er det to løsninger: Man kan erkjenne utfordringene og endre kurs, eller man kan ta på seg øreklokker og sveisebriller og håpe det går over. Mange endringsledere velger det siste.
  • En ny energiarena

    16. apr 2019
    Skulle vi fulgt trenden skulle vi ikke bygget vindmøller, men softwaren som driver vindmølleparker. I vår iver etter omstilling skulle vi ikke sett på det grønne, men det digitale.
  • Det grønne skiftet koster – men hvor mye?

    16. apr 2019
    Utfordringene står i kø for Stavanger-regionen når vi skal foreta det grønne skiftet mot et samfunn med lavere klimagassutslipp.
  • Energikommentaren: Energi, miljø og markedskrefter

    15. apr 2019
    Når det argumenteres for at vi må senke forbruket av alkohol har jeg aldri hørt noen foreslå at Norge må forby produksjon av alkohol. Jeg har aldri hørt noen si at vi må legge ned Løiten Brenneri, Lervig Bryggeri eller kvitte oss med Berentsens i Egersund. Alle skjønner at det alltid vil være et tilbud dersom det er etterspørsel. Altså er det forbruket som må begrenses. Slik fungerer markedskreftene. Utbudet av varer og tjenester vil alltid tilpasses markedet.
  • – Planleggerne gikk i motsatt retning av bestillingen

    09. apr 2019
    11. april er D-dagen for Forus-planen! Da legger IKDP-administrasjonen frem sitt endelige forslag etter ikke mindre en to høringsrunder. Etter en elendig planprosess, hastverksarbeid og en lite lyttende administrasjon som har misforstått oppgaven, er spørsmålet om planen inntil videre bare bør legges i en skuff eller om det er mulig å fatte et vedtak før høstens valg, slik politikerne ønsker.
  • Styrelederen: Vår tilgang til markedet er ikke selvsagt

    08. apr 2019
    Som en liten eksportregion i et lite land er vi ekstremt avhengige av tilgangen til det internasjonale markedet, uten å bli møtt med høye tollmurer. Den aller viktigste avtalen i så måte er EØS-avtalen, som i disse dager fyller 25 år.
  • Plass til tema Næringsforeningen ikke ville ha valgt

    05. apr 2019
    Debatten om byutvikling trenger sterke meninger fra ulike ståsted og posisjoner - selv om søkelyset blir rettet mot tema som ikke Næringsforeningen ville ha valgt.