Frogner House
Nytt år  i lykkelandet
Foto: Maipo Film/NRK

Nytt år i lykkelandet

Av Bjørn Vidar Lerøen, energikommentato


Det er mye å feire i 2019. Det er 50 år siden vi fant Ekofisk. Med oljen kom det store muligheter og store utfordringer.

Oljen har gjort oss rike. Det er langt fra alle av klodens innbyggere som kan skilte med at staten holder hver og en med en bankkonto der innskuddet har passert halvannen million kroner. Fellesskapet rår over verdier på mer enn 8.000 milliarder kroner. Det er dette som er avkastningen av Lykkelandets store inntektskilde: Oljen. 

Det kan være greit å minne om noen grunnleggende forutsetninger for at det ble slik: 

Da beslutningen om å bygge ut Ekofisk ble tatt av den generasjonen som vi høsten gjennom har sett i fjernsynsserien Lykkeland, var oljeprisen litt over to dollar per fat. Likevel satte Phillips Petroleum i gang, og i løpet av atten måneder var det start av prøveproduksjonen fra den første produksjonsplattformen: Gulftide. 

 

På egne premisser 

Norge utformet en oljepolitikk på egne premisser. Selv om initiativet til å lete etter olje i Nordsjøen kom utenfra, bestemte vi oss raskt for at her skulle vi bli herrer i eget hus. Det ble vi. Vi etablerte en solid norsk oljemodell som mange andre oljeland har ønsket å kopiere. 

Stortinget vedtok de ti oljebud, der et av budene var at vi ikke skulle brenne gass, slik mange andre oljeland gjorde og fortsatt gjør. Vi etablerte god forvaltning av en viktig naturressurs og gode sikkerhetssystemer. Vi sa at oljealderen skulle bli en epoke og ingen episode og vi sa at inntektene skulle komme hele fellesskapet til gode. Tidlig i 1970-årene skrev regjeringen Bratteli den berømte Stortingsmelding 25, der en setning ble selve overskriften for den utvikling vi ønsket oss i det nye oljelandet: Et kvalitativt bedre samfunn. 

Det har vært bred enighet om oljepolitikken. Det har i seg en verdi. Det går bedre med et samfunn som forvalter sin rikdom i fred og fordragelighet enn i ufred og krig. Forfatteren Daniel Yergin skriver i sin prisbelønte bok The Prize at oljen har den egenskap at den kan splitte og samle nasjoner. I oljepolitikken valgte vi det siste og høster i dag fortjenesten av det. 

 

Ikke manglet utfordringer 

Gjennom et halvt århundre har Norge utviklet seg til en av verdens fremste olje- og gassnasjoner. Høstingen av de rike petroleumsressursene på vår kontinentalsokkel har gjort oss til en av verdens rikeste nasjoner. Det er denne historien som er grunnlaget for at NRK kunne lage en påkostet fjernsynsserie og gi den tittelen Lykkeland. 

Jeg er far til fem barn. Den eldste ble født i 1972, 1100 år etter at riksmakten ble samlet etter slaget i Hafrsfjord og samme år som nasjonen samlet sin oljemakt i Stavanger gjennom opprettelsen av Oljedirektoratet og Statoil. Mine barn og barnebarn tilhører generasjoner som ikke kjenner annen virkelighet enn at Norge er et rikt land fordi vi har hatt en jevn strøm av oljepenger, der mye er blitt mer. 

Det rike landet har likevel ikke manglet utfordringer underveis. Nye utfordringer venter. Som oljenasjon har vi vært gjennom kriser med lave priser og høye kostnader. Vi må innrømme at rikdommen tidvis fratok oss gangsynet. Vi mistet grepet på at det vi holder på med må lønne seg. Dessuten må det være sikkert. 

Da Torvild Aakvaag gikk av som generaldirektør i Norsk Hydro i 1991 var jeg journalist i Aftenposten og intervjuet ham. «Vi må ikke ha forestillinger om at industrien kan løse de store sysselsettingsproblemene i Norge. Derimot må vi sørge for at vi har en industri som tjener så mye penger at det norske samfunn kan opprettholde og videreutvikle sitt høye servicenivå og skape nye arbeidsplasser innenfor disse næringene», sa han blant annet i intervjuet. Om det var aktuelt den gangen, er det enda mer aktuelt i dag. Som samfunn har vi utfordringer både med bekjempelse av fattigdom og å gi tilbud om arbeid for de som faller utenfor. 

 

Vesentlig annerledes 

Vi er en oljenasjon og er blitt en like stor gassnasjon. Det vil vi fortsatt være. Vi må forstå at utvinning av olje og gass i de femti årene som ligger foran oss vil bli vesentlig annerledes enn i de femti årene som ligger bak oss. Jeg har i de siste par årene skrevet på et manuskript som skal bli en bokutgivelse til høsten. I boken beskriver jeg en reise gjennom vår oljehistorie. Jeg har hatt muligheten til og gleden av å følge denne historien på nært hold helt siden Ekofisk ble funnet. Det som har slått meg i arbeidet med manuskriptet er hvor store endringer som har funnet sted bare i løpet av den korte tiden jeg har skrevet på denne boken. Jeg har måttet gjøre mange oppdateringer og korreksjoner underveis, som for eksempel at noen av de store oljeselskapene som har vært med oss helt fra starten av, har gitt opp sine operatøroppgaver og overlatt ansvaret til nye aktører. Det skjer et aktørskifte på norsk sokkel. Også det er et varsel om endring og en ny tid. Fortsatt er det avgjørende å tenke langsiktighet, sikkerhet og lønnsomhet. Vi må sørge for at norsk sokkel fortsatt er attraktiv for industrien. Det er ikke minst et spørsmål om tilgang til leteareal. 

Så er det en dimensjon som vi ikke kommer forbi: Klimautfordringen. Det handler om å skifte adferd. Ansvaret er felles fordi vi alle er en del av verdens daglige energiforbruk, der olje og gass fortsatt vil være nødvendig for å sikre nok energi. 

Norge kan ikke løpe fra klimaansvaret. Fremtidens oljeproduksjon krever avkarbonisering. Vi har tatt de første skritt. Norge har ressurser til å være i front, men i vår tro på at våre elbiler og stengte oljefelt vil løse problemet, bør vi ta med oss at det siste året økte USA sin oljeproduksjon med mer enn Norges samlede oljeproduksjon og at kullforbruket i Kina og India er på vei opp. 

Det er langt frem til et klimapolitisk lykkeland, men ikke umulig, selv oljen og gassen fortsatt vil være med oss sammen med økende mengder fornybar energi. 

Skriv ut Tilbake til oversikten

Siste fra Debatt

  • Etikk, takk!

    30. jan 2019


    Digital etikk. Smak på uttrykket. For i 2019 kommer dette temaet til å få mye oppmerksomhet.  

  • Makta kan påvirkes

    29. jan 2019
    Skal vårt demokrati fungere godt, bør kunnskapen om hvordan vi kan påvirke politikken deles med flest mulig. Derfor er det kjærkommet at det er skrevet en selvhjelpsbok om effektiv påvirkning av makta.
  • Kronikk: Verktøy og vilje

    15. jan 2019

    Automasjon skremmer vettet av folk. Vil roboter virkelig ta over alt? Beveger vi oss inn i en teknologiapokalypse?
  • Fest med måte

    13. jan 2019
    Bakrus henger som oftest sammen med hvor hard festen har vært. Det som ofte slår oss på en mistrøstig søndag formiddag er at vi aldri lærer.
  • Er det uambisiøst å ha en plan?

    13. jan 2019
    Er det uambisiøst å ha en plan? Er det fare for at du blir stående på stedet hvil dersom ikke målet settes høyt nok? Det synes i alle fall som om det har vært den rådende tankegangen da Stavanger kommune vedtok sin nye klima- og miljøplan noen uker før jul – uten en gang å ha tenkt på hvor mye utslippene i Stavanger vil endre seg etter sammenslåingen med Rennesøy og Finnøy i 2020.