Smedvig

Styrelederen: Samarbeid i byutviklingen; NIMBY eller WIMBY?

Styrelederen: Samarbeid i byutviklingen; NIMBY eller WIMBY?

Polariseringen og mistro. En bredere felles forståelse eller en debatt fra skyttergravene? Utviklingen av byen vår framover vil kreve at vi går litt i oss selv med hensyn til form og tar en ny felles diskusjon om oppgavene. Da kan vi bevege oss fra NIMBY til WIMBY – fra «not in my backyard» til «welcome in by backyard».

Byutvikling er ikke romforskning, det er mye vanskeligere enn det! Slik innledet KÅKÅnomics programmet høsten 2018 og utsagnet er beskrivende! Ikke bare er plan- og bygningsloven en samlepost for et titalls særlover i Norge, den er også omkranset av et tyvetalls innsigelsesinstanser. Samtidig som utviklingen stadig går raskere i flere av de feltene som påvirker byen, maler planarbeidet fortsatt som en sakte kvern i kompromissenes landskap.

Den offentlige byutviklingsdebatten varierer i styrke og synlighet. Parallelt med sluttbehandling av KDP Stavanger sentrum (sentrumsplanen) har ordskiftet økt i intensitet, og da spesielt knyttet til medvirkning. Mange medvirkende har byutvikling som profesjon. Samtidig er utvikling av omgivelsene våre et allemannseie.

Jeg har sett kraften av samarbeid i byutvikling!  Siste års utvikling av Stavanger Øst, startet med visjonen «Urban Sjøfront – visjon for sentrumsnær byutvikling» i 1999, et samarbeid mellom en rekke aktører. Påfølgende planarbeid ble også gjennomført i brede samarbeid, noe som førte til relativt forutsigbare utviklingsrammer. Arbeidsformen ble oppfattet som så verdifull at Urban Sjøfront AS ble etablert for å følge opp både de formelle og uformelle virkemidlene i visjonen. Tou Scene er et eksempel på kraften som oppstår når ulike aktører bidrar og samlet blir et spekter av kompetanse og ressurser. Oppstarten av Tou Scene ble aldri vedtatt; det er et resultat av at nok mennesker ville, og holdt ut. Folkeparken på Kjelvene har mye av det samme i seg. Den parken skulle fortsatt ikke vært realisert hvis planforutsetningene alene hadde vært lagt til grunn, men ble faktisk åpnet i 2005. Tilsvarende gjelder for Lervigstunet (parken ved Ostehuset Øst) og en rekke andre større og mindre prosjekter i Stavanger Øst. Tilsvarende prosesser og prosjektsamarbeid skjer nå i regi av CID-prosjektet, som er den delen av sentrumsplanen som ikke må å vente på det formelle planvedtaket i bystyret.

Når vi kjenner den potensielle kraften av samarbeid i byutviklingen, hvorfor erfarer vi da at medvirkning og samarbeid er fraværende eller ikkefungerende? Jeg tror svaret er meget sammensatt, men har i alle fall med seg to komponenter:

 

Hva er oppgaven og hvor i prosessen er vi?

Planprosesser og andre konkrete tiltak settes i gang med en målsetning; hva skal man oppnå? Etter å ha segregert og spredt bebyggelsen utover i flere tiår, går utviklingen nå i sterk retning av å samle og binde sammen. Rådet om å gå i denne retningen er entydige i hele hierarkiet fra FNs klimamål, via statlige- og regionale forventninger, retningslinjer, bestemmelser og avtaler – til kommunens egen overordnede kommuneplan. Arbeidet med sentrumsplanen, og andre delplaner og tiltak innenfor byområdet, har i oppgave å konkretisere de overordnede føringene, men også å vise at enkelte at målsetningene ikke er mulige å realisere uten for store konsekvenser. Et av de største hindrene i medvirkningsprosessene er imidlertid at vi ikke diskuterer samme oppgave. En forutsetning for god dialog og reell medvirkning, er at vi i større grad har felles forståelse for om vi akkurat nå diskuterer målet med arbeidet, grad av måloppnåelse eller konkrete løsningsforslag.

 

Polarisering

I Facebook-gruppen Byutvikling Stavanger kan man som et av flere eksempler lese: «Tenker heller at en ikke nødvendigvis kjøper fortetningsretorikken til politikere og utbyggere som plutselig har fått et «grønt» kinderegg de kan skyve foran seg. Tomter og områder utbygger tidligere ikke fikk tilgang til blir nå frigjort for å «redde» både byen og miljøet. Hvor er debatten om motivet? Er fortetting langs kollektivaksen vårt bidrag til å skape et bedre klima og en bedre by å bo i?».

Like mye som utsagnet eksemplifiserer ulik oppgaveforståelse, så viser den med tydelighet polariseringen og mistroen i den pågående debatten. KÅKÅbydebatt har lagt seg litt på samme linje både i debattform og i tilhørende kronikker. Og i all rettferdighet: Byutvikling Stavanger og KÅKÅbydebatt er kun to eksempler på at vi har et stykke å gå i formen på meningsutvekslingene. Ingen er på sitt mest konstruktive nede i skyttergravene og hvis formen maner mer til kamp enn til en samtale, har vi gått oss inn i et spill som ikke vil ta oss noe sted. I alle fall ikke et sted vi ønsker å være.

 

Felles forståelse

Jeg kunne fortsatt med følelsen av å ikke bli hørt, om den rettmessige forventningen om medvirkning versus det å ta de anledningene som faktisk foreligger, om hvem som faktisk bestemmer, om ytringer versus egen innsats, hvor ansvaret for mobilisering ligger og en rekke andre faktorer som spiller inn i medvirkningsarenaene. Men jeg vil først og fremst oppfordre til at vi går litt i oss selv med hensyn til form og tar en ny felles diskusjon om oppgavene. En god arena for det sistnevnte er det pågående arbeidet med Kommuneplan for Stavanger. Dette planarbeidet tegner meget godt med hensyn til å klarlegge mål og virkemidler. Hvis den planprosessen sender oss ut i andre enden med bredere felles forståelse og blir et kjent og respektert styringsdokument for senere delplaner og tiltak, så har vi større forutsetninger for videre konstruktivt samarbeid om utvikling av byen vår!

Skriv ut

Flere nyheter

  • Kronikk: VHS på jobb og Netflix hjemme

    22. mai 2019
    Facebook-chat versus e-post og ’06-intranett versus Google-søk: Fortsatt tillater vi store forskjeller på teknologien vi bruker privat og i vårt daglige arbeid. Hvorfor senker vi våre digitale forventninger på jobb?
  • Kronikk: Bærekraft – god business

    14. mai 2019

    Det går en linje fra toppen av FN-bygningen på Manhattan til bunnlinjen på Forus eller Forsand. Uansett stor eller liten virksomhet: Integrert bærekraft i forretningen er en forutsetning for framtidig lønnsomhet.
  • Kronikk: Innovasjon og verdiskaping – i samarbeid med universitetet?

    22. mai 2019


    En viktig oppgave for universitetet er å bidra til at ny kunnskap tas i bruk i samfunnet. I takt med at innovasjon og omstilling har blitt sentrale begreper i offentligheten, øker forventningene til at forskning og høyere utdanning skal skape nye, grønne og lønnsomme arbeidsplasser. 

  • Leder: Tre trusler mot nye E39

    14. mai 2019
    Ny E39 mellom Stavanger og Kristiansand er viktig for å sikre konkurransekraft og vekstmuligheter for næringslivet. Tre trusler skaper imidlertid uforutsigbarhet rundt prosjektet.
  • Når de ansvarlige fornekter at omstillingen går dårlig

    29. apr 2019
    Ikke alle reformer, omorganiseringer og endringsprosesser blir en suksess, snarere tvert om, de havner i en hengemyr der man ikke kommer noen vei. Da er det to løsninger: Man kan erkjenne utfordringene og endre kurs, eller man kan ta på seg øreklokker og sveisebriller og håpe det går over. Mange endringsledere velger det siste.
  • En ny energiarena

    26. apr 2019
    Skulle vi fulgt trenden skulle vi ikke bygget vindmøller, men softwaren som driver vindmølleparker. I vår iver etter omstilling skulle vi ikke sett på det grønne, men det digitale.
  • Det grønne skiftet koster – men hvor mye?

    02. mai 2019
    Utfordringene står i kø for Stavanger-regionen når vi skal foreta det grønne skiftet mot et samfunn med lavere klimagassutslipp.