Innsikt: Energihovedstaden

Stavanger ble ikke oljehovedstad fordi sentrale myndigheter pekte på byen. For at regionen skal holde posisjonen som energihovedstad gjelder fortsatt samme oppskrift: Samhandling og felles utnyttelse av mulighetene.

Da Stavanger ble oljeby, var det den internasjonale industrien som fant «oss». På grunn av geografisk plassering, havn og kompetanse – og ikke minst fordi regionens næringsliv og myndigheter tverrpolitisk så de store mulighetene.

Slik kan det også bli med Energihovedstaden. De lokale initiativene kan avgjøre. Man kan vente på statlige myndigheter, men regionens egne framstøt og prosjekter vil være viktigst. De gamle grepene om å være en god vertskapsby for internasjonal industri og tilby areal og kompetanse, har neppe gått ut på dato. Prosjekt Energihovedstaden handler om at man må finne de næringspolitiske veiene som styrker posisjonen – ikke minst overfor statlige myndigheter.

Tidlig posisjonering

Men først et tilbakeblikk. En historie som styrker tesen om at Energihovedstadens posisjon bygger på tidlig posisjonering og god forståelse. For nå er vi inne i en stim av femtiårsjubileer. Nylig ble det feiret at det var femti år siden statsminister Trygve Bratteli åpnet Ekofisk-feltet. Neste år er det femti år siden det historiske stortingsvedtaket ble fattet: Den 14. juni 1972 bestemte Stortinget å opprette Statoil og Oljedirektoratet lokalisert i Stavanger.

Mange tror dette var oljehovedstadens begynnelse. Men oljehovedstaden er ikke femti år – den nærmer seg seksti.

Skal man dra opp det virkelig store lerretet, i et slags sidesprang, kan man også peke på tusenårsperspektivet: At regionens siden vikingtiden har visst å mestre og utnytte Nordsjøens mektige naturkrefter til sjøfart til Storbritannia, Baltikum og Kontinentet. En sjøfartstradisjon som hele det «petromaritime industrielle kompleks» hviler trygt på. En naturlig kompetansebase da verdens største og mest kapitalistiske selskaper plutselig landet i Stavanger og skulle starte oljeleting.

Begynnelsen

Men la oss hoppe til oljehistoriens begynnelse, i Norge og Stavanger-regionen. På dagen ti år før stortingvedtaket om Statoil og Oljedirektoratet, allerede i 14. juni 1962, skriver Stavanger Aftenblad om seismiske undersøkelser i Skagerrak. Det markerer innledningen til den omfattende kartleggingen av våre havbunnsområder som har funnet sted i de etterfølgende seksti årene. Allerede i 1962 kommer de første seismikkskipene til Stavanger havn. I 1963 skyter det fart, og da rapporterer Stavanger Aftenblad om seismikkskipet «Sonic» som anløper Kalhammeren for å bunkre, etter å ha drevet undersøkelser siden april. Kanskje er dette tidenes første avisartikkel om oljevirksomhet i Norge?

Oljeeventyret var altså i gang – med utgangspunkt i Stavanger – nesten ti år før Stortinget etablerte Oljedirektoratet og Statoil i Stavanger. Seismikkskytingen startet i 1962 og 1963. Boringen begynte i 1966. Foruten påvisingen av verdens største oljefelt til havs, Ekofisk i 1969, ble Frigg- feltet avdekket i 1971 – som verdens største gassfelt til havs. Forberedelsene til den gigantiske Frigg-utbyggingen over grensen mellom Norge og Storbritannia var i full sving like etterpå. Både Ekofisk og Frigg ble funnet og utviklet med utgangspunkt i Stavanger, for operatørselskapene
Phillips fra Oklahoma og Elf fra Frankrike hadde begge valgt denne regionen som sin base. Allerede i 1971 var støpingen av Ekofisk-tanken godt påbegynt, med et revolusjonerende betongdesign. Et titalls oljeselskap og verdens største serviceselskap var godt etablert i distriktet. Helikoptrene hadde gått i skytteltrafikk til riggene i flere år. Med to verdensrekordfelt i byens portefølje og nærmere ti års erfaring som base for seismikk, leting og hele offshore-virksomheten, var det med selvbevissthet man skapte mottoet: «Norge og oljen, Stavanger er stedet». Stortinget stadfestet det som allerede var realiteten på bakken; Stavanger er oljehovedstad.

Klarer vi det igjen?

Klarer vi det samme med Energihovedstaden? Klarer regionen å være den opplagte kandidaten?

Megatrendene er tydelige – dilemmaene likeså: Klimatiltak og krav til lavere utslipp – helst mot null – er ufravikelige for den som skal hevde seg i framtiden. Konkurransen står om teknologier, prosesser og forretningsmodeller som gjør framtidens energiforsyning ren(ere). Industriproduksjon og industrielle prosesser, transport, overføring av energi og vårt daglig forbruk – alt må skje mer effektivt og med lavere utslipp. Samtidig er det fortsatt en direkte sammenheng mellom velstandsøkning og mer utslipp. Mange hundretalls millioner av mennesker skal løftes fra eksistensminimum til verdige liv, fra hardt fysisk livsforkortende slit til rettferdig tilgang på energi til oppvarming, kjøling og transport. De skal også få sine hjem og arbeidsplasser mekanisert, elektrifisert og digitalisert. Det må skje samtidig som vi når målene om å holde utslippene nede.