Tømmermannen som satset på stål

Riktignok ble han tømmermann – som sin far – og også han har brukt fagkompetansen på fritiden i sin tid til å bygge sitt første hus, men ambisjonene og entusiasmen for å skape noe større, har ført ham inn i en litt annen verden en den han vokste opp med.

Allerede som 25-åring gikk han inn som direktør i den nyetablerte bedriften Nordic Steel. Siden den gang har Børre Lobekk blitt åtte år eldre, og bedriften har vokst til å sysselsette over 100 ansatte, inkludert seks lærlinger

Det har blitt lagt merke til, selv på Jæren der gründere og industriarbeidsplasser har blomstret i flere tiår. Også Lobekk selv har gjort seg bemerket langt utenfor regionen. Som de fleste andre bransjer, har også næringslivetsine priser, og tømmermannen fra Varhaug har allerede rukket å stikke av med flere av dem. Det synes Lobekk er hyggelig, men først og fremst trives han med å være leder for en bedrift han brenner for.

Litt gøy

I en tid der hjemmekontor og digitale møter har fått et helt annet innhold, og der jobb og fritid glir inn i hverandre, er Lobekk glad for å endelig kunne være tilbake på kontoret og høre liv og latter bre seg rundt i korridorene i Nordic Steels lokaler på Bryne. Kontordøren er åpen, og han har savnet den sosiale omgangen med de ansatte.

– Alle som har hatt anledning har vært på hjemmekontor, også jeg. Jeg har sittet delvis hjemme, og de dagene jeg har måttet ha helt fred har jeg tilbrakt på hytta i Sirdal. Hjemmekontor var veldig uvant i starten, men vi innførte tidlig i bedriften at alle skulle se hverandre på møte klokken 08.00, og på nytt klokken 14.00. Egentlig har det vært litt gøy også.

– Hva med effektiviteten?

– Det er mer todelt, og både person- og oppgaveavhengig. Noen vil heller være på arbeidsplassen. Mye av min rolle er å være sammen med folk, og da kan det være utfordrende med Teams over tid. Man må ta tid til en uformelle prat slik man har når man møtes i gangene. Samtidig går mye av tiden til alt mulig papirarbeid, og som en sosial person og kontor med åpen dør, får jeg nok gjort mer alene på et hjemmekontor.

– Går jobb og fritid mer i ett?

– Min stilling og rolle er allerede en livstil. Både familien og de rundt meg er innstilt på at jeg jobber mye, men jeg koser meg med det. Dette er noe jeg brenner for, og jeg anser ikke alt det jeg gjør som jobb, selv om det strengt tatt er det.

Engasjert

– Hva legger du i at du brenner for jobben? – Det er mange årsaker til det, men jeg er nok en person som engasjeres av alt jeg er med på. Er jeg først med, må jeg gjøre en innsats. Vi startet Nordic Steel i 2013, og det har vært en utrolig lærerik og spennende reise. Det å være med å skape noe og produsere noe varig og flott, at kundene er fornøyde og de ansatte trives og er stolte, det er veldig motiverende.

– Er du like entusiastisk i motgang?

– Ja, det vil jeg påstå. Jeg trigges av at det er noe som skjer – enten det er positivt eller negativt. Det har noe med viktigheten av det man gjør. Man må tåle at det av og til butter imot, det skjer til tider, enten det dreier seg om arbeidslivet eller privatlivet. En dårlig dag for meg er mer de dagene hvor alt er på det jevne og går av seg selv. Da kjenner jeg behov for å gjøre noe mer.

– Handler det også om konkurranseinstinkt?

– Jeg liker å prestere, men har erkjent med årene at på et visst nivå har jeg prestert det som var mulig, og akseptert det. Men i jobbsammenheng – og med Nordic Steel – er det uante muligheter i forhold til hva selskapet kan være med på og hvilke markeder vi kan ta del.

Selskapet

– Hvor store er mulighetene for selskapet? – Vi skal levere kvalitet og har klare mål og strategier for årene fremover. Men det er bunnlinjen vi er opptatt av. Ikke størrelsen på omsetningen. Bunnlinjen avgjør om vi kan reinvestere og opprettholde nivået, at de ansatte kan lønnes bra og at vi kan gjøre sosiale ting sammen.

Et av de tiltakene den unge bedriften har prioritert er velferdsgoder for de ansatte. Blant annet har bedriften investert i et treningsrom i lokalene på Bryne som både de ansatte og deres familie kan benytte fritt.

– Jeg er opptatt av at vi lykkes med å skape noe hver dag, at folk trives og utvikles. Man presterer som regel best når man får jobbe med det man liker mest. I Nordic Steel har vi muligheten til å legge til rette for det. Når vi får muligheten til å ta del i prosjekter på det nye Nasjonalmuseet i Oslo, Mjøstårnet i Brumunddal – verdens høyeste trehus, eller Salmon Evolution –
et av verdens største oppdrettsanlegg på land, da bygger det stolthet – både blant de ansatte og hos meg.

«I lederrollen er det mange fordeler med å ikke være for faglig og teknisk flink i det utøvende faget».
Børre Lobekk

Strategi

– Er det bevisst eller tilfeldig at dere er med på mange forskjellige arenaer?

– Det er veldig bevisst, og kanskje den viktigste suksessfaktoren sammen med de ansatte. Det er en del av vår strategi, og det betyr også at vi kan vokse på flere områder. Samtidig betyr det også veldig mye for nedsiderisikoen. Vi er ikke så eksponert for svingninger i olje-og gassmarkedet og er ikke avhengig av få aktører for å få oppdrag. Vi har over 500 betalende kunder i året, og en spredt kundemasse. Det gjør at vi står stødig.

– Har du en forkjærlighet for stål, eller kunne du drevet med hva som helst?

– Jeg er i utgangspunktet utdannet som tømrer, og stål er på mange måter ikke så veldig ulikt tre. Men i lederrollen er det mange fordeler med å ikke være for faglig og teknisk flink i det utøvende faget.

Motforestillinger

– Hadde du noen motforestillinger å gå inn i en slik rolle allerede som 25-åring?

– Da vi startet, var jeg veldig trygg på dem jeg hadde rundt meg. Vi var en sammensveist gjeng, med ulike kvaliteter. Roy Fuglestad – som var ti år eldre enn meg – kunne faget og produksjonen. Investorene var gode støttespillere og kunne økonomi og finans. Min rolle var å få folk med, engasjere og motivere, se muligheter, få til salg og bygge et selskap. Jeg kjente på alvoret, men gledet meg veldig.

– Ble du selv møtt med motforestillinger fordi du var for ung?

– Ikke personlig og ikke innad i bedriften. Blant utenforstående har nok noen tenkt det. Men jeg ble også far i ung alder og jeg var eldst av tre søsken. Jeg er vant med å ta og ha ansvar, og liker det.

Byggefirma

Far til Børre Lobekk drev selv et byggefirma på Varhaug med 10-15 ansatte, og hadde ofte med seg sønnen på arbeidsoppdrag i helgene. Sønnen ble satt til å flytte plank og plukke brukte spiker, og forsto først i ettertid at mesteparten av spikerbunken han ble satt til å rette ut, aldri ble gjenbrukt og at plankehaugen ble flyttet først og fremst for å sysselsette poden slik at de voksne kunne jobbe i fred.

– I motsetning til meg var han som leder en dyktig fagmann, og han var også fornøyd med å drive et mindre tømmerfirma. Jeg har hatt et større behov for å vokse, og det var nok en av årsakene til at jeg ikke gikk inn i bedriften og valgte en annen vei.

– Er du blant dem som hele tiden er avhengig av å sette seg nye og høyere mål?

– For min del er det et skille her mellom jobb og privatliv. Jeg er opptatt av at ungene skal kose seg på fotballtreningen, og har ingen ambisjoner om at de skal bli profesjonelle fotballspillere, for å si det sånn. Men i jobbsammenheng har jeg et ansvar som leder. Jeg er ansatt av et styre for å sørge for at driften går så bra som mulig og at vi jobber i tråd med vår strategi.

Børre Lobekk fotografert under første møte i Lederrådet for Jæren høsten 2019. Foto: Lars Idar Waage

Priser

Børre Lobekks lederskap i Nordic Steel har vakt oppmerksomhet. Han har vunnet EY Entrepreneur Of The Year, i kategorien «Young» for 2019. I fjor ble han kåret til Årets selskapsbygger, og vant også tittelen som årets ledertalent for 2020 i konkurranse med 650 andre ledere. Han har ingen formell lederutdannelse, men har teknisk fagskole, er byggmester og har fagbrev i salg, kontor og administrasjonsfaget.

Noe av det juryene har lagt til grunn for prisene er Lobekks evne til å bygge team og lag. Og som lagbygger er Lobekk opptatt av både felleskap, ansvar og fleksibilitet.

– Vi er en bedrift som legger vekt på å utvise fleksibilitet i forhold til de ansatte.

– Betyr det at dersom jeg ba om fri i to dager for å få tid til å male huset i en oppholdsperiode, mot å komme sterkt tilbake, så ville du sagt ja?

– Ja, med en gang.
– Hvorfor det?
– Fordi jeg vet at folk som jobber her alltid gjør jobben sin og bryr seg om arbeidet og arbeidsplassen, kundene og kollegaene sine. De ville ikke spurt om dette om de visste de hadde latt noen i stikken eller at dette fikk konsekvenser for andre, og de ville også sagt ja om det var bedriften som hadde behov for et ekstra tak en kveld eller en lørdag. Forutsetningen for å kunne gjøre dette er at man har en god bedriftskultur, tillit mellom leder og ansatte og at man drar lasset sammen.

Bedriftskultur

– Hva er en god bedriftskultur?

– Den starter med at en har folk som jobber godt i sammen, som er engasjerte og som bryr seg om jobben. Det er første bud. Vi må ha det kjekt sammen og respektere hverandre. Vår erfaring er også at det å skape et varemerke og resultater, få ta del i utfordrende og spennende prosjekter, også bidrar til å motivere oss. Vi er opptatt av at de som arbeider her skal trives. Vi har et nytt bygg, med lyse og fine lokaler, sosiale soner, treningsrom og treningstøy til alle ansatte, jeg tror at alt dette er med på å bygge gode team og fellesskapsfølelse.

– Stiller du som leder store krav til de ansatte?

– Det spørs hvordan du definerer store krav. Vi har høye ambisjoner, og mål vi skal nå – mål som er satt sammen med de ansatte. Da krever det gjøremål som må fordeles og utføres, og som må følges opp.

Jæren

Selskapet han leder økte omsetningen fra 50 millioner kroner i 2014 til 215 millioner kroner i 2019, og har på få år vokst til å bli en bedrift med nær 100 ansatte. I liket med flere andre industribedrifter på Jæren har Nordic Steel utviklet seg til en solid og tung industriaktør også i nasjonal målestokk.

– Hva er det med Jæren som gjør at man lykkes med å satse på industri?

– Det er mange flinke folk i denne regionen. Det blir sagt at jærbuen er flinke til å jobbe, og uansett om man er enig i det eller ei, synes jeg det er viktig å ha troen på nettopp det. Det bygger identitet og stolthet, og man kan spinne mye på det.

Selv er Børre Lobekk født og oppvokst på Varhaug, og valgte å utdanne seg til tømrer og byggmester som sin far.

– Det var aldri snakk om noe annet. Jeg så opp til min far og dem som jobbet hos ham. Jeg var med ham på jobb allerede fra tiårsalder, og stortrivdes med byggfaget. Jeg hadde aldri som ambisjon å bli leder, men jeg har i alle settinger i livet enten en tendens til å bli med i en ledende rolle, eller være helt på siden og overlate ansvaret fullt og helt til andre.

– Er du ferdig med tømmerarbeidet og får andre til å gjøre jobben?

– Jeg er vokst opp med at vi gjorde alt selv hjemme. Det første huset jeg eide ble bygget for hånd med god hjelp av bror, far og venner. Men det tar tid å bygge et helt hus utenom arbeidstid. Terrassen og rekkverket på hytta tok jeg også selv.

Familie og fotball

I dag både bor og arbeider Lobekk på Bryne. Sammen med samboeren har han to barn på fire og seks år. Fra et tidligere forhold har han et barn på 12 år. Fotballkarrieren i Varhaug har han gitt opp, men lidenskapen har han i behold. Den tar han ut som Liverpool-supporter.

– Har man kommet inn i den boblen, er det som å være en del av en familie. Da snakker vi ikke om dem, men oss og vi. Jeg er kommet et stykke videre fra den tiden hvor jeg ikke kunne delta i konfirmasjonen til søskenbarn fordi Liverpool spilte seriekamp. Nå må kampen være adskillig viktigere.

Av den grunn er det også blitt en del turer til Liverpool gjennom årene. I dag går helgeturene også til Sirdal der familien skaffet seg en hytte for to år siden.

– Vi bruker den så ofte vi kan, og for meg har det også vakt interessen for ski. Min samboer er fra Oslo, og veldig god på ski. Selv var jeg kun på de to obligatoriske skoleskiturene som var obligatoriske under oppveksten. Første gang jeg var med henne i skibakken for ti år siden, rant hun forbi meg baklengs. Men etter to vintre i Sirdal er jeg blitt bedre, og også blitt bitt av langrennsbasillen. Det holder meg også i form, og som småbarnsfar trenger jeg det ...