Det vonde grønne skiftet

Høsten 2008 studerte jeg i St. Petersburg. I bokhandelens vinduer var det utstilt bilder av det som så ut som en litt forvokst konfirmant, president Medvedev, og bak han en mann med iskaldt blikk. Statsminister Putin. En duo, men aller mest en mann med noe uforrettet, og med plan om å ta over presidentstolen igjen. Grunnloven måtte bare endres først.

Våren 2009 flyttet jeg til Riga og jobbet på den norske ambassaden. Jeg fikk være med på møter og i fora hvor det anstrengte forholdet til bjørnen i øst preget store deler av det politiske ordskiftet. De hadde vært okkupert, og friheten de nå hadde tok de ikke for gitt.

Avhengighet
Historien til vårt store naboland i øst, og det Putin kaller den russiske interessesfæren er lang og fascinerende. Noen av verdens vakreste byer, slott, og natur finnes der. Men og noen av verdens viktigste ressurser. Ressurser Europa er avhengig av, og markeder vi nordmenn har utforsket med vår kompetanse og forretningssans. Men den for mange totale avhengigheten har gitt oss behov for å finne nye markeder, nye energiformer, teknologi og råvarer.  Samtidig har det fungert sånn stort sett greit, så vi har latt det skure og gå. Selv om mange av oss har skult litt bort på mannen med det iskalde blikket og vært usikre på om dette er en mann det går an å stole på; Han er ikke det.

Energiomstilling
Nå bringer krigen i Europa fram en energiomstilling i en fart vi ikke har sett før. Vi hadde allerede dårlig tid med tanke på klimaet og utslippene vi står for, men var det en krig som måtte til for at vi virkelig fikk opp farta?

Det er dessverre sånn at det som regel må gjøre skikkelig vondt før vi endrer vaner, rutiner og hverdagen vår. Krigen bringer fram endringer. Endringer som ikke kommer til å skje på den mest optimale måten. Og vi kommer til å være uenige om hva som er den beste måten å gripe mulighetene på. På veien vil vi sannsynligvis få både høyere strømpriser, ekstreme svingninger og nye forretningsforbindelser.

Samtidig tjener AS Norge så mye penger nå at hvordan vi forvalter inntektene og mulighetene på sier noe om hvem vi er. Dette vil kreve raushet, tillit og samarbeid på tvers. Og det er liten tvil om at Norge, og vårt næringsliv her i regionen kan, og bør, gå foran med våre enorme inntekter og svært høye teknologiske kompetanse.

Så hva nå?
Det er ingen fasit her, men la oss huske på et par ting:

• Vi er ikke frikoblet Europa og verden.
• Lærdommen fra olje og gass handler ikke bare om teknologi, men om hvordan vi tar vår kompetanse og erfaring med oss inn i nye markeder. Lærer og utveksler.
• Det hjelper å være raus.

Historien har vist oss at energi og konflikt hører sammen, dessverre. Nå venter det store justeringer og omveltninger for bransjene vi lever av, i tillegg vil det komme store flyktningestrømmer inn i hverdagen vår, bedriftene våre og skolene våre. Mange av oss er flinkest på den kortsiktige og akutte hjelpen. Men av respekt for de som mister alt i en meningsløs krig og generasjonene som kommer etter oss, så må de av oss som kan tenke langsiktig og har stor beslutningsmyndighet forvalte dette godt.

Men for mange av oss vil det kreve mye.

Alt henger sammen
Du synes kanskje jeg blander inn mye her; flyktninger, klima og det grønne skiftet. Men det er poenget. For alt dette henger sammen, og det påvirker beslutningene vi tar, folka vi tar inn i bedriftene våre, målene vi setter oss og tilliten vi må ha i bunn. Da må vi ikke være redde for nye folk og nye måter å gjøre ting på. Vi står overfor et skikkelig vondt grønt skifte, og enorm oppbygning av Ukraina, men også av tilliten mellom oss som europeere. Hvordan vi jobber sammen med russere som ikke ønsket denne krigen, med ukrainere som har mistet alt og med hverandre ellers, vil være grunnlaget for hvordan vi på lang sikt takler energiomstillingen og oppnår nullutslipp. For det må vi gjøre sammen.

Jeg har et hjerte for Øst-Europa, for språkene, folka og historien. I bokhylla mi står det en reisebok til Kyiv. Jeg kom meg aldri dit før det smalt. Men en dag.