Energi til krig og til fred

For åtti år siden i disse dager, pågikk det tyske felttoget i øst. Hitlers soldater hadde beleiret Stalingrad. Vinteren var ubønnhørlig bitende kald og soldatene frøs, i likhet med de som bodde i byen. Midtvinters og ved midnatt ringte feltmarskalk Erich von Manstein, en av det tredje rikes fremste generaler, til Adolf Hitler om ba om tillatelse til å flytte de tyske styrkene som befant seg i Kaukasus til Stalingrad, for å komme feltmarskalk Friedrich Paulus til unnsetning. Hitler tok til sitt sedvanlige sinne og beordret de tyske styrkene i Kaukasus til å bli der de var. Så kom Hitler med et av sine mest bemerkelsesverdige sitater: Når jeg ikke Bakus oljekilder, taper jeg krigen. Felttoget mot øst hadde også som formål å skaffe tysk kontroll over oljekildene i Aserbajdsjan ved Det kaspiske hav. Det var for øvrig her de svenske Nobel-brødrene hadde gjort seg rike på olje og raffinering og blitt kjente under betegnelsen The Russian Rockefellers.

Tåler sammenligning
John D. Rockefeller var den store oljemagnat, den første i verden som hadde blitt milliardær i dollar. Han hedde bygget opp sitt imperium Standard Oil, som ved en høyesterettsdom i 1911 måtte splittes opp for å bryte monopolstillingen. Det samme året fattet den unge britiske marineministeren Winston Churchill en dristig beslutning om å konvertere den britiske marinen fra kull til olje, i et land som ikke hadde olje, men som hadde bygget hele sin industrielle revolusjon på det som ble hentet opp fra kullgruvene. Churchills beslutning var begrunnet i det han anså som en nødvendighet, nemlig at de britiske marinefartøyene beveget seg raskere enn de tyske. Den første verdenskrigen var tre år unna.

Det kan være grunn til å reflektere over den nattlige telefonsamtalen med åtti år siden. En gal mann i Berlin drev store hærstyrker mot øst. Jakten på rike oljekilder var en viktig drivkraft i Hitlers forstyrrede selvbilde og urealistiske ambisjon om å bygge det grenseløse tredje rike. Åtti år senere er vi vitner til at en gal mann i Moskva har drevet sine styrker mot øst og inn i Ukraina. Vladimir Putin bruker Russlands store energiressurser, i første rekke gass, som virkemiddel for å skaffe seg mer land og mer makt. Hans ambisjoner og krigshandlinger tåler sammenligning med Hitler.

Ga makt
Vi ser her sammenhengen mellom energibehov og krigsvilje. Flere eksempler finnes, som krigen mellom Israel og de arabiske nabostatene i oktober 1973. Det hadde vært kriger i Midtøsten også tidligere; i 1948, 1956 og 1967, men 1973 var første gangen oljen ble tatt i bruk som strategisk våpen. Organisasjonen av de oljeeksporterende land (OPEC) var stiftet i Iraks hovedstad Bagdad tretten år tidligere. De statene som hadde store oljeressurser – og det gjaldt ikke minst de i Midtøsten – ville selv ha herredømme over sine rike naturressurser. Så langt var det syv multinasjonale oljeselskaper – kjent under betegnelsen De syv søstre – som hadde hatt kontrollen. De hadde teknologien og markedsmakten, først og fremst fordi de sprang ut av de land som forbrukte mest olje. Oktoberkrigen i 1973 var anledningen som ga OPEC makt. Land som støttet Israel fikk levert mindre olje. Boikotten førte til mindre tilgang til olje og høyere priser. De store forbrukslandene fikk smertelig erfare avhengigheten til olje fra Midtøsten. Nå fikk begrepet security of supply en ny og langt mer alvorlig dimensjon. Det ble rasjonering, bilfrie søndager og Norges konge ble kollektivpassasjer på Holmenkollbanen. Startskuddet gikk for en storstilt leting etter olje utenfor OPEC. De høye prisene skapte lønnsomhet over alt, også på norsk og britisk sokkel og i Alaska. Et nytt kart over oljeprodusenter ble tegnet og OPEC tapte markedsandeler. Det internasjonale energibyrået (IEA) ble etablert av de store og rike oljeforbrukerne. Oljens verden endret seg og ble aldri den samme. På den annen side har verdens forbruk av olje doblet seg fra den første oljekrisen og til i dag. I dag er det ikke oljeknapphet som er det største problemet, men klimakrisen.

Avhengig av gass
Gass fikk økende betydning etter den første oljekrisen. Russlands angrep på Ukraina har vist noe av det samme som verden opplevde under Oktoberkrigen. Over mange tiår har Europa utviklet sterk avhengighet til gass fra Russland. President Reagan advarte mot denne avhengigheten i 1980, da han tok til orde for en rask utvikling av gassfeltet Troll. Det tok lengre tid enn det Reagan ønsket. Hans advarsel mot avhengighet av gass fra øst ble imidlertid stort sett neglisjert.

Krigen i Ukraina og avbrutte russiske gassleveranser har brakt Europa i en ny energikrise, som ikke skyldes krigen i Ukraina alene. Forut for krigen lå økt energiforbruk og lavere investeringer i leting etter og utvikling av nye fossile energikilder; olje og gass. Krisen har også noe av sin bakgrunn i Tysklands avvikling av kull- og kjernekraft.

For femti år siden var verden opptatt av å finne olje utenfor OPEC. Klimabekymringen eksisterte stort sett ikke. I dag er verden fortsatt avhengig av olje og gass, men klimakampen har gjort leting og utbygging vesentlig mer omstridt.

Vi må hjelpe
I det norske politiske miljøet er det bred enighet om at vi må hjelpe Europa med gass for å løse energikrisen. Men bare på kort sikt. Om den langsiktige olje- og gasspolitikken er det økende strid. Strid er det også om bygging av kjernekraft i Norge.

Norge er i dag den største leverandør av gass til Europa. Våre gassleveranser kan ikke økes og garanteres for lang tid uten at det letes mer og gjøres nye gassfunn. Oljeverdenen endret seg varig etter krigen i Midtøsten for femti år siden. Gassverdenen kommer til å bli varig endret etter krigen i Ukraina.
Til denne historien hører også et alvorlig spørsmål: Hvor hadde vi stått dersom Equinor hadde lykkes, sammen med andre europeiske og russiske energiselskaper, å utvikle Shtokmanfeltet i Barentshavet?

Spørsmålet lyder som et mareritt. At Shtokman glapp, er å betrakte som intet mindre enn en mirakuløs redning. Det gjorde Equinors exit fra Russland langt mindre dramatisk.