ENERGIKOMMENTAREN: Et trestjerners lykkeland

Årene går og nye kommer. I 2024 markerer vi at det er 50 år siden den første ONS ble arrangert og at det er 25 år siden Norsk Oljemuseum ble åpnet. Begge deler er verdt å feire, selv i en tid der mange ønsker at den fossile industrien og energien skal forsvinne.

ONS ble etablert som en naturlig følge av at Norge var blitt oljenasjon. Som alt annet i norsk oljevirksomhet, ble også ONS drevet fram av pionerer. Med stor kraft og framtidstro skapte en arena som i dag samler folk fra hele verden.

Det var ikke mange motstandere av oljen på den første ONS. Ikke på åpningen av Oljemuseet heller. Men nå er de her, og de blir tilsynelatende flere med årene, som for eksempel på årets generalforsamling i Equinor midt i mai måned. Motstanderne møter trofast fram; norske besteforeldre av begge kjønn og unge kvinner fra Shetland og Argentina. De tar opp mesteparten av taletiden når de skal argumentere for sine forslag, som er nærmere 20 hvert år.

Utfallet er gitt på forhånd. Styret anbefaler aksjonærene å stemme mot. Og slik går det. Oljens motstandere utgjør en stor del av de frammøtte på generalforsamlingen, men flertallet av aksjonærene stemmer mot aksjonærforslagene. Forsøkene på å snu selskapets kurs raskere enn det som ligger i styrets omstillingsplan, oppnår under 1 prosent av aksjonærstemmene. Styret vil uansett være sikret flertall med statens aksjepost på 67 prosent i ryggen.

Store utstillingsvinduer

ONS og Norsk Oljemuseum er to av våre viktigste arenaer for å forstå norsk olje- og gassvirksomhet. De er begge store utstillingsvinduer for virksomheten på den norske kontinentalsokkelen.

Et museum er som hovedregel et sted der det er bygget vegger rundt og tak over historien; ofte den del av historien som ligger langt bak i tid. Norsk Oljemuseum lever i sin samtid og favner historien etter hvert som den skapes. I framtiden kommer Oljemuseet til å være vårt kollektive minne om den tid i norsk industrihistorie og teknologihistorie der de største verdiene ble skapt. Men museet er mer enn dette, fordi det også viser starten på en historie som er eldre enn mennesket selv; vår klode og klodens geologi.

Når status gjøres opp for de første 25 årene, kan museet glede seg over at 2,5 millioner mennesker har vært innenfor dørene og vandret gjennom utstillingene. Besøkstallene overgår de mest optimistiske forventninger hos de som i sin tid bygget Norsk Oljemuseum.

Norsk Oljemuseum er også et signalbygg i Stavanger; et ikon. Det er tre byggverk i Stavanger som fortjener særlig oppmerksomhet: Stavanger domkirke, Skråtårnet på Hinna og Norsk Oljemuseum. Med disse tre bygningene på netthinnen, kan vi se og fortelle det aller meste av byens spennende historie og mye mer.

Det er den dristige tanke som gjennom målrettet handling har skapt og som skaper vår historie. Det finnes mange kirker i verden og i Norge, men det finnes ikke mange kirkebygg som så og si kommer rett ut av vikingtiden. Et kirkebygg som kan datere sin historie tilbake til 1125 og som fortsatt står, er et unikt historisk eksempel. Neste år kan Stavanger feire 900 år med Domkirken i sentrum.

SOMMERPRATEN: Leif Johan Sevland

Midtpunkt i bybildet

Stavanger lever godt med sin historie og skaper hele veien historie. Den snart 900 år gamle domkirken er så gammel at da arkeologene arbeidet i grunnen under kirken i forbindelse med den store restaureringen før jubileet, gravde de seg bokstavelig talt rett ned i vikingtiden. Kirken har gjennom århundrene vært et midtpunkt i bybildet og på mange måter bundet byens historie sammen gjennom generasjonene.

Fordi de første misjonærene reiste ut herfra, ble Stavanger også Norges misjonshovedstad. Herfra dro også de første utvandrerne med «Restauration» i 1825. Det betyr at Stavanger neste år også kan markere 200 år fra den første utvandringen og således med god grunn påberope seg statusen som Norges utvandringshovedstad.

140 år etter at utvandringen startet, og som førte til at omkring 800 000 nordmenn søkte mot lykkelandet i vest, kom det en interessant innvandring. Åpningen av den norske kontinentalsokkelen for leting etter olje i 1965, førte en strøm av utenlandske oljefolk til Norge, i første rekke amerikanere. Og midt oppi alle disse jubileer, ruller spennende bilder av Stavangers nyere historie over fjernsynsskjermene i NRK-serien Lykkeland.

LEDER: Den stavangerske kjipheten

Historien rommer oppturer og nedturer, og med tanke på det siste halve århundret med petroleumsvirksomhet til havs, følger det nå med en tiltagende strid om hva som skal være vår framtid.

Da oljeindustrien ble rammet av en krise i 2014, nedsatte ordføreren et ekspertutvalg som ble utfordret til å komme med nye løsninger. Byen trengte minst 10.000 nye arbeidsplasser i nye sektorer. Utvalget kunne naturlig nok ikke finne hurtigvirkende løsninger, men pekte på noe fundamentalt: Stavanger skal fortsatt leve av olje og gass, men mest av mye annet.

Det er ingen tvil om at det er oljealderen som har skapt de største forandringer og det store velferdsløftet i Stavanger. Det vil alltid være fristende å fortsette en suksesshistorie, men vi vet at alt som har en begynnelse også har en ende. Vi vet at vi må fornye og forandre oss, men fortiden har gitt oss et unikt fundament til å stå på når vi skal forme framtiden.

Energi- og fotballhovedstad

Årets ONS skal gjennomføres under slagordet Imagine – forestill deg.

Ja. nettopp: forestill deg. I denne byen ble nasjonen samlet til ett rike etter slaget i Hafrsfjord. Det var før Domkirken ble bygget. Denne byen har gjennom historien vært utvandringshovedstad, misjonshovedstad, oljehovedstad som nå kaller seg energihovedstad.

Men det slutter ikke der. Da Viking nylig slo HamKam 3-0, erklærte speakeren på stadion Stavanger som Norges fotballhovedstad. Da fotballkampen var over og Viking hadde rykket opp til fjerdeplassen på tabellen i Eliteserien, dro Sven Erik Renaa til Helsingfors og rykket helt til topps. Som den første norske kokk har han skrevet seg inn med tre stjerner i Michelin-guiden. Hans innsats befester Stavangers posisjon som Norges mathovedstad. 

Stavanger har ufattelig mange forutsetninger for å lykkes. Til tvilerne fristes jeg til å si med president Ronald Reagan:

“If not us, who? And if not now, when?”

Vi lever i et trestjerners lykkeland.