Kronikk
Energikommentaren: Verden trenger gass

Energikommentaren: Verden trenger gass

Verden trenger gass. Det gir stadig nye muligheter for norsk leverandørindustri.
20.juni 2019 Av Håkon Skretting, direktør Norwegian Energy Partners

Europa trenger norsk gass til å fase ut kullkraft. Men folk flest bor ikke i Europa. De bor i Asia. Hver femte verdensborger bor i Kina, som er den største produsenten og forbrukeren av kull i verden. Kina er også den største brukeren av elektrisitet som er produsert i kullkraftverk. Kina har en enorm vekst i energiforbruket år etter år. Selv om landet satser sterkt på fornybar energi og på import av gass, så øker kullforbruket. Miljøorganisasjonen Global Energy Monitor hevder, basert på tolking av satellittfoto tatt i 2018, at kullkraftverk som skal produsere elektrisitet på hele 259 GW er under bygging i Kina. Dette på tross av at Kinas nettoimport av flytende naturgass (LNG) økte med 16 millioner tonn i 2018. Til sammenligning produserer Snøhvit cirka 4,5 million tonn per år. Kinas importøkning utgjorde nær 60 prosent av den globale økningen i LNG-produksjon.



Øker i Kina

Ifølge Kinas femårsplan (2016-2020) skal Kina øke sin andel av gass i energimiksen fra 6,6 til 10 prosent. De senere års stabile makroøkonomiske utvikling og økende miljøpolitikk, fører til landets kontinuerlige importøkning av LNG. Kina investerer stort i solenergi og vind, men gass er den eneste reelle energikilden som i første omgang kan stanse utbyggingen av kullkraftverk og i neste omgang redusere kullforbruket – gitt at Kinas utvikling fortsetter i samme retning som nå. Eneste reelle alternativ er å bygge ut atomkraftverk. For å forstå hvilke størrelser det dreier seg om, bør det være nok å fortelle at ifølge IEA har kullkraftselskapene i Kina planer for mellom 300 til 500 nye kullkraftverk innen 2030. Det er ikke så lenge til, og endrer kanskje bildet som noen har om at toppen i produksjon av fossilt brennstoff vil nås i løpet av de neste 15-20 år. Ingen investerer i produksjonskapasitet for så å legge det ned fem år etterpå. Anleggene er beregnet å stå fra 20 til 50 år.

Det er stor kamp om det voksende asiatiske marked. Russland bygger ut i nord og vil sende LNG via Nordøstpassasjen i tiden den er åpen. Australia bygger stadig ut nye felt og Browse-feltet til Woodside står nå for tur. Mocambique har to felt, Indonesia og Qatar følger på. Alle har Asia som hovedmarked. Det nye er at også Nord Amerika ser over Stillehavet mot Asia.

Jeg var nettopp på en gass- og LNG-konferanse i Canada. Canada har store gassressurser, og har satt seg som mål å ta mest mulig av det voksende asiatiske marked. Hovedmarkedet for Canada var USA inntil USA begynte å utvikle gass fra skifer. I dag er USA selvforsynt med gass og for Canada er kunden så godt som borte. Så hva gjør en da?

 

Verdens laveste utslipp

I British Columbia ser en store muligheter til å bidra med gass til Kina og andre asiatiske land. Mer enn ti forskjellige LNG-anlegg er under utredning hvor markedet er Asia. Det som Bondevik kalte «forurensendegasskraftverk» (i ett ord) kan være med å bidra til å senke miljøutslippene drastisk i Asia. Shell Canada har regnet ut at dersom de kunne erstatte all kullkraft bare i Kina med gasskraftverk basert på LNG, ville det utgjøre den samme miljømessige gevinst som å fjerne 80 prosent av alle biler i Canada. Fabrikasjon og transport av LNG er da inkludert. Canadierne hevder i tillegg at de kan levere LNG med verdens laveste utslipp per produsert tonn da selve produksjonen vil skje med elektrisitet generert av vannkraft som British Columbia har i overflod av.

Det er tre mest aktuelle prosjektene på kort sikt er LNG Canada, Kitimat LNG – samt Woodfibre LNG. LNG Canada har allerede tatt investeringsbeslutning på et anlegg som er cirka tre ganger vårt Snøhvit-felt. Investeringskostnadene er beregnet til 32 milliarder US dollar. Dette anlegget skal i likhet med det fleste andre ta gass fra nordøst British Colombia og Nordvest-Alberta. Ved hjelp av rørledninger og kompressorstasjoner, fraktes så gassen over Rocky Mountain til et område nær en by som heter Kitimat, et godt stykke nord for Vancouver. Anlegget og lastingen vil skje beskyttet, langt inne i en fjord. Shell er operatør for LNG Canada og har fått med seg PetroChina, Petronas, Mitsubishi og det Sør Koreanske selskapet KOGAS på eiersiden. Dermed er markedet langt på vei sikret.

Chevron og Woodside er i ferd med å modne et lignende prosjekt i samme området. Dette prosjektet kalles Kitimat LNG. Her gjenstår noe arbeid før investeringsbeslutning blir tatt.

Woodfibre LNG er et mindre LNG-anlegg, bare cirka halvparten av Snøhvit. Anlegget vil ligger nær Vancouver og en regner med å starte byggingen allerede i siste del av 2019.

 

Optimismen er stor

Jeg skriver dette på vei hjem fra konferansen i Vancouver. Optimismen lokalt er stor. Selv «First Nation People» støtter utbyggingene, men vil ha sin del av kaka med tilpassing av aktuelle kontrakter samt kvalifiseringstiltak og jobber for ungdommen. Mye av de lokale kontraktene er ren entreprenørvirksomhet som graving, sprengning, transport og så videre. Selve anleggene vil i stor grad bli bygget i moduler på verft i Asia etter spesifikasjoner av de større engineeringsselskapene som Worley Parson, Fluor, KBR, Wood samt det japanske selskapet JGC – for å nevne noen av de som er involvert i overnevnte felt. Både Aker Solutions og DNVGL hadde sine foredrag på konferansen, i tillegg til Norwegian Energy Partners som presenterte norsk kompetanse basert på databasen www.norwegiansuppliers.no. Ellers var noen norske bedrifter representert gjennom Canadiske samarbeidspartnere.

For norsk leverandørindustri var Snøhvitutbyggingen et stort prosjekt som gav mange bedrifter oppdrag. Når det skal bygges seks-sju «Snøhvit-anlegg» de nærmeste årene sier det seg selv at mulighetene er store. Så selv om en må konkurrere på bortebane, vil den internasjonalt rettede del av norsk leverandørindustri ha store muligheter til å sikre betydelige kontrakter. Norske bedrifter kan levere alt fra kontrollsystemer, gassmåling, brann og gassvarsling, slukking, korrosjonsbeskyttelse til ferdigstillelse og uttesting av selve anlegget – bare for å nevne noen fagområder.

I tillegg til de store LNG-fabrikkene, er det et interessant marked hvor norsk leverandørindustri allerede gjør seg gjeldende. Det er regassifisering ved hjelp av flytende innretninger, det såkalte FSRU (Floating, Storage and Regassification Units). Her har hele den norske maritime leverandørkjede muligheter.  

Norwegian Energy Partners har en økt satsing på midstream, gass og LNG. En egen person med spesialkompetanse er ansatt som direktør. Han vil kartlegge norsk leverandørkjeder og utvikle seminarer og workshoper med kunder innen området for å gi norske selskaper anledning til å møte, samt presentere sine løsninger til sluttkunder, engineeringsselskaper og hovedentreprenører.

Investeringene på norsk sokkel vil om noen år bli redusert på grunn av manglende nye funn. Da er det viktig å ikke sove i timen, men være godt posisjonert internasjonalt innen en voksende industri.

Andre liknende nyheter

Større bosspann – mer energi

Da jeg vokste opp i Bergen på 1960-tallet, var bosspannene mye mindre. Vi hadde mindre, og vi kastet mindre. Kildesortering var ikke oppfunnet. Alt gi…

Bærekraft – god business

Det går en linje fra toppen av FN-bygningen på Manhattan til bunnlinjen på Forus eller Forsand. Uansett stor eller liten virksomhet: Integrert bærekra…

1,5 millioner kroner til uropatrulje

LO Rogaland og Næringsforeningen gikk tidligere i år sammen om å opprette en uroatrulje. Fylkesutvalget vedtok i dag å støtte prosjektet med 500.000 k…

© Næringsforeningen Sidekart Umbraco CMS Personvern og vilkår for bruk