Energipriser til glede og besvær

Det finnes i dag som hovedregel ingen annen formel for prising av energi enn den som dannes i markedet. Mange forbrukere oppfatter denne virkeligheten slik at markedskreftene ikke står på deres side. Dette kommer klart til uttrykk i debatten om strømpriser. Spørsmålet er om vi har sluppet markedskreftene for langt, om utviklingen kan reverseres eller om det er for sent.
Einar Gerhardsen skrev i sine memoarer at vannkraften var et viktig skritt ut av fattigdommen. I dag kan vi legge til at oljen og gassen var det store skritt inn i rikdommen.

Vannkraften
De rike vannkraftressursene som ble temmet, forvandlet vårt land og gjorde Norge til en moderne industrinasjon. Vannkraften ble brukt innenfor landets grenser. De industriprodukter som vi kunne tilvirke ved hjelp av elektrisitet ble eksportert. Dette skaffet oss store eksportinntekter. Den kraftkrevende industrien ble utviklet fordi vi hadde store vannkraftressurser som genererte energi som kunne tilbys til fordelaktige priser. Vi hadde overskudd av vann og kunne fastsette prisene selv. Billige elektrisitet kom også den alminnelige forbruker til gode. Det var ingen som klaget over høye strømregninger. Det fantes heller ikke sterke incentiver for å spare strøm. Da nordmenn begynte å reise til Syden, ristet de på hodet over at lyset ikke var tent i hotellkorridorene døgnet rundt. Men strømmen var dyr og folk måtte spare.

Til himmels
Nå er vi der selv. Strømprisene har gått til himmels. De som av den nye regjeringen omtales som vanlige folk, må ha statlig støtte for å betale strømregningen. Vi har kommet i selskap med folk ute i Europa og ellers i verden som har betalt vesentlig mer for energi enn det vi har måttet gjøre. Nordmenn flest vil ikke ha det slik. Noen fordeler måtte vi ha for å leve i kulde og mørke store deler av året. Vi har vært temmelig bortskjemt med billig energi.
Det er flere grunner til at vi har kommet dit vi nå befinnes oss. Den viktigste forklaring er nok at vi har gitt rom for markedskreftene. 
Norge er ekstremt rikt på energi. Vi er rett og slett en stormakt. Hvis vi hisser oss opp over høye strømpriser, hva skal vi da si til de som er avhengig av å kjøpe norsk gass? Tenker vi noen gang på alle de som er avhengige av den gassen som kommer fra de rike feltene på vår kontinentalsokkel?

Aldri høyere
I desember måned solgte vi gass for 95 milliarder kroner. Ja, du leser riktig: 95 milliarder kroner, bare på en måned. Aldri har gassprisene vært høyere. I tillegg kommer salg av olje, som utgjør omkring halvparten av gassinntektene, målt i kroner. Også oljeprisen er høy, historisk høy i norske kroner. I norske kroner er dagens oljepris på rundt 90 dollar fatet høyere i norske kroner enn da oljeprisen i 2008 nådde nesten 150 dollar. Det er den sterke dollarkursen som gir rekordpris i norske kroner.
Nå går diskusjonen høyt i energilandet. Vi krever tiltak mot alle våre ulemper, men hegner om våre fordeler; inntektene fra produksjon av gass og olje og tidenes største handelsoverskudd. Vi hører sterke protester mot utenlandskablene. De kan imidlertid sende strøm i begge retninger. Få er likevel opptatt av at kablene gjør det mulig å importere billig strøm til Norge i perioder da det finnes et overskudd av kraft som er tilvirket av vind eller sol. Få diskuterer de enorme energimengder som sendes gjennom våre enveiskjørte gassledninger til Europa. Vi gjorde det tidligere, men ikke nå med de eventyrlige priser som oppnås. Det er blitt forbausende stille i debatten om norsk olje- og gassproduksjon. Protestbølgen synes å ha lagt seg, i alle fall midlertidig.

Energikrise
Europa gjennomlever nå en energikrise. Sist høst ga norske myndigheter oljeselskapene tillatelse til å øke gassproduksjonen fra Troll med 1 milliard kubikkmeter og tilsvarende for Oseberg. Ingen protesterte mot produksjonsøkningen. Der kom heller ikke protester mot å øke produksjonen av gass fra assosierte felt, noen som innebærer at olje kan bli liggende igjen i havbunnen fordi gasstrykket i reservoarene reduseres raskere.
Alt henger sammen med alt. I det store bildet skal verden håndtere en energikrise og en klimakrise samtidig. Slik er den politiske agenda. Virkelighetsbildet er fullt av dramatikk.
 Den sikkerhetspolitiske situasjonen er preget av spenningen på grensen mellom Russland og Ukraina. Her ligger en viktig forklaring til de høye gasspriser. En krig vil true gassleveransene fra øst. Flere mener at president Putin allerede holder tilbake gass for å holde prisene høye. Samtidig er det motstand mot at Russland får ta i bruk det nye gasstransportsystemet Nord Stream 2, som knytter direkte forbindelse mellom de store gassfeltene i Sibir og Jamal og Tyskland via Østersjøen. Systemet har kapasitet til å frakte en gassmengde omtrent tilsvarende det halve av den norske gassproduksjonen. En slik økt mengde inn i det europeiske gassmarkedet vil naturlig nok legge et press på gassprisene. Samtidig er Europa opptatt både av å redusere sin avhengighet til gassimport fra øst (slik president Reagan var da han la press på Norge for å forsere utbyggingen av Troll for 30 år siden) og å bygge ned avhengigheten til fossil energi. Vi ser nå er økende erkjennelse av at gass er nødvendig som garantist i et energisystem som i sterkere grad baseres på sol og vind, men også denne «grønnvasking» av gass skaper motstand.

Avgjørende
I en verden som søker nye energiløsninger for å bedre det globale klima, vil nødvendigvis prisen på energi være avgjørende. Sagt på en annen måte: Gode klimaløsninger kommer i følge med en pris.
Elektrifiseringen av olje- og gassplattformene på norsk sokkel kommer også i følge med en pris. Når regningen for dette kommer, øker også motstanden mot elektrifiseringen.
Det kreves nå en makspris for strøm. Det er fullt mulig i den rike annerledeslandet. Men det krever politisk mot og handling.