Styrelederen: Er gratisarbeid greit?

Praktikanter og interns er blitt utbredt. Nyutdannede kandidater i PR- og kommunikasjonsbransjen, medisinere, ingeniører og økonomer – blant andre – står i kø for å ta gratisjobber. Det er forståelig at mange gjør nesten hva som helst for å få arbeidserfaring. Og det er forståelig at en del firma benytter denne muligheten både for å teste potensielle arbeidstakere og spare penger. Men det er en tvilsom praksis, fordi gratisarbeid betyr at man ikke har et formelt arbeidsforhold. Det kan være helt lovlig, men man kan stille spørsmål ved om det er moralsk forsvarlig.

Kulturutveksling

Forleden oppdaget jeg også noen nettsider hvor man kan legge ut tilbud om gratisarbeid som «kulturutveksling». De norske annonsene er stort sett skrevet på engelsk, og oppgavene handler gjerne om husarbeid, barnepass, gårdsarbeid, husdyrstell, oppussing, vedlikehold og reiselivs¬oppgaver; for eksempel «Helping out with the fruit trees, the sheep and general work around the farm» eller «few hours per day few days per week to take care of 2 kids.» Oppdragsgiverne tilbyr kost og losji, noen tilbyr også «minstelønn».

I Norge har vi bare minstelønn i noen utvalgte bransjer, så jeg vet ikke hva det måtte innebære. Felles for disse er likevel at arbeiderne ikke kan forvente eller kreve sykepenger, yrkesskadeforsikring eller anstendige bo- og arbeidsforhold.
Dette kan selvsagt være fristende for en del arbeidsledige EU-borgere som ser en mulighet for både praksis, språkopplæring og håp om å finne seg en jobb i Norge, jeg innser det. Men det framstår ikke som noe vi skal være stolte av. En au pair har krav på betalt reise, forsikring, begrenset arbeidstid, norskkurs og 5.900 kroner per måned i lommepenger. Gratisarbeidende hushjelper og gårdsarbeidere har ingen slike rettigheter.

Hvor går grensen?

Internships hos store firma er være ettertraktet og gjør seg godt på CV-en. Mange andre praktikantjobber kan gi samme gevinst, selv om man i senere jobbintervjuer må forvente at det vil bli stilt spørsmål ved hvorfor man arbeidet gratis, i hvert fall hvis det var i en lengre periode. Langvarig gratisarbeid i ikke- relevante stillinger kan indikere at man er blitt forkastet av svært mange arbeidsgivere og derfor har gått ledig. Men for all del, en god attest kan være bedre enn ingen attest. Jeg forstår også at det kan være helt supert for unge mennesker å reise rundt i Norge med gratis kost og losji og overkommelige oppgaver, enten det skjer i ferien eller under et friår.

Men hvor går grensen for utnyttelse? Når gjør de oppgaver som burde vært en del av det ordinære arbeidslivet? Vil fortvilede arbeidsledige EU-borgere stille opp som «moderne slaver» i håp om en bedre framtid? Kan svart-arbeid-ryttere ansette «praktikanter» og «turister» uten at noen stiller spørsmål? Kan arbeiderne ta seg fri i helgene? Får de betalt for overtid?

Overmodent for revidering

Derfor stiller jeg spørsmål ved gratisarbeidet som har sneket seg inn både i privatsonene og i arbeidslivet. Det er i dag helt lovlig å ha folk i ulønnet arbeid. I det minste bør man lovfeste ryddige, tidsbestemte avtaler, samt yrkesskadeforsikring og noen rettigheter ved sykdom.

Næringsforeningen har en varslingsside for svart arbeid. Norge har også grenser for hvor mye man kan tjene på småjobber for private oppdragsgivere. En allmenn minstelønn er utbredt i land vi ellers liker å sammenligne oss med, så hvorfor ikke i Norge?

Dette er et regelverk som er overmodent for revidering.