Et bidrag til å forstå kursen

Det er likevel ikke tvil om at rapporten representerer et tidsskille. De fleste ser at det må omfattende endringer til for å sikre livs- og levebetingelsene for en økende global befolkning. Dette er et spørsmål som ikke minst handler om sammenhengen mellom klima og fossil energi, selv om spørsmålet om graden av menneskeskapt klimaendring fortsatt er omstridt.

Drivkreftene for endring er sterke og økende i styrke. Farten i omstillingen til et karbonfritt og klimanøytralt samfunn er akselererende. Det krever tid, teknologiutvikling og endringer i måten mange av oss lever på. Det er likevel betryggende at et så sentralt organ som IEA tenner landingslysene, for det vil bidra til å forstå kursen og sikre en myk landing.

Et ytterpunkt til et annet

Det er interessant å reflektere over at da IEA ble etablert for snart femti år siden, var formålet å sikre verden stabile og forutsigbare leveranser av olje, i det mindre for den industrialiserte delen av verden innenfor OECD-området. Nå tar IEA en annen rolle og viser oss hva som skal til for å nå 1,5 graders-målet og konsekvensene av dette. Selv om målet er gitt, kommer ikke resultatene uten stor innsats og radikal omstilling.

IEA-rapporten oppfattes av mange som en helomvending, men så enkelt er det nok ikke. Gjennom årene har det riktignok vært slik at IEA har vært blant de fremste premissgiverne for oljens plass i verden og dermed oljeselskapenes beste venn. En forenklet historiefortelling vil være at IEA har beveget seg fra et ytterpunkt til et annet; fra ja til olje til nei til olje. Utviklingen i verden har nok gått slik at oljeindustrien i dag har langt flere kunder enn venner. Det er en utvikling som fortsetter under økende trykk.

Ingen brå slutt

Den verden vi kjenner i dag er bygget på den teknologiske utvikling som er knyttet til bruk av fossil energi. Det handler ikke bare om biler, båter og fly, men om mat, medisin, klær og mye annet. Olje og gass har formet og former fortsatt våre samfunn. Det er ingen grunn til å tro at oljealderen går mot en brå slutt, men det er heller ingen grunn til å forsømme arbeidet for å finne alternativer til olje og gass. Vi er nå i startfasen av en prosess som gradvis vil lede til et større innslag av alternative kilder i det samlede energibilde. Før vi sier takk og farvel til de fossile energikildene, må vi også ta med i beregningen av det skjer en tung teknologinnsats for å fange og lagre CO2. Den olje og gass vi vil være avhengig av å bruke i fremtiden, vil komme med et mye lavere karbonavtrykk. Dette kan ikke utelukkes som en del av løsningen.

Det er likevel i fornybarsektoren at den hovedsakelige satsingen må og etter hvert vil finne sted. Investeringene vil bli enorme og de må trappes opp raskere. IEA-sjefen Fatih Birol mener at den grønne satsingen kan skape 30 millioner nye arbeidsplasser, mens den tradisjonelle industrien innenfor olje og petrokjemi må se fem millioner arbeidsplasser gå tapt. Den interessante observasjon er at størstedelen av de nye arbeidsplassene vil komme i andre delen enn det vi definerer som vår del av verden. Samtidig er det klart at de tapte arbeidsplassene innenfor den klassiske fossilindustrien vil i all hovedsak ramme oss. Dette vil materialisere og øke det omstillingsbehov vi står overfor.

Var på rett spor

Mange har latt seg provosere av den skatteløsningen for oljeselskapene som ble vedtatt av Stortinget for å motvirke den brutale ordresvikten som kom sammen med pandemien. Ordningen har gitt den tilsiktede virkning, men den er omstridt først og fremst fordi motstanderne mener at den vil bidra til en unødig forlengelse av den norske oljealderen og dertil eksponere staten for en enda høyere risiko. Påstanden er at investeringer som gjøres i nye olje- og gassfelt vil kunne resultere i en tapsforretning over feltenes levetid. Slik sett leses IEA-rapporten som en bekreftelse på dette.

Uten en statlig håndsrekning til oljeindustrien, ville bildet sett meget dystert ut for store deler av leverandørindustrien. Man kan gjerne si at den økonomiske tiltakspakken bare bidrar til en utsettelse av de problemene som uansett vil komme som følge av færre utbyggingsprosjekter og synkende produksjon på norsk sokkel. Dette skal ikke bestrides. Derfor haster det med å komme i gang med den omstilling som statsminister Erna Solberg tok til orde for allerede i sin første nyttårstale,
en tale som ble møtt med skarp kritikk fra oljeindustrien. «Hva er det du driver med, Erna» spurte Gro Brækken, den gang administrerende direktør i Norsk olje og gass. I dag er det ingen som vil finne på å stille et spørsmål, fordi de erkjenner at Solberg var på rett spor i beskrivelsen av oljenasjonens langsiktige behov.

Global felles innsats

Veien til et karbonfritt samfunn er ikke enkel, men den er mulig med en stor global felles innsats. Noe av det mest overraskende ved den diskusjonen som nå føres om en grønnere vei til fremtiden er mangelen på oppgjør med vårt ekstreme energiforbruk,
i alle fall i vår del av verden. Man får lett det inntrykk at bare bensinpumpen og dieselpumpen byttes i et batteri, så er problemet løst. Så enkelt er det langt i fra. For etter kampen mot den fossile energien, følger kampen om mineralutvinningen, ikke minst på havbunnen. Kampen mot vindmøllene er allerede i gang.

Jeg har fulgt norsk olje- og gassvirksomhet i mer enn femti år. For meg er det ikke olje og gass for en hver pris. Jeg har alltid hatt et syn at dersom det finnes bedre alternativer en olje og gass, skal vi satse på disse.

Den dagen oljeindustrien går inn for landing, må vi alle gjøre en enorm innsats for at vi i en utvidet betydning av begrepet fortsatt skal kunne fly.