Forutsigbarhet. Forutsigbarhet. Forutsigbarhet.

Forutsigbarhet er viktig for verdiskaping og for arbeidsplasser – dette gjelder i by og land, til lands og til vanns, og i luften. Forutsigbare rammer er viktig for at samfunnet skal fungere.
Er det noe vi ikke har hatt de siste årene, så er det forutsigbarhet.  Hovedgrunnen til dette skyldes pandemiens herjinger.  Usikkerhet om det meste har ført til et stresset samfunn – der mange virksomheter vakler og vil slite med senskader, ansattes jobber er usikre – og mange har vært permittert med de tap det medfører.
En skulle tro at staten i en slik situasjon ville bidra til forutsigbarhet der det var mulig. Altså bidra til å stabilisere samfunnet ved ikke å gjøre unødvendige endringer og skape behov for ytterligere tilpasninger.  Det ville også vært fornuftig ikke å pådra stat, kommune og næringsliv ytterligere kostnader etter at det er brukt enorme summer på økonomisk støtte og tiltak gjennom pandemien. Dessverre er det ikke det som skjer. Regjeringen Støre ser det som en av sine største oppgaver å reversere reformer gjort av regjeringen Solberg over de siste åtte årene. 

Reform
En reform er en forandring av det bestående til noe som er ment å være bedre.  Det vil alltid være noen som påvirkes av en reform.  De som påvirkes negativt – eller de som ikke liker endringer i seg selv - ønsker status quo.  Slik sett er det genialt å gå til valg på å reversere reformer, det gjelder bare å finne mange nok reformer å reversere til at man får tilstrekkelig antall stemmer til å vinne valget.  Om reformen samfunnsmessig var god eller dårlig, later ikke til å bety så mye.
Når det skal stemmes over om sammenslåtte fylker skal deles opp igjen – bestikker finansminister Vedum beslutningstagerne; bare gjør som jeg vil – så tar staten regningen.  I folks øyne handler ikke dette om økonomiske gevinster, effektivisering og kompetanseheving – det handler om følelser, kultur og nærhet.  Er du fra Hedmarken, så føles det greit at fylket heter Hedmark og ikke Innlandet. Når staten tar regningen blir det som en gratis lunsj – hvem sier vel nei til det?  «Skit i Norge, leve Toten» uttrykte Bjørnstjerne Bjørnson. Ordtaket beskriver godt hvordan hensynet til det lille og nære trumfer hensynet til helheten. 

Tankegodset
Men hvem er så staten, som spanderer reverseringene?  Det er alle andre enn de som ønsker reverseringen. Noen milliarder kroner betalt av alle andre, det er helt ålreit.  Det tragiske er jo at alle andre også har en tilsvarende kostnad i ett eller annet reverseringsprosjekt, som også blir dekket av staten.  Staten må altså gå tilbake til alle og kreve mer i skatter og avgifter, eller droppe velferdstilbud bekostet av staten, for å gjøre opp. 
Det er dessverre slikt tankegods som preger politikken nå, både internasjonalt, nasjonalt og lokalt.  For helheten er dette kontraproduktivt – for populistiske politikere er det en gavepakke.  For virksomheter, både i offentlig og privat sektor, bidrar reverseringer til uforutsigbarhet og kostnader.  
Nylig ble regjeringens høring om reversering av domstolsreformen sendt ut. Det store flertall av aktører innen rettsvesenet, inklusiv Domstolsadministrasjonen, er svært fornøyd med reformen fra 2020 og har allerede sett effektene av den.  Vedum kjører likevel på – og om én eneste ordfører vil reversere, ja, så blir det reversert i den rettskretsen – selv om rettens aktører måtte ønske at det ikke ble reversering.  Dette er en horribel behandling av den tredje statsmakt.  En ordfører i en liten kommune skal bestemme hvordan domstolstrukturen skal være i dennes rettskrets.  I Sør-Rogaland ser det heldigvis ut til at alle kommuner er enige i at reformen er bra – så mest sannsynlig slipper en å reversere her.

Reverseres
På område etter område innen helse, beskatning, arbeidsliv, infrastruktur osv - kan vi se hvordan reformer reverseres – eller hvor det iverksettes utredninger for å reversere.  Frem og tilbake er like langt – og vi kommer oss ikke videre.   Den ideologiske handlingsiveren skaper usikkerhet og uforutsigbarhet over hele linjen – og verdiskapning og soliditet svekkes. 
Norsk politikk anno 2022 ser ut til å ha kommet i et blindspor – der vi har i utsikt at man hvert fjerde eller åttende år vil få ny politisk ledelse, som ser det som sin største oppgave å reversere hva forgjengeren gjorde.  Hvordan en skal komme ut av en slik spiral er ikke godt å si, men jeg frykter at våre politikere vil finne inspirasjon i en dansk bok fra 1771: «Beretning om de vidtbekiendte Molboers vise Gierninger og tapre Bedrifter».
Molboene skulle grave en brønn. Under utgravingen fikk de en stor haug jord til overs, som de ikke visste hva de skulle gjøre med. En av dem kom da på ideen om å lage enda et hull, og fylle dette hullet med den jorda de hadde til overs. Det syntes de andre var et godt forslag, men etter en stund spurte en betenkt molbo: «Jo, men hvor skal vi gjøre av jorda som blir til overs av det hullet?». Den klokeste av molboene svarte: «Det er da opplagt! Vi graver hullet dobbelt så stort, slik at det kan romme begge jordhaugene på en gang.»
Skjerpings – nå må vi sammen begynne å bygge landet igjen, og da ikke basert på molbopolitikk og nærsynt selvsentrering.