Fra ord til handling

Kampen om den fremtidige petroleumspolitikk hardner til. I regjeringen Solberg er det Fremskrittspartiet som har hatt ansvaret for Olje- og energidepartementet inntil Frp valgte å forlate regjeringen. Sylvi Listhaug fikk 33 dager som olje- og energiminister før partiet bestemte seg for å bryte ut av regjeringssamarbeidet. Det har vakt oppsikt at Listhaug har beskrevet dette som på slippe ut av et fengsel, en uttalelse som statsministeren finner nedsettende mot selve folkestyret. Listhaug gikk på som olje- og energiminister med jubelrop til næringen, så kraftige at ledere i næringen fant det problematisk. For det er nye tider og nye erkjennelser i oljepolitikken.

Det er bred tilfredshet med at Tina Bru er blitt olje- og energiminister. Da jeg ble tidligpensjonist i Statoil i 2008 og ble politisk rådgiver for ordfører Leif Johan Sevland, var Tina Bru rådgiver i Høyres bystyregruppe. I et miljø av handlekraftig politisk virke, utmerket Tina Bru seg. Jeg ble fort overbevist om at hun kommer til å nå langt. Jeg gratulerer Bru med utnevnelsen og gratulerer samtidig oljebyen, oljenasjonen og oljeindustrien med å ha fått henne til statsråd.

Ikke enkelt

Men Tina Bru og regjeringen kommer ikke til å få de lett. Presset mot petroleumsnæringen øker og presset kommer ikke lengre bare fra en miljø- og klimabevisst venstreside. Nylig vedtok Oslo Høyre å gå imot konsekvensutredning av havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja og dernest at iskanten må flyttes sørover i Barentshavet. Dette er en utvikling i Høyre som overrasker og splittert. Partifeller i nord føler seg sviktet.

Norsk petroleumspolitikk har fra starten av vært preget av lange, samlende og forutsigbare linjer. Mange sier at oljeselskapene har fått det de har pekt på og at slik vil vi ikke ha det lenger. Vi må være forberedt på at visse området av norsk sokkel vil forbli stengt. Lofoten, Vesterålen og Senja er dert klareste eksempel på dette. Også i Barentshavet vil det kunne bli geografiske restriksjoner. Dette vil bety konsesjonsrunder med et begrenset innhold og til slutt så stor motstand at nye konsesjonsrunder for leting etter olje og gass ikke lar seg utlyse.

Pengene renner inn

Motstanden mot petroleumsvirksomhet øker, men pengene fra fossil energiproduksjon fortsetter å renne inn i statskassen. Vi snakker om et rikdommens paradoks. Jeg gjentar mitt postulat: Oljeindustrien preges mer og mer av å ha flere kunder enn venner.

Jeg skrev nylig ferdig en ny bok: «Født til rikdom. En reise i Norges oljehistorie». Jeg gjør en observasjon: Boken er skrevet i overgangen mellom det vi kaller oljealderen til det vi kommer til å kalle klimaalderen. Det er en brytningstid der mange hensyn, interesser og ikke minst følelser står opp mot hverandre. Å bli beskrevet som klimaskeptiker er tidens nye skjellsord. Det finnes ikke en entydig sannhet. Klimaet har endret seg over milliarder av år. Det finnes likevel ingen unnskyldning for å la det «skure og gå». Alt som kan gjøres for å begrense menneskenes egen påvirkning av det globale klima, må gjøres. Det handler om redusert bruk av fossil energi, tiltak for å redusere skadevirkningene ved fossil energi og økt satsing på energiproduksjon fra fornybare kilder.

Våre moderne industri- og velferdssamfunn er bygget på en økende bruk av energi, først og fremst fossil energi. Det er en bred erkjennelse av at dette ikke kan fortsette i samme tempo og omfang. Samtidig øker klodene befolkning. Det blir flere munner å mette, flere hender og hoder å sette i arbeid, flere som skal ha lys og varme. Det mange av oss tar som en selvfølge i hverdagen, er det mange som drømmer om. Dypest sett handler det om fordeling. De tilgjengelige kakestykkene må bli likere i størrelse. Det er ikke enkelt å få til, for motstanden mot å gi fra oss egne privilegier er stor og viser få tegn til svekkelse.

Begynne å handle

Jeg snakket nettopp med en gruppe akademikere som ristet oppgitt på hodet da jeg sa at det også om femti år ville bli produsert olje og gass. De mente at produksjonen av fossil energi ville opphøre lenge før det. Inntil så lenge ville de ha en dramatisk økning i prisene på bensin og diesel. De var usikre på om vi ville komme til å fly i fremtiden. Utgangspunktet for debatt blir ofte vårt egen, det miljøet vi lever i til hverdags. Store påslag på bensin- og dieselprisene vil slå veldig ulikt ut. De med lavest inntekt vil remmes hardest sammen med de som hver dag må bevege seg over store avstander i de deler av landet der kollektivtilbudene er dårlig utbygd.

Hvis vi virkelig vil ut av oljealderen, må vi faktisk begynne å gå, slutte og prate, begynne å handle. Vi kommer ikke til å slippe unna endringer i vår måte og leve og nyte på. Hvis det kan være noen trøst er det mange som har det verre enn oss. De mangler energi mens vi i mange år har sløst med energi.

Troen på at vind og sol og forbedret batteriteknologi skal løse alle våre problemer er ikke hele svaret. Hvem vil gå ombord i et batteridrevet fly som skal ta oss til Amerika eller Asia eller til Kanariøyene?

Selvfølgelig skal en større del av vår fremtidige energi komme fra fornybare kilder. Det er mye som kan og må gjøres på veien til det karbonfrie samfunn. Det kommer likevel ikke bare til å handle om å erstatte fossil energi med fornybar energi, men kanskje like mye om å redusere vårt alminnelige forbruk av energi, og det er først og fremst her ordene må bli erstattet av handling.

Vi bør etter hvert være ferdige med problembeskrivelsen og forberede oss til å bli endel av løsningen. Det handler både om felles ansvar og om solidaritet.

Jeg er meget spent på hvilke konkrete eksempler på endret livsstil for grønt skifte vi kommer til å få rapporter om det neste tiåret.