Fred skal skape fordragelighet – og litt uro

Når Sherling i høst avslutter en lang karriere i politiet og blir prosjektleder for den nye Uropatruljen som etableres i distriktet, er det nettopp rettferdigheten og fairplay han er opptatt av. Rettferdighet for arbeidstakere som blir utnyttet, og fairplay i et marked der mange seriøse bedrifter har måttet se at mindre seriøse og kriminelle aktører har sikret seg oppdrag gjennom å tilby svart arbeidskraft og gi blaffen i de kravene de fleste andre etterlever i et velfungerende arbeidsmarked.

Hovedmålet med Uropatruljen er å jobbe for en seriøs byggenæring med like konkurransevilkår, avdekke arbeidslivskriminalitet og ulovlig byggevirksomhet, og varsle videre om dette. Den skal også jobbe forebyggende og føre statistikk over saker. Det er Næringsforeningens ressursgruppe for håndverkere som sammen med LO Rogaland tok initiativet til å etablere en uropatrulje i Rogaland, og samarbeidsavtalen ble signert tidligere i år. Både fylkeskommunen, Stavanger kommune, laug, organisasjoner og bedrifter støtter prosjektet økonomisk.

– Egentlig liker jeg ikke helt ordet uropatrulje. I Oslo kaller de det fairplay. Det er et bedre ord, internasjonalt og man forstår betydningen. Vi skal forebygge arbeidsmarkedskriminalitet, og jeg ønsker et samarbeid om å få vekk de useriøse aktørene. Vi har i flere år hatt A-krim, et samarbeid mellom Arbeidstilsynet, NAV, Skatt Vest, Kemneren i Stavanger og Sør-Vest Politidistrikt for å forebygge kriminalitet i arbeidsmarkedet - og må ikke gå i bedene til hverandre. Heller se på hva A-krim mangler i form av informasjon, muligheter og kontroll. Navnet innebærer kanskje at noen tror vi skal storme inn på byggeplasser. Det skal vi ikke. Men der A-krimsenteret må forholde seg til taushetsplikten, kulturer og regelverk fra fem ulike etater og få dem til å jobbe mot et felles mål, vil vi stå friere. Jeg gleder meg, og tror det blir spennende.

Døråpner

Ansvar og engasjement er noe Sherling alltid har utvist. Enten det handler om jobb eller privat. Han er av dem som naturlig ender opp som speiderleder eller fotballtrener når ungene velger fritidsysler. Sherling har selv spilt fotball i lag som sjelden operer med overgangssummer og idretten har for ham også fungert som døråpner. Ikke minst da han som ung politimann ble sent til Alta for å gjennomføre det obligatoriske pliktåret etter endt politiskole.

– I Alta var fotballen avgjørende for å komme inn i miljøet. Der var det ganske tøft. De gjorde som de ville og hørte i liten grad på politiet. Jeg var ofte alene ute på oppdrag, og du kunne regne med at de ville prøve å kjøre deg ned.

– For en bergenser må det ha vært litt av et kultursjokk?

– Jeg kommer fra Sotra. For en stril var det å være i Alta som å komme hjem. Mye kjekke folk, men de har en litt annen holdning til myndigheter enn mange andre plasser.

Akkurat det har på mange måter blitt et mantra for Fred Sherling. De siste tjue årene har han brukt aktivt for å bekjempe de kreftene i arbeidslivet som aldri har tatt verken lover, regler eller forskrifter så nøye, og som også har gitt blaffen i konsekvensene det gir både for arbeidstakere, næringsliv og samfunn. Arbeidsmarkedskriminaliteten har bredt om seg i takt med en økende velstandsutvikling og har brakt med seg milliarder i skatteunndragelser, organisert kriminalitet, menneskehandel og sosial dumping.

Tilfeldig

At Sherling i det hele tatt havnet i politiet, var i utgangspunktet en tilfeldighet.

– Jeg var i militæret i Nord-Norge og bodde på et rom sammen med sju andre. Den vinteren skulle vi på en øvelse utenfor Harstad, og ingen av oss hadde spesielt lyst. Da vi fikk høre at det var opptaktsprøver til politiet i Bergen i samme tidsrom øvelsen skulle finne sted og vi i tillegg ville få dekket reisen, bestemte fem av oss for å søke. Vi slapp ikke helt unna øvelsen, men fikk beskjed underveis at vi kunne spenne på oss skiene og dra mot flyplassen. Alle reiste, alle besto opptaksprøven og valgte å utdanne seg til politi.

Den gang besto politiutdannelsen av ett år som hospitant, ett år på skole, og ett pliktår som aspirant. Sherling valgte lensmannslinjen for på sikre seg at han både fikk jobbe med etterforskning og sivilrettslige saker.

– I byene ble man som regel tredje mann på vognen, ute i distriktene og ved lensmannskontorene fikk man være med på det meste som nyutdannet politimann. Ikke minst lærte man å lede.

Hospiteringssåret tilbrakte han i hjembygden Sotra. Det var ikke spesialt stas når man er ung, kjenner de fleste og kunne påregne å treffe på både skolekamerater og lagspillere fra fotballaget rundt neste sving en lørdag kveld..

– Noe av det første jeg gjorde var å ta førerkortet fra min meste kompis. Han hadde kjørt i 110 km/t i en 60-sone, jeg sto på post og stanset ham. Men det gikk greit. Han bare rullet ned vinduet og ga meg førerkortet.

Stavanger

Etter noen år i Alta – og et kort og selsomt opphold på lensmannskontoret i Hjelmeland i noen måneder - havnet Sherling til slutt i Stavanger. Han fikk en såkalt gråstilling – stillinger som ble opprettet uten at det egentlig var dekning i budsjettet og som ikke var ikke helt uvanlig i offentlige etater på 1980-tallet.

– Det var flere av oss, men det ordnet seg etterhvert.

Siden den gang har Sherling blitt værende i politiet i Stavanger og i hovedsak jobbet med etterretning og etterforskning. Da verden nærmet seg et nytt årtusen, var Sherling tilknyttet org. Krim (seksjonen for organisert kriminalitet) som spaner og etterforsker og kom for alvor i kontakt med såkalte utnyttelsessaker knyttet til menneskehandel.

– Disse sakene ble nok oppfattet som mindre interessante blant kollegaer enn eksempelvis narkotikasaker. Det var også tunge og vanskelige saker, gjerne med internasjonale forgreininger.

Den økonomiske oppturen spesielt denne regionen opplevde på starten av at nytt årtusen, med økte oljepriser, økt velstand, stramt arbeidsmarked og økt arbeidsinnvandring, førte

også til andre endringer. Sherling var blant de få som begynte å fatte interesse for et økende svart arbeidsmarked, et marked som stort sett fikk leve i fred.

– Det gled på en måte under radaren. Her hadde man offer som gjerne ikke var bevisst at de var offer og som heller ikke ville samarbeide fordi de ikke hadde noe igjen for det. Etter hvert begynte jeg å arbeide sammen med Skatteetaten og Arbeidstilsynet, og fattet mer og mer interesse for store prosjekter innen bygg- og anlegg der mange hadde fått holde på i flere år uten at noen tok tak i dem.

Steinleggerne

Den såkalte steinleggersaken fra 2007 ble en vekker for mange og var også en av de første sakene som fikk stor medieomtale. Unge og fattige britiske menn ble nærmest rekruttert fra gaten i hjemlandet, grovt utnyttet og sendt til blant andre Norge for å jobbe under elendige betingelser.

– Jeg fikk en telefon en dag og ble bedt om å ta hånd om en person om bord på danskebåten som trodde han skulle til England. Jeg tok ham med til kontoret og da begynte saken å rulle. Da startet også formeldt samarbeidet med Skatteetaten og Arbeidstilsynet, vi brukte media bevisst i forbindelse med kontroller og dro ut mens arbeidet pågikk. I politiet så ledere som Leif Ove Topnes og Bjørn Vidar Bollestad viktigheten av å drive forebyggende arbeid. De har veldig mye av æren for den satsingen som også skjedde senere.

– Hvorfor har bekjempelsen av arbeidsmarkedskriminalitet engasjert deg i så mange år?

– Det var nok Arbeidstilsynet som i utgangspunktet fikk meg interessert i dette. Dette dreier seg ikke bare om en rekke mindre saker, men store organiserte kriminelle nettverk som ingen så på. Jeg ble etter hvert med Arbeidstilsynet på kontroller ute på byggeplasser og opplevde at her var det enda større internasjonale kriminelle miljøer enn det man kunne oppleve i narkotikasaker – miljøer ingen så på. Etter 2007 forsto vi at dette måtte vi organisere bedre.

Det innebar blant annet flere større aksjoner på arbeidsplasser i distriktet. Mange ble avslørt. Fra at de fleste gikk under radaren ble det allerede i 2011 totalt opprettet 124 straffesaker mot arbeidsgivere.

A-krim

Utfordringen var at det tok tid fra saken ble opprettet og til en endelig dom i retten forelå. I løpet av den tiden omorganiserte de kriminelle aktørene seg, opprettet nye selskap, sikret verdiene og gikk i gang på nytt.

– Det var de tanken om A-krim samarbeidet oppsto. Vi så at mange av aktørene drev videre selv om de var under etterforskning, og ønsker i større grad å stanse dem ved å ta fra dem verdiene.

Rogaland er ingen versting i forhold til arbeidsmarkedskriminalitet, men gode tider gjennom mange år førte til en oppblomstring i aktivitet og oppdragsmengde også for de aktørene innenfor bygg og anlegg som opererer i den grå og svarte sonen.

– De søker honningkrukken. Holdningene til eksempelvis bruk av svart arbeid er ikke noe annerledes her enn andre steder, men man vet ikke alltid hva man skal se etter. Det er det vår jobb å prøve å belyse.

Risiko

For dem som har benyttet seg av svart arbeidskraft for å skifte tak på en privat bolig, har så langt risikoen for å bli ilagt straff vært liten. A-krim – som formelt ble startet i 2015 - har i mindre grad fokusert på konsekvensen for kjøperen, mer å stanse tilbyderen. Det er i ferd med å endre seg.

– Dersom det man gjør ikke får konsekvenser, vil man bare fortsette. Alle saker kan ikke etterforskes, man skal vite at det representerer en risiko å benytte seg av slike tjenester.

– Men bare et fåtall oppdragsgivere er dømt?

– Vi har noen straffesaker på gang nå, men det er ikke mange. A-krim har tre sentrale mål: Minske handlingsrommet for sentrale trusselaktører, påvirke arbeiderne slik at de kan ivareta sine egne rettigheter plikter, og arbeide opp mot kundene slik at de ikke kjøper ulovlige tjenester eller bidrar til kriminalitet. Når enkelte kunder nå straffeforfølges så er det en bevisst strategi for å synliggjør at slike handlinger medfører straff og får alvorlige konsekvenser. Men skal man etterforske alle huseiere som kjøper svart, er man på individnivå.

Rik og fattig

– Er det slik at jo rikere man er, jo mer benytter man seg av svart arbeid?

– Det er ikke kartlagt, og jeg tror ikke man vil finne et mønster her. Det avhenger også litt av arbeidet som skal gjøres. Men det er i dag heller ikke lett å vite hvilke aktører som opererer ulovlig i dette markedet. Selv om man har skrevet en kontrakt og får faktura, kan det godt være at arbeiderne underbetales eller skatt og avgifter unndras. Noen av disse selskapene er svært profesjonelle og fremstår ytre sett som seriøse.

– Men hvordan kan da folk flest se forskjell når huset skal pusses opp eller nytt bad skal bygges?

– Vi har utarbeidet en del råd og retningslinjer og bruker også media bevisst, men det er klart at mange ganger er det nesten umulig å se forskjell. Likevel må man være oppmerksom på at firmaet er registrert, at man har HMS-kort, at det ikke benyttes kontant betaling. Noe kan man gjøre selv.

– Er det private svarte markedet like stort som før?

– Jeg tror ikke det er like mange aktører i privatmarkedet bygg. De små og veldig useriøse selskapene er mer eller mindre borte. Men vi har flere større og mye bedre organiserte selskap og nettverk som også får hjelp av rådgivere og advokater og som bidrar til at saker treneres.

Forventninger

Sherling tilhører den generasjonen politimenn som kan gå av med pensjon ved fylte 57 år. Det er det han nå gjør. Samtidig går han inn i en fulltidsstilling som prosjektleder for det som fortsatt kalles en Uropatrulje og som næringslivet har store forventninger til. De siste årene har han vært næringslivskontakt i Sør-Vest politidistrikt - i tillegg til at han i to perioder har ledet arbeidet i A-krim.

– A-krim kan vise til svært gode resultatet, og har mange muligheter, men også begrensninger. Sanksjonsmulighetene er ikke så store, og taushetserklæringer begrenser muligheten for deling av informasjon mellom etatene. Regelverket kan også være en utfordring.

– Hvem er de kriminelle på arbeidsmarkedet?

– Kartleggingen viser en jevn fordeling mellom norske og utenlandske borgere. Men mange av de utenlandske har jobbet for norske før, og det er lettere å utnytte utenlandske arbeidere.

Som leder for A-krim disponerte Sherling 28 personer fra ulike etater fordelt på en operativ gruppe og en kunnskapsgruppe. Som prosjektleder for Uropatruljen er han alene, men har en hel næring i ryggen. Her skal han bygge nettverk i samarbeid med fagmiljøene, gjøre dem i stand til å forebygge, informere, observere og iverksette.

– Man har en del muligheter i det private som man mangler i det offentlige. Det kan dreie seg om kontakten med fagmiljøene, med opplæring, innsamling av informasjon og den del forebyggende tiltak. Dette tror jeg på og dette kan jeg. Det er en annen måte å jobbe på, men jeg er overbevist om at det vil ha effekt.