Hei jeg heter Andreas, og jeg er en dårlig taper

Min hypotese er at det går an å skrive om dette uten å brenne broer, jeg håper jeg lykkes. 

Jeg innrømmer det gjerne: Jeg ER en dårlig taper. Alle som kjenner meg vet at jeg elsker å vinne og hater å tape – enten jeg spiller fussball på Gnu eller vi i Melvær&Co har lagt ned utallige timer på å levere et stort anbud. Sånn er jeg og sånn er det. Selv om det svir har jeg ikke problemer med å innrømme et tap (jeg taper jo faktisk støtt og stadig), men jeg trenger likevel ikke å like å tape. 

I år har noen tap svidd mer enn andre: To av regionens største markedsbudsjett blir nå investert i Oslo, og det irriterer meg litt. Store lokale aktører, som har som uttalt mål å styrke regionalt næringsliv og kompetansemiljøer, sender kreative oppgaver og årsverk til Oslo-gryta. 

Det er synd, ikke bare fordi spennende oppgaver og romslige budsjett ikke havner på vårt bord, men fordi de går ut av regionen. Og da tappes et viktig fagmiljø jeg brenner for at vi skal beholde her vest. 

Samfunnsansvar eller proteksjonisme? 

Et viktig prinsipp for oss er at vi alltid skal etterstrebe å ha den kompetansen som gjør oss attraktive for kunder og det er selvfølgelig først og fremst vårt ansvar å tilby konkurransedyktige tjenester som vinner anbud. 

Mange vil si at vi tapte fordi vi rett og slett ikke var gode nok, og det er klart at Melvær&Co ikke er den rette samarbeidspartneren hver gang. Men jeg er helt sikker på at andre lokale byråer kunne løst oppgavene. Regionen har en kommersiell kreativ næring vi kan være stolte av. Tiår med eksponering mot store internasjonale merkevarer har gitt oss kompetanse som ikke står tilbake for det beste i utlandet. Kreativt arbeid løst i Stavanger har blitt lovprist nasjonalt og gått verden rundt. Fasett har vunnet Red Dot Design Award, Last Friday har laget The Beatles Experience sammen med Tidal, og Moxey filmer for Samsung Chef Collection for å nevne noe. 

Vi kan ikke alt, men det vi ikke kan, kan vi helt sikkert lære oss. Selvfølgelig finnes det byråer andre steder i landet som kan fremstå flinkere enn stavangerbyråene i et anbud. Kanskje har man ikke de rette arbeidsprøvene, eller referansene for å vinne. Eller som vi nettopp fikk høre; jobbene vi presenterte hadde ikke vært «dyre nok». Til tider kan det være en annen kompetanse i Oslo enn det er i Stavanger på ulike områder 

Ringvirkninger 

Når vi Melvær&Co taper mot Fasett, ProContra, HeyHo, Play, Ensign eller andre flinke bransjefolk i vår region, gjør det nemlig litt mindre vondt – selv for en dårlig taper. Fordi årsverkene innen kommersiell kreativ næring blir værende i regionen. Da beholder og utvikler vi et viktig fagmiljø som kommer næringslivet i regionen til gode, og vi som tapte motiveres til å skjerpe både kreativitet og faglig ballast. 
Da vet vi også at deler av disse budsjettene blir til «smør på skjevå» hos superflinke filmfolk, fotografer, utviklermiljø, trykkerier og illustratører i regionen vår. Dyktige folk som har valgt å bo her, og levere godt håndverk med et avtrykk av nordavind og saltråk fra Nordsjøen. 

Regionen vinner på at selskap som Moxey, Vinterfilm, LastFriday, Grensesnitt, Okse med flere gjør det bra. Når Oslobyråer vinner, velger de sine nettverk av leverandører – noe som til syvende og sist svekker vår regionale verdiskaping, også langt ut over det som handler om den kreative bransjen alene. 

Jeg liker bedre tanken på at lønningspilsen etter en stor kampanjejobb havner i kassa på Bøker&Børst enn i en cocktailbar på løkka, for å si det sånn. 

Mer enn økonomi 

I Melvær&Co har vi de siste årene jobbet en hel del med videregående skoler i ulike sammenhenger, og ser at det er et stort engasjement i brede lag av næringslivet for at vi må vise ungdommen at det er gode framtidsmuligheter for alle som vil bli bønder, håndverkere og matarbeidere i vår region. 

Men hva med designere, tekstforfattere, filmfolk og fotografer? Står vi like mye på for at ungene våre skal kunne velge en slik vei, og samtidig ha mulighet til å flytte hjem igjen? At de kan få en like spennende arbeidshverdag i Stavanger som i Oslo? 

I år har jeg hatt gleden av å være veileder på en semesteroppgave for avgangselevene på Noroff og har truffet utrolig mange unge kreative talenter. Selv om kreativ næring aldri blir den nye oljå, mener jeg vi er en viktig ingrediens når næringslivet i regionen skal omstilles som følge av et grønt skifte. Og da trenger vi at unge, kreative hoder også har en framtid her. 

Vått og kaldt og breiflabb over alt 

Skal vi utvikle oss i takt med regionen, er det imidlertid viktig at de største samfunnsutviklerne våger å satse på lokal kompetanse. Og det er det heldigvis mange som gjør. Nye Stavanger Universitetssjukehus bygges langt på vei av lokale krefter og flere store lokale aktører kjøper også kommunikasjon- og designtjenester lokalt. Store, internasjonale energiselskap har i alle år skjønt at det er lite å tjene på å gå over fjellet etter byrå, og aktører som Helse Vest, Stavanger Universitetssjukehus, Stavanger kommune, Rogaland fylkeskommune, Aftenbladet og Altibox jobber alle med lokale kommunikasjonsleverandører. Sånne som disse er med på å redde et fagmiljø som ble satt på en hard prøve av pandemien, og bidrar til at de fleste av de flinke bransjekollegaene våre klarer seg gjennom krisa. 

Kjøp gjerne dine kommunikasjonstjenester i Oslo, men vit at hvis du ønsker å styrke regionalt næringsliv og lokale kompetansemiljøer så finnes det mange flinke og engasjerte fagmiljøer lokalt. Selv offentlige aktører kan handle lokalt uten å komme i konflikt med regelverket for offentlige innkjøp, når «samfunnsnytte» brukes som ett av tildelingskriteriene.  

Min oppfordring blir å lære litt lokalpatriotisme av våre naboer i Bergen, og gjøre nettopp dét.