Helsesjef på vandring
Inger Cathrine Bryne har vært leder for HR, informasjon, kvalitet, avdelinger, divisjoner, klinikker og foretak. Nå har hun fått ansvaret for alt. Foto: Henrik Moksnes/Bitmap

Helsesjef på vandring

Inger Cathrine Bryne har vært sjef for HR, informasjon, kvalitet, avdelinger, divisjoner, klinikker og foretak. Nå har hun fått ansvaret for alt på en gang.
19.juni 2020 Av Ståle Frafjord

54-åringen fra Stavanger er for lengst på plass som ny direktør i Helse Vest, litt senere enn opprinnelig planlagt. Det sørget et langveisfarende virus fra Kina for. Overgangen fra rollen som direktør i Helse Stavanger til Helse Vest skulle egentlig vært gjort unna før påskeutfarten. Men i år ble det aldri noen påskeutfart i hyttelandet Norge. I tillegg var grensene stengt, folk satt på hjemmekontor og på sykehusene fryktet man det verste.
Også for Inger Cathrine Bryne ble våren noe helt annet enn det hun hadde sett for seg.
– Jeg skulle egentlig startet i jobben i Helse Vest noen uker tidligere. Men etter diskusjon både med nåværende og tidligere arbeidsgiver, ble vi enige om å vente til vi så hvordan pandemien utviklet seg. Det er ikke kapteinen som bør forlate skipet først. Kontinuitet i krisehåndtering er helt avgjørende.

På sykehuset i Stavanger var man allerede i januar blitt enige om å gjøre en gjennomgang av pandemiplanen. Da var koronaviruset fortsatt et kinesisk anliggende. Mot slutten av februar kom de første varslene fra Italia, norske myndigheter begynte for alvor å røre på seg, og usikkerheten begynte å bre seg. Allerede i februar hadde ledelsen ved SUS satt krisestab – for sikkerhets skyld. Da regjeringen i midten av mars besluttet å stenge ned store deler av det norske samfunnet og innføre de mest dramatiske tiltakene for folk flest siden krigen, var skrekkscenariet daglig bilder og situasjonsrapporter fra Lombardia i Italia: Overfylte sykehus, skyhøye dødstall, leger og helsepersonell som også måte gi tapt for viruset og kolonner av likkister som ble kjørt ut av Bergamo av militære kjøretøy.

 

Ny erkjennelse

– Vi forsto etter noen uker at dette viruset ikke er noe som kommer med full kraft, stresser oss voldsomt og går ned igjen, men noe som blir værende – kanskje ett år eller halvannet. Det var en ny erkjennelse, og det gjorde noe med oss i beredskapsstaben. Vi er trent for kriser som innebærer masseskader, ulykker, eksplosjoner eller branner, som er svært krevende, men som tross alt må håndteres over en kort tidsperiode. Men nå måtte vi foreta en slags tankemessig ommøblering om hvordan vi skulle angripe dette. Det handlet ikke minst om å sikre behovet for kontinuitet i de ordinære helsetjenestene.
– Hva lå til grunn for erkjennelsen?
– Til å begynne med var det mye diskusjon om flokkimmunitet, hvordan viruset oppfører seg og den eksponentielle veksten. Vi så TV-bildene fra Italia, kollegaer i Lombardia som overhode ikke hadde kontroll og som ble overveldet av pasientstrømmen. I begynnelsen var det dette vi forberedte oss på også her hjemme. Men tiltakene kom trolig i akkurat rett tid og på et riktig nivå, og man opplevde å ha kontroll.
Antallet pasienter som var smittet av koronaviruset, gikk relativt raskt ned igjen ved SUS. I dag forventer man fortsatt at det kan komme nye smittetilfeller, men man er godt forberedt.

 


Riktige grep

– Det jeg tror norske sykehus gjorde veldig riktig, var å umiddelbart legge til rette for to innganger til sykehuset. En for dem som har symptomer i retning av Covid-19, en annen for dem med lav sannsynlighet for smitte. Dette for å unngå smitte i sykehusene. De tilfellene man hadde, ble raskt slått ned. Det har man ikke klart i eksempelvis USA eller Italia. Jeg er også veldig imponert
over at man har klart å holde smitten unna sykehjemmene i Rogaland. Potensialet for spredning her ville vært veldig stor.
Det våre kollegaer i Lombardia sier er at sykehus var fulle fra en dag til neste. Ingen strukturer, avklaringer eller planer var på plass. Når vi kunne sitte i Norge og følge med på dette, var vi også i stand til å forutse problemene, sier Bryne.
– Allikevel spredte viruset seg raskt til andre land som Spania, Frankrike, Belgia, Storbritannia, USA – og også i Stockholm - med store konsekvenser både for dødsfall og press på sykehusene?
– Ja, men samtidig har man pr i dag heller ingen fasit. Ingen av oss våger å si at vi har gjort det bedre enn andre, eksempelvis i Sverige. Det de fleste av oss tror, er at vi vil få lokale utbrudd og at det viktige fremover vil være rask og god testing av store volumer av mennesker, smittesporing og lokale tiltak som kommunene vil ha fullmakt til å iverksette.

 

Prioriteringer

– Hva er konsekvensene for annen type behandling når vi må leve med dette viruset i lang tid?
– Vi må opprettholde de to parallelle akuttmottakene som er ressurskrevende i seg selv, og også smittevernmottaket. Man må også ha mulig smittede pasienter isolert frem til en negativ test, og det vil være mange smitteverntiltak inne på sykehusene i form av begrensinger på venterom, færre på samme areal og så videre. Sosial distansering er ikke det sykehusene i utgangspunktet er tilrettelagt for – i alle fall ikke i relativt trange sykehusbygg som SUS fortsatt har. Kapasiteten vil være lavere, men vi vil sikre oss at vi prioriterer enda hardere dem som får prognosetap eller alvorlig helsetap ved ikke raskt å få behandling. De som ikke har risikomomenter, må vente noe lenger. Det kan bety at man generer en ventekø, sier Bryne.

 

Lærdommen

– Hva har du personlig lært av å stå midt i dette?
– Det jeg synes var vanskelig, var å ikke kunne være til stede inne på sykehuset.
Det var bare forbeholdt dem som jobbet med pasientene. Plutselig er man som leder under en krise avskåret fra å snakke direkte med folk. Man må bruke pressekonferanser eller mail som et dialoginstrument, selv overfor egne medarbeidere. Men selv det fungerer når det må, og når man forstår hvorfor det må være slik. Også kombinasjonen i beredskapsledelsen – det å på den ene siden være ekstremt saklig
og fokusert, men samtidig vise omsorg for hverandre – har vært viktig. På et tidspunkt fryktet man det verste, og ansvaret er stort. Det å si vennlige ting til hverandre og ta vare på hverandre, er veldig viktig i en slik situasjon. Det er også en lærdom.

Ansvaret

Bare i Italia har flere hundre leger og annet helsepersonell dødd som følge av arbeidet med å behandle pasienter under pandemien. Også i Norge var det på et tidspunkt en reell frykt for dødsfall blant ansatte på sykehusene.
– Hvordan er det å sitte med et slikt ansvar?
– Det var noe jeg følte svært sterkt på. Det å sikre et fullt mulig ansvarlig arbeidsmiljø er noe som er tillagt en leder. Det er offentlig kjent at vi i Norge hadde smittevernutstyr på lager for to uker, og det er ingenting jeg har brukt så mye tid på som akkurat dette. I den forbindelse må jeg også si at jeg er veldig takknemlig for det arbeidet som fant sted i næringslivet i regionen med å hjelpe oss med helt basale ting som frakker, hansker og masker i en situasjon da lageret var så lite, og dette i seg selv var en stor belastning. Ikke bare for ledelsen, men ikke minst våre viktige medarbeidere.

 

Arendøl

Når Inger Cathrine Bryne snakker, er det noen ord som avslører at hun ikke alltid har bodd i Stavanger. Hun sier ikke «først» eller «fysst», mer den østlandske varianten «førchst». Forklaringen er ganske enkel:
– Jeg knoter litt, og det kommer av at jeg har bodd i Arendal i 23 år, sier Bryne.
Hun er dog født i Stavanger, men med en far som var turnuslege under oppveksten, har hun også bodd en periode både i Bergen, på Jørpeland, i Oslo og andre steder under de første barneårene. Fra skolealder ble det Stavanger, nærmere bestemt Vaulen, før familien flyttet til Ullandhaug-området.
– Min farfar hadde en gård på Ullandhaug, og måtte kjøpe tre tomter da gården ble ekspropriert på midten av 1970-tallet. En av dem tilfalt mor og far, og der bodde jeg til jeg var 20 år.
Valget sto mellom juss og sykepleien, og Inger Cathrine Bryne valgte det siste. Utdannelsen tok hun ved Røde Kors sykepleierskole i Stavanger, men hennes første faste jobb og en kjæreste brakte henne til Arendal. Det var egentlig kreftsykepleier hun så for seg som sitt fremtidige yrke, etterhvert skulle det bli flere lederroller.

 

Ledelse

– Da jeg gikk på sykepleierskolen, kranglet jeg meg til å skrive hovedoppgave om prioritering i helsetjenesten. Det var ikke så vanlig, men jeg har nok alltid vært opptatt av denne type spørsmål, prioriteringer og hva vi vil med helsetjenesten. Etter et par år i Arendal søkte jeg om permisjon med lønn for å få lov til å ta videreutdanning som kreftsykepleier, men fikk avslag. Derimot fikk jeg tilbud om å ta et årsstudium om offentlig administrasjon og ledelse, og parallelt med det et vikariat som avdelingssykepleier.
Vikariatet ble etter hvert fast, og noen år senere besluttet hun seg for å ta en master ved Handelshøyskolen i Bergen parallelt med jobben – på det tidspunkt den eneste på studiet fra offentlig sektor.
– Jeg forsto etter hvert at skulle jeg gjøre noe mer, måtte jeg skaffe meg mer formell kompetanse og også lære mer.
Hun hadde flere lederjobber ved sykehuset i Arendal: Kommunikasjons- og kvalitetsdirektør, HR-direktør og klinikksjef ved Kirurgisk klinikk. Selv sier hun at det var noe hun lærte veldig mye av.

 

Glede av

– Jeg har enorm glede av å jobbe sammen med flinke folk, og har aldri hatt problemer med å jobbe sammen med dem som jeg syntes var flinkere enn meg. Min rolle ble å utfylle, samle og finne retning. Det å lære er viktig i seg selv, og skaper evne til nytenkning og ny innsikt. Det var den viktigste motivasjonen til videre utdannelse.
I 2011 ble hun ansatt som divisjonsdirektør ved Kirurgisk divisjon Helse Stavanger HF. Deretter var hun stedfortreder og viseadministrerende direktør og fungerende administrerende direktør, før hun i mai 2015 ble ansatt som administrerende direktør ved Helse Stavanger. I april overtok hun som administrerende direktør i Helse Vest etter Herlof Nilssen. Sistnevnte hadde da ledet Helse Vest siden etableringen i 2001.

 

Samarbeid

En av de sakene som engasjerer Bryne spesielt – ikke minst i kjølvannet av en pandemi – er hvordan man kan sette fart på den samlede innovasjonskraften som ligger i 30.000 kompetente medarbeiderne i helseforetakene - i et enklere samspill med næringslivet.
– Det er veldig flott med innovasjonsanbud, men noen ganger ønsker man bare å invitere eksempelvis teknologibedrifter som jobber i en spesiell retning til en mulighetsdiskusjon, og se på hvordan man kan koble fagfolk sammen. Det er noe vi har lyst til å gå løs på. Samarbeidet med universitetene og kommunehelsetjenesten er en annen viktig del av dette. Det burde ikke være noen begrensinger i hvordan vi kan diskutere og videreutvikle slike samarbeid. Det vi også har sett under pandemien er at farten på og bruken av eksisterende teknologi aldri har vært større. Bare i Helse Vest har vi nå 10 000 videokonsultasjoner i uken.

 

Heng til hytteliv

Eplet faller noen ganger ikke langt fra stammen. Faren Helge Bryne var i sin tid både fylkeshelsesjef og viseadministrerende direktør i Helse Vest RHF, blant annet. I likhet med Inger Cathrine Bryne har også foreldrene hytte på Heng. Når våren og sommeren er i anmarsj, lengter hun også ekstra til øya utenfor Solbakk i Strand kommune
– Jeg har to voksne barn som er oppvokst på Sørlandet, men som begge har valgt å bosette seg i Stavanger. Jeg har også mine foreldre og søsken boende her, og alle har hytte på Heng. Det felleskapet som knyttes her, betyr mye for meg. Stedet – og livet her – hadde jeg ikke klart meg uten. Da vi var mindre hadde vi mye garn og teiner, det blir det litt mindre av nå. Men jeg har en kajakk som jeg stadig prøver å motivere meg for å bruke mer, og synes det er veldig kjekt når jeg kommer meg ut på sjøen. Jeg er veldig glad i Ryfylke-landskapet og fjellene bak. Det gir en følelse av lykke og fred som jeg aldri kunne tenke meg å bytte med en uke i Las Vegas...

Andre liknende nyheter

Kvinne mot strømmen

For utenforstående fremstår Alise Lea Tiller (29) som et utradisjonelt valg for en tradisjonsrik avis. Så er heller ikke den nye redaktøren i Dalane T…

Ola fra Tau

Ola Soppeland var 18 år da han kjøpte sitt første hus med oppspart egenkapital fra flaskepant og salg av mopeddeler. Det kan bli penger av alt, men pe…

Et takk - og farvel 

Om få uker skal Christine Sagen Helgø (51) igjen bare bli Christine – ikke ordføreren. Forpliktelser skal byttes ut med lyst - helgearbeid med fritid.…

© Næringsforeningen 2019-2020 Sidekart Personvern og vilkår for bruk
Umbraco CMS fra MarkedsPartner