I høst kom de første varslene om kutt og nedbemanninger i leverandørindustrien. Stavanger-regionen merker det først, før resten av landet og resten av bransjen. Nå må det tas gode valg som sikrer arbeidsplasser og opprettholdelsen av norsk industri.
I denne saken kan du lese om:
Sjeføkonom i Offshore Norge, Marius Menth Andersen, mener første test om gode og levedyktige rammevilkår for industrien kommer i etterkant av framleggelsen av statsbudsjettet 15. oktober.
Det har vært en anspent tid i energibransjen den siste måneden. Først kom Rosenberg Worley med meldingen om at 300 ansatte må gå. Kort tid etter kom det nyheten om nedbemanning i Halliburton og Conoco Phillips varslet også at de selskapet skal gjennom betydelige kostandslutt og nedbemanninger.
Rosenkilden har bedt sjeføkonom i Offshore Norge, Marius Menth Andersen, forklare hva som nå skjer i energibransjen, Norges desidert viktigste næring som sysselsetter over 200.000 ansatte.
– De siste fem årene har aktivitetsnivået på norsk sokkel vært veldig høyt. Grunnen til det er at man har hatt mange gode prosjekter i pipeline. Aktivitetspakken, som kom i 2020 for å stimulere aktivitet, gjorde det den skulle. Det utløste prosjekter og opprettholdt investeringene i en usikker tid. I tillegg har olje- og gassprisene vært høye – spesielt gassprisen. Dette har også vært med å stimulere aktivitet på sokkelen.
Det skal investeres for 275 milliarder kroner på norsk sokkel i 2025. Framover ser det ikke like bra ut.
Det er dramatisk for dem som rammes, men det gjelder ikke alle.
Rammer ikke alle
– Etter dette peker SSB og Norges Bank på et fall på 4-5 prosent hvert år framover, videre inn i 2027. Årsaken til investeringsfallet er at prosjektene som ble satt i gang i 2021, 2022 og 2023, under den midlertidige aktivitetspakken, nå ferdigstilles. Noen av prosjektene har vært ganske store.
Menth Andersen sier at det kommer nye prosjekter, men ikke mange nok – og ikke store nok til å opprettholde investeringsnivået vi har sett de siste fem årene.
Lavere investeringer betyr færre oppdrag her hjemme for deler av leverandørindustrien. Han sier deler av industrien fordi det er bedrifter med oppdrag innen nye utbygginger som vil rammes hardere. For bedrifter innenfor drift og vedlikehold av felt, samt bedrifter knyttet til boring og brønnetjenester vil det være en mer stabil utvikling de neste årene.
– Det er dramatisk for dem som rammes, men det gjelder ikke alle, sier sjeføkonomen.
Menth Andersen forteller at markedene er bedre internasjonalt.
– I 2024 så man en kraftig vekst i eksporten fra leverandørindustrien til olje og gass og havvind internasjonalt. Dette vil kunne være med og dempe de negative effektene her hjemme. Leverandørindustrien er også eksportrettet. Det er ikke bare hjemmemarkedet som gjelder. Fremdeles er det solid aktivitet internasjonalt og norsk leverandørindustri er konkurransedyktig, sier han.
LES OGSÅ: Nå står kampen om å sikre livsgrunnlaget til industrien, og derfor trenger vi et bredt energiforlik
Hva gjør vi?
Rosenkilden spør Menth Andersen hva som må gjøres nå for å dempe fallet, beholde flest mulig arbeidsplasser, og stimulere til mer aktivitet. Han nevner to ord flere ganger: Stabilitet og forutsigbarhet.
– Dette er de to nøkkelordene framover. Investeringene som selskapene gjør på norsk sokkel er betydelige i kroner og ører, og de er langsiktige – går over lang tid. Da må man ha langsiktige rammebetingelser om det skal være interessant, knyttet til skatter og avgifter og tilgang til areal. Man må fortsatt lete, finne mer og modne fram nye ressurser som gir aktivitet i leverandørindustrien, understreker Menth Andersen.
Hva med ny aktivitetspakke, som for fem år siden? Sjeføkonomen nøler.
– Vårt budskap er stabilitet og forutsigbarhet. Men om det er blir slik at bunnen i norsk og internasjonal økonomi faller ut i morgen, som under pandemien i 2020, så kan man ikke utelukke et behov for slike tiltak i framtiden. Slik det ser ut nå, er det løsningen stabilitet og forutsigbarhet.
Spent på regjeringen
– Norge har en ny parlamentarisk situasjon hvor Ap må søke flertall for sine budsjetter hos SV, Sp, MDG og Rødt. Partier som har veldig forskjellige interesser knyttet til olje og gass. Forrige periode var Arbeiderpartiet kun avhengig av Sp og SV. Da var SV framme med ulike avgiftsforslag med jevne mellomrom. Nå er det enda mer usikkert. I denne miksen er det partier som ikke ønsker å opprettholde aktiviteten i næringen og som ønsker å se den nedlagt.
– Første test kommer 15. oktober og i tiden etter, når statsbudsjettet legges fram og forhandlingene etterpå. Da får vi se i hvilken retning de andre partiene drar Arbeiderpartiet, sier Menth Andersen.
Samtidig må man huske at det er bred enighet og stor oppslutning om oljenæringen på Stortinget. Igjen så er Offshore Norge sitt budskap at man nå må ha stabilitet og forutsigbarhet dersom man vil hindre en ny krise.
Prosjektene i Norge blir færre, og mindre. Worley Rosenberg ser nå utover landegrensene. Norden blir det nye hjemmemarkedet i påvente av fornybarprosjektene hjemme i Norge.
Når noe går ned, må noe annet gå opp. Skjer ikke det, vil det merkes i hele industrien langs kysten i hele Norge.
Tradisjonsrike Rosenberg var den første bedriften som varslet nedbemanninger. 300 ansatte, cirka en tredjedel av staben. Det er tøft, sier administrerende direktør Jan T. Narvestad. For både han og hele organisasjonen.
– Vi har vært gjennom dette før, men det blir ikke lettere av den grunn. Hele selskapet, på tvers av alle avdelinger, blir berørt. Vi står midt i restruktureringsprosessen, forteller direktøren.
Da varselet kom for godt over en måned siden, sa Rosenberg-sjefen at de er den første i rekken av flere bedrifter som vil oppleve det samme. Siden har flere bedrifter i leverandørindustrien varslet kutt.
På Buøy tenker Narvestad og resten av Rosenberg-gjengen nytt. Worley-delen av Worley Rosenberg blir en nøkkelfaktor i tiden framover, men først har Rosenkilden bedt direktøren om å forklare hvorfor 300 må gå i stavangerbedriften fra 1896.
– Noe annet må opp nå
– Årsaken til nedbemanningen er at det framover er for få store planlagte prosjekter, særlig på norsk sokkel og særlig innenfor olje og gass. Wisting-prosjektet er det eneste store funnet, ellers er det mindre funn og tie back-aktivitet knyttet til eksisterende infrastruktur. Det er ikke nok. Oljepakken som kom i 2020 under koronapandemien var ekstremt vellykket for industrien. Det skapte et utrolig aktivitetsnivå, men nå begynner prosjektene å ta slutt. Worley Rosenberg var den første til å få oppdrag på grunn av oljepakken, og dermed er vi en av de første som er ferdige nå og som rammes av manglende volum i oppdrag. Verft og leverandørindustrien er alltid de første som rammes, sier Narvestad.
– Når noe går ned, må noe annet gå opp. Skjer ikke det, vil det merkes i hele industrien langs kysten i hele Norge, poengterer han.
Stavanger blir Norden-hub
Tilbake til Worley-delen av Rosenberg. I 2013 kjøpte det australske ingeniør- og teknologiselskapet Worley Rosenberg. Australierne har aktivitet over hele verden gjennom sitt globale nettverk av kontorer, verft og prosjekter.
– Vi har hatt et godt hjemmemarked her i Norge. Når hjemmemarkedet blir mindre, må man ut i verden. Tenke internasjonalt. Kompetansen vi besitter i leverandørindustrien i Norge er høykompetent, så man har alle forutsetninger for å klare å vinne kontrakter i utlandet. Men det er klart det er mer krevende internasjonalt enn i hjemmemarkedet, sier Narvestad.
Men Rosenberg Worley har en fordel.
– Vi er en del av Worley-regionen «Nordics». Og Norden-regionen ledes fra Stavanger, av Rosenberg, fordi vi er den største lokasjonen i Norden. Worley har kontorer i Danmark, Sverige og Finland. Nå jobber vi for å styrke Norden. Norden blir vårt nye hjemmemarked, sier Narvestad.
Han ser klare synergier til å få til nye prosjekter i det nye hjemmemarkedet.
– Norden er jo det mest nærliggende for oss, kulturelt sett. Det er mange likhetstrekk. Framover er det allerede prosjekter i Sverige, Danmark og Finland, men vi må vokse der også for å dekke behovet i forhold til aktivitetsbehovet vi må ha.
De andre nordiske landene har kommet lengre på bærekraftig aktivitet, som biofuel og hydrogen, forteller Narvestad.
LES OGSÅ: Næringsforeningen satser tungt på forsvarsindustrien
At vi er kommet i posisjon på Sørlige Nordsjø II er utrolig viktig for oss, men vi trenger flere slike prosjekter. Havvind, karbonfangst, ammoniakk, hydrogen og kjernekraft.
Bærekraftig aktivitetspakke
Akkurat det ønsker han også mer av i Norge, mer havvind, fornybart og grønne bærekraftige prosjekter. Tidligere i år tildelte Ventyr – utbyggeren av Norges første store bunnfaste havvindpark på Sørlige Nordsjø II – Rosenberg Worley leverandøravtale for utvikling av transformatorstasjon.
– At vi er kommet i posisjon på Sørlige Nordsjø II er utrolig viktig for oss, men vi trenger flere slike prosjekter. Havvind, karbonfangst, ammoniakk, hydrogen og kjernekraft. Det jobbes godt innenfor olje og gass for å modne fram prosjekter og aktivitet, men fornybare prosjekter må det bli fortgang på – det er vi helt tydelige på.
Oljepakken som kom i 2020 var ment for å holde aktivitetsnivået oppe fram til fornybarprosjektene kom rullende. Det har ikke skjedd.
Ny pakke, Narvestad?
Bør myndighetene komme med en ny pakke til industrien? Narvestad er ikke sikker. En ny skattepakke til olje og gass er positivt det, men kanskje man heller bør se i retningen en mer bærekraftig aktivitetspakke, tenker Narvestad.
– Rosenberg og andre er helt avhengige av kontinuerlig tilgang til nye prosjekter og arbeid for å kunne opprettholde sysselsettingen. Når det er nedgang på noe, må noe annet øke. Fornybart kommer. Potensialet er stort. Det er kjempeviktig å posisjonere seg inn mot den delen av industrien, som vi gjør gjennom å være med på Sørlige Nordsjø II. Ja, industrien trenger hjelp fra staten i starten, men når vi får gjort dette nok ganger så utvikler man de gode løsningene, man blir innovative. Den beste måten å få økonomi i noe er å gjøre det mange ganger. Da blir man god på det. Man tar alltid med seg læring fra det forrige prosjektet, sier Narvestad.
Det viktigste politisk framover er gode, stabile rammevilkår for olje og gass, samtidig som vi stimulerer til nye bærekraftige prosjekter mener Narvestad.
– Vi må modne fram så mange prosjekter som mulig, fortsette å lete. Det må ligge i bunn.
– Ikke dommedag, dette
Narvestad er klar på at nedgangen som nå ser ut til å ramme flere ikke er fullstendig krise.
– Det er ikke dommedag, dette. Vi tror på god aktivitet her hjemme på sikt. Det må bare ikke gå for lang tid før det neste vi skal gjøre kommer. Og vi er avhengige av at myndighetene stiller opp for industrien med gode og forutsigbare rammevilkår og en stabil satsing på fornybart framover.
Narvestad avslutter med følgende:
– Selv om vi står i denne utfordringen, skal vi selvsagt levere på alle forpliktelser vi har. Det kjennetegner Rosenberg.
Oljepakken som kom i 2020 var det viktigste tiltaket gjort av myndighetene siden beslutningene som gjorde Stavanger til oljehovedstad på 1960-tallet. Nå må det gjøres igjen, på havvind, mener verftsjef Jan Ertesvåg i Aker Solutions.
Jeg synes at vi som nasjon ikke har spilt kortene våre godt nok. Vi burde på et mye tidligere tidspunkt tatt kjappe beslutninger om hvordan vi sammen skal bygge fornybarindustrien.
– Hadde ikke myndighetene i 2020 kommet med tiltakspakken, hadde norsk industri gått ned i knestående, og trolig aldri klart å reise seg igjen. Tiltakspakken for fem år siden var et enestående vedtak. Vi ba om fem år til å omstille oss. Pakken ga industrien fem års forutsigbarhet. Min påstand er at vi har brukt de fem årene godt, men det vi har omstilt oss til har forsvunnet. Havvind skulle komme i 2025–2026, men den norske havvindsatsingen har nå glidd utover 2030-tallet en gang. Fornybarprosjektene har ikke kommet, som vi trodde fem år tilbake. Så hva gjør vi nå?
Det sier Jan Ertesvåg, Senior Vice President Yards i Aker Solutions.
Hyller pakken i 2020
– Pakken som kom i 2020 var kanskje den viktigste beslutningen myndighetene har gjort siden 1960-tallet. Om ikke myndighetene hadde sittet i førersetet den gang, så hadde historien om oljehovedstaden Stavanger – og industrieventyret som fulgte de neste 60 årene – ikke blitt som det er i dag. Vedtakene som ble gjort den gang er hyllet som den største suksessen i Norge. Selskapene ble oppmuntret til å investere. De fikk 78 prosent avskrivning, men de ble skattlagt under drift. Tenk om vi hadde gjort tilsvarende på det nye industrieventyret! Vi er nødt til å tenke i de samme banene i dag, poengterer Ertesvåg.
Vertssjefen har noen tanker om hvorfor det er så vanskelig å kopiere noe av den politiske handlekraften som rådet på 60- og 70-tallet.
– Vi bruker tiden på å debattere fram og tilbake. Enten det er havvind, fornybart, mineraler i bakken eller datasentre. Så mye blir stoppet. Ingen skjærer igjennom. Bør Staten sentralt gå inn og si «slik blir det fordi det er for nasjonens beste»? Ta gruvestriden i Dalane for eksempel: Kanskje er det best at sentrale myndigheter går inn og bestemmer at her kommer det gruver. La lokale politikere få slippe å stå i stormen, og ta upopulære beslutninger. Så kan de få som er imot få flytte hvor hen de vil kompensert av staten. Poenget er at nasjonen Norge må ta noen valg.
– Har vi spilt kortene riktig?
Han savner et mye bedre samspill mellom industrien og myndighetene for å få havvind og andre fornybare prosjekter som verftene og leverandørindustrien kan sysselsette seg med.
Når det skal legges til rette for ny industri, må man ha risikofordeling mellom næringslivet og staten.
– Jeg synes at vi som nasjon ikke har spilt kortene våre godt nok. Vi burde på et mye tidligere tidspunkt tatt kjappe beslutninger om hvordan vi sammen skal bygge fornybarindustrien. Risikoen må fordeles. Regjeringen presenterte strategien for leverandørindustrien på havvind i år. Dersom planen var å ha havvindprosjekter i 2025 eller i 2026, burde strategien kommet for et par år siden, og vært mer komplett enn det som kom i august. For mye er for usikkert. Strategien som kom handlet mye om havn og fartøy, men inneholdt lite om hva industrien kan bidra med. Slikt skaper usikkerhet. Selv om vi må ha, og ønsker, fornybarprosjektene, bedrer ikke dette investeringsviljen. Mange aktører har brent seg allerede. Som nasjon bør vi være mer konkrete om hvordan vi angriper dette markedet sammen, sier Ertesvåg.
LES OGSÅ: Hva slags næringsliv har Stavanger-regionen i 2035?
Etter fem år med veldig høyt aktivitetsnivå så må det gå ned.
– Ikke krise ennå
Ertesvåg er enig i at det akkurat nå er noen svarte skyer på himmelen. De mørke skyene er fornybarprosjektene som har sklidd ut en gang på 2030-tallet.
– Men etter fem år med veldig høyt aktivitetsnivå så må det gå ned. Vi er mer på normalen nå. Situasjonen føles mer dramatisk når vi har vært så høyt oppe. Jeg opplever ikke stor bekymring. Det er ingen krise ennå. Hjemmemarkedet er fraværende, men nå er det opp til bransjen å jakte internasjonale prosjekter og kontrakter, sier Ertesvåg.
Aker Solutions har fortsatt god aktivitet på verftene sine, forteller han.
– Verdal går som normalt. Egersund har hatt en del innleie, som nå fases ut og ned på et mer normalt nivå. Stord er på «all time high», med 7000 innleide arbeidere.
Over 7000 lærlingkontrakter
Nylig kunne Rogaland fylkeskommune melde at det for første gang er inngått mer enn 7000 lærlingkontrakter i Rogaland. Fylkeskommunen mener årsaken er rekordhøy interesse for yrkesfag.
– Under oljekrisen i 2014 mistet vi tilliten til folk og lærlinger. Den har vi fått tilbake. Kompetansen som bygges opp ... Jeg har vanskeligheter med å se at den bare skal renne bort. Vi har alle forutsetninger til at norsk industri skal være en sentral aktør. Fornybart står på skuldrene til olje og gass, sier Ertesvåg.
Næringsforeningen har laget en liste med de ti viktigste energipolitiske sakene organisasjonen mener er avgjørende for Energihovedstaden, Rogaland, Norge og Europas energiforsyning. Det handler også om sikkerhetspolitikk i en geopolitisk urolig tid.
Olje- og gassindustrien sysselsetter 211.000 personer i Norge, 66.000 bare i Rogaland. Ti prosent av norsk kraftproduksjon skjer i Rogaland med de store vannkraftverkene. 257 vindturbiner står rundt i fylket – det er mer enn hver femte i Norge.
Leveranse av utstyr og tjenester til olje- og gassbransjen internasjonalt er Norges nest største eksportnæring med 178 milliarder kroner i eksportverdi. Tilsvarende for havvind har eksporten allerede nådd 40 milliarder kroner. Begge har sitt tyngdepunkt i Rogaland.
Her er de ti punktene: