Hvem snakker du med fra hjemmekontoret?

Mange har nok opplevd at møtene blir mer effektive, med mindre utenomsnakk og færre avbrytelser. Og balansen mellom jobb og fritid blir kanskje bedre når det er slutt på stadige flyreiser. Men hva gjør digitale møter med mulighetene for å utveksle kunnskap? Og hvordan påvirker teknologien hvem vi har kontakt med?

I utgangspunktet gjør digital teknologi det lettere å kommunisere med folk som befinner seg langt unna.

Dermed skulle man kanskje tro at avstanden til markedet ville bety mindre i en digital hverdag. Nettopp det var hovedtesen i Thomas Friedmans bok «Jorda er flat» fra 2005. I en digital økonomi kan man gjøre jobben hvor som helst og likevel nå et globalt marked. Det vil utjevne forskjellene mellom regioner og gi like muligheter for talentfulle mennesker, uavhengig av hvor i verden de bor, ifølge Friedman.

Det er ikke noe poeng i å flytte til Silicon Valley for å lykkes i IT-bransjen. Alt du trenger er en PC og internettoppkobling.

Vanskeligere

Noen bedrifter har erfart dette under koronapandemien, ifølge en studie som Marte Solheim ved UiS med flere har gjort. Når ingen kan møtes fysisk, kan norske leverandører konkurrere mer på like vilkår med lokale konkurrenter i forhandlinger om kontrakter i for eksempel det amerikanske markedet. Men bedriftene rapporterer også om at det er vanskeligere å finne nye kunder.

Også for min del har de digitale møtene i stor grad vært med kollegaer fra UiS, med samarbeidspartnere i regionen eller med andre jeg kjenner fra før. Jeg har riktignok også vært med på både prosjektmøter, seminarer og konferanser i utlandet gjennom digitale plattformer. Men de nye kontaktene jeg har knyttet gjennom slike møter, har jeg i liten grad hatt kontakt med etterpå.

Hadde jeg reist til en fysisk konferanse i utlandet, er sjansen større for at jeg ville blitt kjent med noen av disse over en matbit eller en øl, og holdt kontakten senere. Når jeg sitter på hjemmekontoret,
kan jeg i utgangspunktet holde like god kontakt med mine internasjonale kollegaer som med de lokale. Men i praksis har jeg nok hatt mer kontakt internt i regionen og mindre med kontakter utenfor enn hva jeg hadde før pandemien.

Subkulturer

Det er velkjent at vi helst snakker med likesinnede på sosiale medier. Internett har gitt grobunn for globale subkulturer med tett kontakt mellom folk som aldri har møtt hverandre. Aller mest kommuniserer vi likevel med folk fra samme sted som oss, også på sosiale medier. På Twitter kan man følge folk fra hele verden, enten man kjenner dem eller ikke. Og mange får jo med seg meldingene fra en avtroppende amerikansk president.

Ser man på hvem vi faktisk følger på Twitter, viser det seg likevel at geografisk nærhet betyr mye. I en studie fra 2012 finner Takhteyev med flere at 39 prosent av kontaktene våre på Twitter er i samme region og 75 prosent i samme land. For egen del er Twitter et nyttig medium for å holde kontakt med forskere fra andre land, men jeg diskuterer også mye med kollegaer fra UiS eller med andre Viking- supportere.

Lokalt

På Facebook er jeg med i en gruppe for Stokka bydel, neppe den eneste i sitt slag. Der melder folk fra når de finner en sykkel, hvis katten har gått seg bort, om de har dugnad eller noe de vil gi bort. Overraskende ofte løses også problemene på denne måten. Sykkelen finner tilbake til eieren, katten har dukket opp hos en nabo og noen får seg en ny hylle, hekk eller barneklær.

I en bydel hvor menighetsbladet har vært det nærmeste man kommer en bydelsavis, har sosiale medier gjort det mulig med kontakt og kommunikasjon mellom naboer som ikke kjenner hverandre, og som ellers kanskje aldri ville møttes. Dermed trenger vi ikke nødvendigvis å bekymre oss for at internett skal ødelegge lokalsamfunnene.

Snarere enn å redusere betydningen av avstand, kan digital teknologi faktisk gjøre at vi kommuniserer mer med de som er i nærheten. For også på digitale flater vil vi helst snakke med folk vi kjenner og om det som rører seg i nærmiljøet.

Begrensninger

Det er større grunn til å bekymre seg for hva som skjer med mulighetene til å knytte nye kontakter når de fysiske møtene uteblir. For selv om digitale møter kanskje kan være mer effektive, har de sine begrensninger
når man skal bli kjent med nye mennesker. Dersom vi i større grad kommuniserer med de vi allerede kjenner, kan det bli vanskeligere å få tilgang til ny kunnskap og nye ideer.

Dette er særlig uheldig i mindre regioner, hvor impulser utenfra er avgjørende for innovasjonsevnen.

I stedet for å jevne ut forskjellene mellom regioner, bidrar den digitale teknologien derfor kanskje tvert imot
til større forskjeller. Den gir riktignok muligheter for å betjene et globalt marked. Men de som lykkes i denne konkurransen befinner seg i stor grad i de store internasjonale metropolene.

Storbyene tiltrekker seg de største talentene og de mest dynamiske bedriftene, og de har sentrale posisjoner i globale kunnskapsnettverk. De utvikler derfor også en stadig større andel av ny kunnskap og innovasjon og har en større andel av verdiskapingen.

Utenomsnakk

Det understreker betydningen av at vi aktivt må arbeide for å skape nye kontakter og vedlikeholde internasjonale samarbeid, særlig i en tid hvor vi i liten grad kan reise. Når den fysiske avstanden blir stor, må
den sosiale avstanden bli desto mindre for å få til et godt samarbeid. Så kanskje vi må oppfordre til litt mer utenomsnakk på de digitale møtene, eller invitere viktige utenlandske partnere med på det digitale julebordet?

I alle tilfeller kreves det nok en ekstra innsats for å opprettholde kontakten med viktige kunder og samarbeidspartnere, særlig om de ligger langt unna.