Kan vi lære noe av britiske MPs?

La det være sagt med en gang; mange norske stortingspolitikere gjør en fremragende jobb for sine hjemfylker og tilbringer betydelig med tid i dialog med folk der de kommer fra. Samtidig må vi nok unne si at langt fra alle av oss vet navnene på dem som representerer oss og vårt fylke på Stortinget, langt mindre om det er mulig å kontakte disse politikerne direkte og hvordan du gjør det.

Skal vi tro mange politiske kommentatorer, opplever vi rundt om i landet en voksende skepsis til sentralmakten. Det er en problemstilling som handler om mye mer enn tilgjengelige stortingspolitikere, men i et langstrakt land som vårt kunne vi kanskje ha lært et triks og to av britene?

Ganske imponerende

Ikke det at jeg er like imponert over alle sider ved det britiske demokratiet i disse Brexit-tider. De har så absolutt sine store utfordringer og åpenbare mangler, men måten den enkelte representanten møter sine egne velgere, hver uke, er ganske så imponerende.

Kort fortalt, i Storbritannia er landet delt inn i 650 constituencies, eller valgdistrikt, som hver velger én representant til parlamentet. Det betyr at hver eneste Member of Parlament, eller MP, har i overkant av 100.000 innbyggere bak seg i gjennomsnitt. Tilsvarende tall i Norge er rundt 30.000 innbyggere per stortingsrepresentant, i snitt.

De britiske MP-ene er ikke lovpålagte å være til stede i sine valgdistrikt på fast basis, men det er likevel en sterk tradisjon for det. Er det noen som unnlater å møte velgerne jevnlig, blir det brukt mot dem av politiske motstandere. Det typiske er at en MP har et profilert kontor på gateplan i sitt valgdistrikt, der de er tilgjengelige én dag i uken. De bruker også betydelig tid, hver eneste uke, på å besøke bedrifter, skoler, sykehus og folk flest. På parlamentets nettsider kan du enkelt søke opp din MP med kontaktinformasjon og hvor vedkommende kan treffes i ditt valgdistrikt. Det er allmennkunnskap hvem som er «din MP», på samme måte som de fleste i Norge vet hvem som er ordfører i sin egen kommune.

Ikke vanskelig å se for seg

Kunne vi her i landet fått til noe av det samme? Vi har ikke én representant i hvert valgdistrikt, men et antall som varierer fra fylke til fylke. Det er likevel ikke vanskelig å se for seg at også våre representanter kunne hatt fast kontortid på hjemmebane, hver uke. Det er heller ikke vanskelig å se for seg at våre folk på Stortinget og hvordan komme i kontakt med dem ble markedsført mer offensivt, terskelen senket og forventningene institusjonalisert på samme måte som hos britene. Når de får det til med over 67 millioner innbyggere, burde vi klare det med våre vel fem.

Og for å snakke på vegne av næringslivet og Næringsforeningen; vi tar gjerne imot enda mer besøk fra Løvebakken. Vi tror en så tett dialog som mulig er til det beste for alle parter. Ikke det at politikerne kan gjøre alle til lags alltid, men det kan komme mye godt ut av en god samtale.