Tunnel for E39 under Ålgård har vært en viktig kampsak for regionen og Næringsforeningen lenge. Gleden var derfor stor når daværende samferdselsminister Jon-Ivar Nygård i september i fjor kom med budsjettlekkasjen: Tunnelen under Ålgård skulle få oppstart i 2026. Men så kom forslaget til statsbudsjett for 2027. Fagre løfter ble til løftebrudd. Ba vi om mye penger? Nei! Vi ba om den nette sum av ingenting. Det vi ber om å få lov til, er å forskuttere pengene staten skulle bidratt med frem til 2031.
Det er her saken krever litt forklaring. Bymiljøpakken som vi alle betaler bompenger til, har flere prosjekter i seg. Den mest synlige er bussveien, men det er også fire veiprosjekt i bymiljøpakken: Smiene-Harestad, Hove-Ålgård, Transportkorridor Vest og Tverrforbindelsen. De to første er E 39-prosjekter. Siden vi snakker om en europavei, så er det avtalt et spleiselag. Bymiljøpakken skal betale 60 prosent av kostnaden og staten skal betale de siste 40 prosentene. Det er avtalt at dette skal bygges i denne avtaleperioden av bymiljøpakken, men vi begynner å få dårlig tid. Derfor har kommunene på Nord-Jæren og Rogaland fylkeskommune gjennom bymiljøpakken sagt seg villige til å forskuttere statens sin andel av kostnadene. Første etappe på Hove-Ålgård er bygget og Hove-Osli åpnet tidligere i høst. Neste etappe er dermed tunnel under Ålgård, eller Figgjo-Ålgård som prosjektet og kalles.
Dette er et klassisk eksempel på skjevfordelingen mellom Østlandet og Vestlandet når det gjelder fordeling av samferdselsmidler.
Det meste av pengene går til dyre og hundre prosent statlig finansierte jernbaneprosjekter på Østlandet, mens på Vestlandet ligger de samfunnsøkonomisk lønnsomme og bompengefinansierte veiprosjektene på vent. Og igjen bar vi altså opp med å tilby å betale for det staten har lovet mot at Staten komme med sin andel senere.
Er det ikke bare å komme i gang? Det er lite med veibygging som kan relateres til det å drive en bedrift. Det er langdryge prosesser, mange ulike interesser og krevende finansieringsmodeller. For oss med beina godt plantet i næringslivet er det krevende å se logikken i å utsette noe alle er enige om at må bygges. Særlig når vi vet at det ikke blir billigere av å vente. Prisstigning har gjort tunnelbygging betydelig dyrere. I 2013 var kostnaden på hele strekningen Hove-Ålgård i Nasjonaltranportplan beregnet til å være ca 3,15 milliarder kr. Nå er kun tunnelen under Ålgård beregnet til å koste 4,37 milliarder. Veiprosjekter blir ikke billigere av å vente eller utsette.
Det er ikke enkelt å spare penger på en 3,3 km lang tunnel. Det er ikke så mange alternative måter å lage hull i fjellet på. Dynamitt og boremaskiner er det som gjelder.
Samferdselsdepartementet har derfor bedt om å se på muligheten for bare å innrede et av tunell-løpene. Sagt på en annen måte: De vil sprenge begge tunell-løpene men bare gjøre det mulig å kjøre i ett av dem. Det er etter vår mening å gå baklengs inn i framtiden. Jeg kan garantere at det ikke blir billigere på lengre sikt. Halvferdige løsninger skaper bare frustrasjon. Ikke minst blir det svært kostbart i det lange løp. Beregninger vi har sett viser at det vil komme en ekstrakostnad på flere hundre millioner dersom tunnelen må stenges senere for å etablere to løp.
Regjeringens løftebrudd overfor denne regionen framstår derfor som komplett. Ikke bare trekker de tilbake et prosjekt de har satt i gang, men de forsøker også å se på muligheter for å gjøre prosjektet dårligere. Det er å holde oss alle for narr. Nå er det på tide å skjære gjennom. Vi forventer som vanlig lite. Regjeringen må la denne regionen få stille opp med egne midler og vi må gjøre det skikkelig fra starten når veien skal bygges. Så er det viktig at det mobiliseres i alle partier og på Rogalandsbenken i budsjettforhandlingene som ligger foran oss.