Slik er det også blitt med nullvekstmålet, et mål som ligger til grunn når Statens Vegvesen nå foreslår nye virkemidler for samferdselspolitikken i alle de store byene.
Det som en gang fremsto som et tydelig politisk svar et utslippsproblem er i dag blitt et for grovt mål for en mer sammensatt virkelighet. Likevel holder staten og kommunene fast ved nullvekst, som om all biltrafikk er like problematisk, uansett hvor den skjer, når den skjer og hvilke kostnader den faktisk påfører andre.
Tilhengere av nullvekstmålet vil sikkert fremstille kritikerne som forsvarere av mer utslipp, mer trengsel og mindre trygge nærmiljøer. Det er en lettvint innvending. Vi ønsker ikke mindre regulering av transporten i byområdene. Vi ønsker bedre regulering.
Problemet med nullvekstmålet er enkelt. «Det er et aggregert mål for utviklingen i biltrafikken». Slik konkluderer både det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget for teknologi og fremtidens transportinfrastruktur og Vista Analyse i en ny rapport for Oslo Handelsstands Forening.
Les rapporten «Fra nullvekstmål til effektiv kapasitetsutnyttelse»
Symbolpolitikk, ikke problemløsning
Målet ser i praksis bare på om det er flere eller færre biler innenfor et geografisk definert område. Men samfunnskostnadene ved biltrafikk oppstår ikke som et gjennomsnitt. De oppstår når mange skal bruke den samme, knappe kapasiteten samtidig. Kø, trengsel og uforutsigbar reisetid er konsentrert i bestemte tidsrom og på bestemte strekninger.
Da er det dårlig politikk å styre etter et mål som ikke skiller godt nok mellom hovedveier i rushtiden og veinett der kapasiteten er tilstrekkelig. Et slikt mål kan nås uten at problemene folk og bedrifter faktisk møter, blir mindre. Dermed er nullvekst symbolpolitikk og ikke problemløsning.
Virkeligheten endrer seg. Biltransporten kommer i all hovedsak til å bli utslippsfri, og for stadig flere kjøretøy er det elektriske alternativet allerede det lønnsomme valget. Da er det heller ikke utslipp alene vi skal regulere. De viktigste hensynene fremover vil være bruk av areal, utslipp av støv og slitasje, køkostnader og tap av tid for innbyggere og næringsliv.
Hensynene blir særlig tydelig i byvekstavtalene, som favner store og ulike byområder. Byene i Norge har ikke identiske transportmønstre, og forskjellene innad i byregionene er også store. Når staten svarer på denne variasjonen med ett overordnet nullvekstmål, blir både målene og virkemidlene mindre treffsikre.
Trenger et nytt kart
Derfor trenger vi et nytt kart for samferdselspolitikken. I stedet for å styre etter nullvekst i samlet biltrafikk bør vi styre etter lavere køkostnader på de mest belastede strekningene, bedre fremkommelighet i pressperioder, mer pålitelige reisetider og mer effektiv bruk av areal. Det gir også grunnlag for mer presise virkemidler, differensiert etter tid og sted, fremfor brede restriksjoner som rammer blindt.
Politikkens oppgave er ikke å telle biler. Den er å redusere de kostnadene trafikken påfører samfunnet. Da kan vi ikke fortsette å styre etter et kart som ikke lenger stemmer med terrenget.