Olje i hundre – halvveis

Produksjonen startet for øvrig 18 måneder etter at funnet ble gjort, noe som selv med dagens avanserte petroleumsteknologi, kunnskap og erfaring, er imponerende. Ekofisk er et eksempel til etterfølgelse.

Den enkle produksjonsinnretningen Gulftide sto der i ensom majestet og produserte olje ved reisens begynnelse.
Så fulgte en strøm av feltutbygginger med faste og flytende installasjoner og undervannsanlegg. Da Oljedirektoratet nylig gjennomgikk den årlige øvelsen Sokkelåret, kunne oljedirektør Ingrid Sølvberg fortelle at det nå er 90 produserende olje- og gassfelt på norsk sokkel. Det er all time high. Og så langt er det bare halvparten av de antatt utvinnbare reservene som er produsert.

Ikke så enkelt

Det er imidlertid flere som nå mener at vi er ved reisens slutt. Vi skal snarest mulig vaske den svarte oljen av oss og bli grønne. Fullt så enkelt er det ikke.

Det er likevel ingen tvil om at fornybar energi gradvis får en større plass i det samlede energibilde. Satsingen på havvind – der Equinor står i fremste rekke globalt – er et av de viktigste eksempler på dette. Det betyr at vi kan bygge en bro fra vår storslagne offshorehistorie til et nytt industrielt område, på samme måte som vi ved inngangen til 1970-årene kunne bygge bro fra skipsbyggingsindustri i krise til eksplosiv vekst i etterspørselen etter oljeinstallasjoner. Det handler på en måte om å komme seg tørrskodd over elver som tar nytt leie og river opp et kjent og trygt landskap. Det er dette vi kaller omstilling. Det påkaller vår evne til å se når epoker ender og epoker starter. Kloke politikere skrev tidlig på 1970-tallet at vi måtte sørge for å gjøre oljealderen til en epoke og ikke en episode.

Hundre år

Vi er fortsatt i oljealderen. Tidsperspektivet for produksjon av olje og gass på norsk sokkel er hundre år. Vi er
kanskje halvveis. Halvparten av de antatt utvinnbare reserver gjenstår å produsere. Det kan godt hende at vi ikke kommer til å ta opp all den oljen og gassen som finnes på vår sokkel, men så lenge verden trenger olje og gass, vil Norge være en pålitelig og attraktiv leverandør. Det gjelder om å se og gripe muligheter.

I Norge har vi et ufattelig sterkt utgangpunkt både økonomisk og teknologisk.

Vi kommer fortsatt til å ha behov for olje og gass, men i økende grad for mye annet. Fornybar energi er en ny epoke. Det kan mineralutvinning fra havbunnen også bli. Fiskeriene fortsetter i evighetens perspektiv.

Drømmen om det karbonfrie og grønne samfunn er blitt sterkere. I landets største byer kan det bli fossilfrie soner. Ti år etter at den rødgrønne regjeringen til Jens Stoltenberg anbefalte folk til å kjøpe dieselbiler, er rådet fra det rødgrønne styret i landets hovedstad at folk bør selge dieselbilene sine, for å kunne stille i klassen utslippsfri i 2030. Det gir seg to naturlige kontrollspørsmål: Hvem skal kjøpe bilene og hvem skal ta tapet når den fossile bilparken skal avhendes?

Staten har forsynt seg grådig som skatteoppkrever i omsetningen av fossile biler. Det høye nivået på skatter og avgifter har ført til at Norge har høyere bilpriser enn våre naboland. I den andre enden har Norge gjennom økonomiske lettelser utviklet en tetthet av elektriske biler som ingen andre land kan vise til. Men heller ikke el-bilen slipper under lupen når ressursregnskapet skal gjøres opp. Fremstilling og senere deponering av batterier kommer også med en høy pris. Og felles for alle biler er at de kjører på et oljeprodukt, veier av asfalt.

Ikke plass

I de store byene er det etter hvert ikke bare bilens drivstoff som er problemet. Den økende mengden biler skaper utfordringer som til slutt fører til at det ikke er plass til flere biler.

Bruk av olje og gass handler imidlertid om mer enn å kjøre bil. Olje og gass går inn i en kjede som sørger for at vi har
de hjelpemidler og de nytelsesmidler som vi forbinder med det moderne velferdssamfunnet. Og utenfor de rikes verden står det skarer av mennesker som vil ha sin del av disse godene. Milliarder av sprøyter til Covid 19-vaksiner er et godt eksempel på et oljeprodukt.

Det fremsettes nå krav om at den norske oljealderen må avsluttes i 2035. Dette innebærer for eksempel at Johan Sverdrup-feltet, som kan produsere frem til rundt 2070, skal avsluttes midt i løpet. Regjeringen tilbød nettopp nye lisenser i den såkalte TFO-runden, i de forhåndsdefinerte områdene. Hvis Miljøpartiet de grønne (MDG) skulle få gjennomslag for sin politikk, ville det bety at ingen nye lisenser tildeles ut over de som er tildelt og at nye funn aldri skal bygges ut. Det ville føre til at de fleste aktører trakk seg fra norsk sokkel.

Det må anses rimelig sannsynlig at verden vil ha behov for olje og gass også etter 2035. Det gjelder også Norge. I et MDG-perspektiv må vi da legge til grunn at et oljefritt Norge uten egen produksjon, heller ikke skal importere olje. Vi vil i så tilfelle ha fjorten år på oss til en total omlegging av den norske hverdagen. Etter et krevende år med strenge pandemitiltak er det ikke sannsynlig at nordmenn fleste vi ta fatt på en ny dugnad som vil kreve enda strengere inngrep i hverdagen.

Energipolitisk omstilling

Dette er ikke et forsvar for sløsing med olje og gass og annen energi. Vi er inne i en energipolitisk omstilling. Presidentvalget i USA tilfører Parisavtalen ny vitalitet og realitet. Å tro at fullstendig oljestopp på norsk sokkel i 2035 skal løses problemet, er likevel en alvorlig feilvurdering som vil frata oss muligheter til omstilling.

Selv vårt eldste oljefelt Ekofisk vil overleve MDGs datostempling for den norske oljealderen. Det vil Stortingets flertall sørge for når den tid kommer. Men underveis vil det ha dukket opp mange gode alternativer som gir både grønnfarge og bærekraft.