Politisk slalåm om energi og klima

Jonas Gahr Støre er en kunnskapsrik og klok mann. Nå utfordres han til å finne nye løsninger i et land som er sterkt avhengig av olje og gass. Statsministerens svar er at vi skal utvikle og ikke avvikle petroleumsindustrien. Det krever først og fremst teknologiutvikling, men også politiske ferdigheter og mot. Regjeringen vil bli stilt overfor krevende valg – til venstre eller høyre side i det politiske landskap. Det kan komme til å føre statsministeren raskt til den politiske alpinløypen som slalåmkjører.

Det kan godt hende at tiden er kommet til en revisjon av letepolitikken. De tradisjonelle konsesjonsrundene kan komme til å bortfalle til fordel for tildeling bare i forhåndsdefinerte områder, den såkalte TFO-ordningene. Et slikt opplegg vil være godt tilpasset en moden sokkel.

Krever prioriteringer

Mens debatten om klimakrise og energibehov intensiveres, renner pengene inn i statskassen. Oljeprisen er høy, gassprisen er enda høyere. I selskapet der staten eier 67 prosent – Equinor – er pengestrømmen i ferd med å gjør selskapet gjeldfritt. Det reiser et spørsmål om hva pengene skal brukes til. Det krever prioriteringer mot et grønt bakteppe. Når konsernsjef Anders Opedal lover at det skal satses 350 milliarder kroner på fornybare energiprosjekter, vet han hvor disse pengene kommer fra; produksjon av olje og gass. I tredje kvartal leverte Equinor tidenes kvartalsresultat med et driftsresultat på svimlende 81,7 milliarder kroner.

Øyeblikkelig stans i letevirksomheten vil ikke gi umiddelbare konsekvenser, men retningen vil være klar og irreversibel: Avvikling. I sentrum for denne utvikling står statsministeren med sitt budskap om utvikling. Det ligger en dyp erkjennelse i hva Støre har sagt til Financial Times; at en brå nedlegging av norsk petroleumsvirksomhet vil ødelegge overgangen til miljøvennlig energi.

I dette konfliktbildet finner vi store geografiske motsetninger. Det er forskjell på å bo ved Hurdalsjøen, Mjøsa, Glomma eller for den saks skyld Oslofjorden og strender som grenser til Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. I landets oljefylke Rogaland vet folk hvor pengene kommer fra, men det er flere som undrer seg over at fylket ikke fikk flere statsråder og at den nye olje- og energiministeren ble hentet fra Bergen.

Enhver regjering må få sjansen til å vise hva den vil og kan, uansett hvor statsrådene kommer fra. Regjeringen er satt til å styre hele landet og ikke utvalgte deler. Jeg føler trang til å heve meg over vulgærspråket i sosiale medier. Det er ikke sant at regjeringen Solberg etterlot seg et land i ruiner, like lite som det er sant at regjeringen Støre ikke evner å bygge landet. Når vi diskuterer energi og klima er det kanskje enda mer sant at de to som er mest enige er nettopp Støre og Solberg. Derfor hører vi ofte folk si at den optimale løsningen ville være om Arbeiderpartiet og Høyre fant sammen.

Energipolitikk

Da jeg skrev min siste bok «Født til rikdom», hadde jeg en samtale med Jonas Gahr Støre på hans kontor i Stortinget. Han brukte bokstavelig talt rødblyanten og satte strek over begrepet oljepolitikk og snakket i stedet om energipolitikk. Det er en klok beskrivelse av de utfordringer som venter både Norge og verden. Vi kommer likevel ikke utenom at Norge lever høyt på produksjon av olje og gass og at vi fortsatt kommer til å gjøre det, og enda viktigere: Verden trenger fortsatt olje og gass. Dette handler om realitetsorientering, men til denne virkeligheten hører også
at verden beveger seg og må bevege seg mot en fremtid der energitilgangen vil og må komme fra flere energikilder, og mest fra fornybare. Noen av oss var med i det såkalte ekspertutvalget som ble nedsatt av Stavangers daværende ordfører Christine Sagen Helgø i 2015, etter at vi ble rammet av oljeprisfall og industrikrise i 2014. Det handlet ikke bare om tiltak for å demme opp for et dramatisk oljeprisfall, men like mye om å utfordre vår oljeavhengighet med det klassiske stavangerske spørsmål; ka då ittepå?

Ingen av oss kunne stille med kvikke eller endelige løsninger, men vi hadde i det minste en erkjennelse: Stavanger skal fortsatt leve av olje og gass, men mest av mye annet. I dette utsagnet lå det en erkjennelse av at evolusjon må settes foran revolusjon. En av de som har erklært enighet til et slikt utsagn er Rogaland nye og røde stortingsrepresentant Mimir Kristiansson. Om hans tankegang fikk prege hans parti, ville balansen blitt bedre og frontene mindre steile. For energi- og klimapolitikken krever nettopp balanse, tålmodighet og ikke minst nasjonalt og internasjonalt samarbeid.

Ikke Kings Bay

Som politisk prosjekt vil regjeringen Støre bli farget av hvilken side i Stortinget den parlamentariske støtte søkes. Mange vil nok si at partiene til venstre for Større neppe vil kopiere den politiske oppskrift fra Kings Bay-saken i 1963. Avstemningen om granskingsrapporten etter den tragiske gruveulykken på Svalbard i 1962, førte som kjent til at regjeringen Gerhardsen ble avsatt i et storting som hadde sosialistisk flertall. Regjeringen Lyng fikk riktignok bare 28 dager ved makten, før avstemningen om regjeringserklæringen førte til at regjeringen Gerhardsen ble gjeninnsatt.

Gerhardsen og Arbeiderpartiet kunne fortsette frem til stortingsvalget i 1965. Da det ble satt sluttstrek for den lange Gerhardsen-epoken, gikk Norge inn i oljealderen. Jeg har mange ganger reflektert over at Einar Gerhardsen i sine politiske memoarer ikke skrev om oljen, men derimot dvelte ved at vannkraften var et viktig skritt ut av fattigdommen.

Så kan vi legge til at oljealderen førte oss inn i rikdommen, men historien slutter ikke
der. Med oljepenger skal vi gå videre inn i en ny epoke med fornybar energi, skape nye arbeidsplasser og sikre fremtidig verdiskaping.

I den transformasjon som nå finner sted befinner Norge seg i en absolutt topposisjon med enorme finansielle ressurser og en verdensledende teknologi. Men vi må knytte vår tro og gjerning til evolusjonen og ikke revolusjonen.