Smir så lenge stålet varmer
Svein Westlund Kristiansen trives minst like godt i produksjonshallen som bak tegnebrettet på kontoret. Foto: Markus Johansson/Bitmap

Smir så lenge stålet varmer

Han trives minst like godt i produksjonshallen som bak tegnebrettet på kontoret, og karakteriserer sine ansatte som venner. Svein Westlund Kristiansen er ingen tradisjonell bedriftsleder.
09.april 2021 Av Ståle Frafjord

SVEIN WESTLUND KRISTIANSEN
Alder: 49 år
Sivil status: Gift, to barn
Bosted: Randaberg
Aktuell: Innovativ bedriftsleder
Idet daglige leder han en snart 100 år gammel familiebedrift. På folkemunne karakteriseres Smed T. Kristiansen
AS som Smeden på Randaberg, selv om hverken Svein eller medeier og bror Tor kan skryte på seg et mesterbrev som smed, og bedriften strengt tatt heller ikke er lokalisert i Randaberg, men Stavanger. Det er detaljer som Svein Westlund Kristensen ikke tar så nøye.

På mange måter representerer bedriften også et stykke lokal industrihistorie. Produksjonen har endret seg i takt med regionens utvikling og konjunkturer, fra landbruk til hermetikk til et moderne olje- og gasseventyr. I stadig utvikling og omstilling, i motgang og medgang.

Innovasjonstakten er i dag høyere enn noen gang. Det er blitt lagt merke til – både i bybildet og på sosiale medier.

– Vi er fortsatt hovedsakelig en olje- og gassleverandør, og vindindustrien er på vei inn, på skuldrene av en høykompetent leverandørindustri. Men helt siden den siste oljenedturen i 2014 har de andre tingene vi produserer økt i andel og omfang og utgjør i dag cirka 30 prosent av omsetningen, sier Svein Westlund Kristiansen.

 

Farfar

Det var farfaren til brødrene som kjøpte bedriften i 1932 av Hetland Sparebank. Det var i de harde mellomkrigsårene, bedriften der farfaren hadde jobbet var konkurs og han drev den videre på oppdrag fra banken før han bestemte seg for å kjøpe den selv.

– Den gang var kundene hovedsakelig landbruket, og markedet befant seg i Randaberg og på Tasta i Stavanger. Men farfar var glad i tekniske ting. Han laget busser og gravemaskiner, men sjelden mer enn en. Da var han fornøyd. Han var ikke så interessert i å lage industri av det.

Produksjon av maskiner til hermetikkindustrien var også en del av driftsgrunnlaget frem til industrien gradvis forsvant. Det samme gjorde etter hvert produksjonen av delene til traktorene som hadde overtatt mye av produksjonen i jordbruket.

På omtrent samme tid hadde Phillips Petroleum etablert seg i regionen, og far til Svein Westlund Kristiansen hadde overtatt driften av Smed T. Kristiansen.

– Han tok kontakt med Phillips og spurte hva de kunne ha behov for. Løsningen ble oppheng av rør, bøyler og klammer.

Helt siden oljeeventyret skjøt fart for over femti år siden, har olje- og gassindustrien vært oppdragsgiveren
til den tradisjonsrike smedbedriften på Ytre Tasta, like ved kommunegrensen til Randaberg.

 

Behagelig

– Det var behagelig i mange år. Jobbene kom nærmest av seg selv, vi produserte og holdt driften gående på en god og grei måte. Markedet i form av serieproduksjoner var godt og enkelt i mange år. Det hadde ikke alltid vært sånn. Jeg husker år fra jeg var liten da vi ikke hadde råd til å ta sommerferie, fordi far måtte ta det arbeidet som kom inn om sommeren. Han følte ikke at han kunne ta fri. Da olje- og gassindustrien var godt etablert, var ikke det lenger noe problem.

 

Svein Westlund Kristiansen har levd med bedriften siden han var barn, og har alltid vært med – med varierende entusiasme. Han var lenge langt fra sikker på om det å skulle overta bedriften når den tid kom var noe han egentlig ville.

– Far frarådet mer eller mindre min bror og meg. Han hadde opplevd hvor tøft det kunne være, men sa samtidig at dersom noen ønsket det, ville han sette pris på at min bror og jeg gjorde det sammen.

Slik ble det. I 2003 overtok de bedriften sammen, med en eierandel på 50 prosent hver. Svein Westlund Kristiansen ble bedriftsleder i en alder av 31 år. Da hadde han også jobbet ved bedriften siden han var ferdig med maskiningeniørutdannelsen i Stavanger.

 

En mulighet

– Min bror og jeg er vant med å jobbe sammen. Han er en fantastisk kollega og vi utfyller hverandre på en veldig god måte. Vi fikk en mulighet som vi rett og slett ikke kunne gi fra oss og stå uprøvd, og vi ønsker begge å videreutvikle bedriften. Men egne barn skal stå helt fritt når den tid kommer. De må virkelig ville det.

– Var du noen gang i tvil om å overta?

– Ja, det var jeg. Det beste faget mitt på ingeniørskolen var et lite fag i rettslære. Skulle jeg valgt noe annet, hadde det nok kanskje blitt juss. En gang drømte jeg også om å bli arkitekt, men jeg syntes ikke jeg var god nok til å tegne.

– Har du noe gang tenkt på å hoppe av underveis?

– Ja, mange ganger. Spesielt da vi møtte en murvegg i 2014. Halvparten av omsetningen forsvant, og ingenting tydet på at det ville snu. Men selv om Tor og jeg av og til snakker om at nå gidder vi ikke mer, mener vi det egentlig ikke. Det fine med kriser er at man må ta grep, og det å ta grep er gøy. Vi har det kjekt på jobb, og ekstremt kjekke ansatte. Det aller tyngste har vært når vi ha måttet si til ansatte at vi ikke lenger har hatt jobb til dem. Det har heldigvis ikke skjedd så ofte. Vi er en liten bedrift, med 23 ansatte, og de som jobber her er mer enn ansatte. Jeg betrakter dem som vennene mine.

 

Trygghet

Faren var alltid opptatt av at bedriften måtte ha egne produkter som en sikkerhetsventil og trygghet mot konjunkturnedganger.

– Det har vært et mantra, men jeg har selv alltid vært opptatt av og interessert i å finne på noe nytt. Min bror er veldig god på ideer. Det begynte i forbindelse med en ONS-konferanse og en ide om å lage et såkalt give away-produkt som kunne skille seg ut i mengden.


Selv hadde Svein Westlund Kristiansen også begynt å sysle med en utepeis.

– Jeg likte å tegne ting, men opplevde lenge at jeg ikke hadde nok selvtillit til å vise dem frem. Jeg er en halvslarvet ingeniør, ingen designer. Men vi begynte å jobbe med en del kunstnere, og det ga meg mer selvtillit. Etter hvert har jeg brydd meg mindre hva folk måtte mene, og det har også ført til flere produkter.

 

Nettbutikk

Noen av de nye produktene dem er mer synlige enn andre. Sykkelstativene – som er godt representert i bybildet i Stavanger – er en av dem.

– Jeg hadde laget en sykkel som jeg hadde skåret ut i stein tidligere, fant frem tegningene og laget et forslag som jeg sendte over til Stavanger kommune. Etter hvert begynte vi å få inn ordrer på stativene, men det var faktisk Kongsberg kommune som var først ute. Etter hvert har vi solgt mye av stativene. Det aller beste ved dem er markedsføringseffekten. De legges merke til.

I dag har Smed T. Kristiansen etablert sin egen nettbutikk med sortiment som er utviklet de siste årene. Her kan man blant annet finne kniver, pizzaspader og ovner, pizzastålplater, dinerpanne og hvitløkspresse.

– Koronapandemien har ført til at flere sitter hjemme, og har bedre tid til å lage mat. I fjor lanserte vi nye pizzaovner som gir en temperatur på 500 grader, og vi har også startet med utemøbler.

– Hva synes de ansatte om å bli utfordret til å lage mer forbruksvennlige og allmenne produkter?

– Til å begynne med lurte de nok på hva jeg holdt på med, og hvordan jeg valgte å prioritere. Mange av ideene mine har også endt i en stålcontainer. Medarbeiderne var nok kanskje litt frustrert i starten. Men de har tatt det enormt bra. En del av produktene får oppmerksomhet, og det skaper en identitet til bedriften.


Bevissthet

– Hva betyr kontakten dere etablerer med kokker, kunstnere og sykkelentusiaster for markedsføringen og synliggjøringen av de nye produktene?

– Det er noe vi er blitt veldig bevisst på etter hvert. Når vi er ute og presenterer oss, er kniven vi har utviklet i samarbeid med kokken Kjartan Skjelde blitt en døråpner. Alle er interessert i hvordan den lages, hvilken type stål som brukes, hvor skarp den er. Det er et produktalle har et forhold til. Våre kunder ser at vi tør å gjøre andre ting, og vi har kun fått positive tilbakemeldinger. Samtidig får vi også mange innspill om andre produkter. Vi driver med noe jeg velger å kalle for åpen innovasjon, legger gjerne ut bilder av halvferdige produkter for å få tilbakemeldinger på hva folk synes.

– Vil de selv betegne deg som kreativ?

– Jeg har nok alltid vært litt kreativ, men jeg tror at kreativitet kommer som så mye annet med øvelse. Jeg likte å tegne og lage ting da jeg var liten, men var ikke spesielt god på det. Min mor var en fantastisk mor og en flink, men kritisk kunstner. Jeg hadde nok litt prestasjonsangst i forhold til mine egne tegninger som liten.

 

Smeden

– Hva er forskjellen på en smed-bedrift og en mekanisk bedrift?

– Smed betyr egentlig å forme ting. Det er jo det vi gjør. Men folk har gjerne en forestilling om at smeden skal stå i bar overkropp med ambolten og slå på varmt jern. Vi gjør gjerne det også, men alle andre fag har utviklet seg over tid. Skulle vi fortsatt som farfar drev på 1930-tallet, hadde vi ikke eksistert i dag. Det er derfor vi er den eneste bedriften igjen som heter smed i dag. Vi har tatt utviklingen videre. Vi er et mekanisk verksted, men samtidig gjør vi også de tingene som smeden gjorde før – bortsett fra å sko hester. En smed kunne alt. Han var i stand til å sveise og smi, han var platearbeider og så videre. Smeden utdannes fortsatt, men de som arbeider her i dag har stort sett ulike fagbrev eller er lærlinger av begge kjønn.

– Er det vanskelig å få tak i lokal fagkompetanse?

– Vi har en policy om at alle som hos oss må beherske norsk. Det har en sammenheng med at flere av dem som jobber her, kommer fra et annet land, men de bor her og er norske statsborgere. At man behersker norsk handler rett og slett om sikkerhet og at alle skal forstå hverandre. Vi skal drive og bygge industri lokalt, og benytte oss av folk herfra.

 

Tok grep

Selv er Svein Westlund Kristiansen oppvokst på Vardeneset, et par-tre steinkast unna bedriftens produksjonslokaler. Han har imidlertid bosatt seg i Randaberg, sammen med ektefellen Ingveig og parets to barn – en gutt og en jente.

– Jeg jobber nok fortsatt mye, men er samtidig blitt flinkere til å ta meg fri. Jeg blir femti neste år, og merker en viss forskjell på arbeidskapasiteten fra jeg var 35 – selv om jeg sprang maraton for tre år siden. Jeg må vel innrømme at jeg ikke hadde orket det nå. Da måtte jeg lagt noe mer i treningen. Men jeg prøver i alle fall å få tatt meg en tur i uken. Jeg var en storrøykende sofasliter, men da far døde av lungekreft for en del år siden, bestemte jeg meg for å endre livsstil og kutte røyken og ta vare på kroppen. Problemet med å slutte å røyke, var at jeg erstattet den med sjokolade og annet digg.

Da måtte jeg begynne å trimme, og det førte igjen til mitt første helmaraton i London. Det var en fantastisk opplevelse å kunne springe over 42 kilometer uten stans. Hadde jeg hatt tid, skulle jeg gjerne gjort det igjen.

– Hva har du savnet mest under koronapandemien?

– Det å kunne reise. Jeg skulle gjerne ha tatt en tur til London eller Roma om jeg hadde kunnet. Men det er ikke oss det er synd på. Spesielt restaurantbransjen håper jeg snart kan oppleve litt andre tider igjen.

Andre liknende nyheter

Hvem bør få Inkluderingsprisen 2021?

For andre gang skal inkluderingsprisen deles ut i Stavanger-regionen. For fjorårets vinner, Brustadbua, har prisen bidratt til økt oppmerksomhet og at…

Formueskatten: 44 prosent av bedriftene vurderer utflytting

44 prosent av bedriftene vurderer å flytte utenlands dersom dagens formueskatt består. Det viser en undersøkelse NHHS Consulting har gjort for nærings…

Hanne Berentzen ny styreleder i Næringsforeningen

Hanne N. Berentzen er i dag valgt til ny styreleder i Næringsforeningen. Berentzen er gründer og eier av Ostehuset, og tar over vervet etter Ådne Kver…

© Næringsforeningen 2019-2021 Sidekart Personvern og vilkår for bruk
Umbraco CMS fra MarkedsPartner