Større bosspann – mer energi
Før kastet vi mest av nødvendighet. I dag kaster vi mye av overflod, skriver Bjørn Vidar Lerøen.
Kronikk

Større bosspann – mer energi

Da jeg vokste opp i Bergen på 1960-tallet, var bosspannene mye mindre. Vi hadde mindre, og vi kastet mindre. Kildesortering var ikke oppfunnet. Alt gikk i det samme spannet, men det vi kvittet oss med inneholdt mindre mat og mindre plast. Fremfor alt hadde vi ikke råd til å kaste mye av det vi kaster i dag.
05.juni 2019 Bjørn Vidar Lerøen

Jeg ser ofte for meg barndommens bosspann når jeg tenker på verdens økende ressursforbruk. I dag står det tre store bossdunker utenfor huset vårt. De tømmes riktignok ikke så ofte som de små bossdunkene i barndommen, men de fylles raskt opp og forteller en historie om en overflod og en holdning til bruk og kast som det er vanskelig å forsvare.

Alt handler om energi; energi til å fremstille det vi bruker og energi til å kvitte oss med det vi kaster. Hvis vi for alvor er opptatt av klodenes fremtid og bærekraft, må vi ta et oppgjør med vårt levesett; det vi skaffer oss, det vi bruker og det vi kaster. Da blir vi stående igjen med et spørsmål som er nærgående og ubehagelig: Hva ønsker vi på å gi avkall på?

 

Uenige om fortsettelsen

Diskusjonen om energi har fått en ny dimensjon og mye større oppmerksomhet. Bare i løpet av få år er tonen i den offentlige debatt blitt vesentlig skjerpet. Vi er alle enige om at produksjonen av olje og gass fra feltene på vår kontinentalsokkel har gitt grunnlaget for å bygge en velferdsstat som de fleste mennesker i verden kan misunne oss. Men vi er i økende grad blitt uenige om fortsettelsen. Det er mange som vil ha en slutt på nye letetillatelser og feltutbygginger. De vil ha en velferdsstat som ikke er bygget på olje og gass, men på vann, vind og sol.

Det er bred enighet om at Norges avhengighet til en inntektskilde er blitt for sterk. Selv om betydningen av inntektene fra petroleumsvirksomheten er avtagende, er sektoren fortsatt dominerende i kraft av sin størrelse og verdiskaping.

Vedtaket på Arbeiderpartiets landsmøte om nei til konsekvensutredning av havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja bryter med en linje i norsk petroleumsvirksomhet som Arbeiderpartiet selv har utformet. Vi har lenge visst at de mindre partiene både på venstresiden og høyresiden blokkerer for konsekvensutredning. Denne poliske realitet ble ytterligere bekreftet på Kristelig Folkepartis landsmøte nylig. I Olje- og energidepartementet han man lenge lagt til grunn at det ikke finnes et politisk flertall for konsekvensutredning, med mindre Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet slår sine stemmer sammen. Det var utenkelig før Arbeiderpartiets landsmøte, og det er blitt enda mer utenkelig etterpå.

 

En tapt sak

Arbeiderpartiets ledelse argumenterte frem til sitt eget landsmøte med at partiet var mer foroverlent i petroleumspolitikken enn regjeringen fordi man hadde gått inn for konsekvensutredning av deler av de omstridte områdene. Nå har dette argumentet falt bort.

Lofoten, Vesterålen og Senja er i dag en tapt sak for oljeindustrien. Men norsk petroleumsvirksomhet står og faller ikke med at disse områdene blir åpnet. Saken har likevel flere sider. Frem til nå ha diskusjonen om disse områdene virket som en buffer for andre områder på norsk sokkel. Mange års intens debatt om Lofoten, Vesterålen og Senja har bidratt til at andre områder av sokkelen har gått under radaren. Nå står vi overfor en ny virkelighet. Ingen områder er fredet for kritisk debatt. Det er fritt frem for en motstandskamp som vil være rettet mot nye konsesjonsrunder og feltutbygginger. De kampene blir enda hardere.

Inn til så lenge vil det være flertall i Stortinget både for nye konsesjonsrunder og feltutbygginger. Den siste bekreftelsen kom nylig da Stortinget ga klarsignal for utbygging av fase II på Johan Sverdrup til 42 milliarder kroner. Vedtaket sikrer betydelig sysselsetting og store statsinntekter. Det bidrar til å styrke det langsiktige fundament for velferdsstaten.

 

Pengene renner inn

Verden vil fortsatt trenge olje og gass, særlig gass. Verden vil gå videre selv om energileveransene fra den norske kontinentalsokkelen skulle opphøre, Andre vil overta, men det betyr nødvendigvis ikke bedre kvalitet og mindre klima- og miljøbelastning. Det er blitt sagt at en rask avslutning av norsk olje- og gassproduksjon ikke vil gjøre verden bedre, men Norge fattigere. Norsk olje- og gassproduksjon tjener et større fellesskap i Europa og i resten av verden. Inntektene fra dette har nærmest til det ekstreme tjent norske egeninteresser ved at vi er blitt ustyrtelig rike. I dag står det mer enn 9.000 milliarder kroner i det statlige fondet, som er basert på opptjening av og avkastning av inntekter fra olje og gass. Pengene renner fortsatt inn i fondet. Da vi startet sparingen trodde vi at fondet kanskje kunne bli 1.000 milliarder. Nå nærmer vi oss det tidoble. Det gir store muligheter å være rik, men det gir også store forpliktelser. For en ung generasjon som nå protesterer mot ytterligere utvikling av petroleumssektoren, handler ikke dette først og fremst om penger, men om klima. De vil ha snudd en utvikling. De vil ha et utslippsfritt samfunn.

 

Koster å kvitte seg med vaner

Jeg må igjen tenke på barndommens bosspann og det vi den gang kastet. Vi kastet mest av nødvendighet. I dag kaster vi mye av overflod. Så må jeg innrømme at jeg tilhører den generasjon som har drevet frem et økt forbruk, på godt og vondt. Men det koster å kvitte seg med vaner.

I år er det femti år siden vi fant Ekofisk. Per Borten var da statsminister i Norge. Hans barnebarn Ola Borten Moe er nå en del av ledelsen i oljeselskapet Okea, som har store ambisjoner for norsk sokkel. I år er det nitten år siden Kjell Magne Bondevik gikk av som statsminister fordi hans regjering ikke ville stille seg bak byggingen av gasskraft, og fikk Stortingets flertall mot seg da det ble stilt kabinettspørsmål. Hans barnebarn Simen Bondevik er frustrert og kaller Kristelig Folkeparti feigt fordi landsmøtet ikke ville stille seg bak en snarlig avslutning av oljealderen. Disse to eksemplene er illustrerende for økende spenninger i befolkningen.

Det finnes ingen snarveier ut av petroleumsnæringen. Veien til fremtiden bygger på teknologiutvikling, nye energiformer, lavere forbruk og endrede vaner.

Alt det vi i dag kaster forteller ikke bare en historie om ryddighet og renslighet, men også om et overforbruk av ressurser og energi.

Andre liknende nyheter

Håper på europeisk suksess via Triangulum

Gjennom fem år har Stavanger, Eindhoven og Manchester utgjort prosjektet Triangulum. Her handler det om hvordan smarte løsninger kan gjøre vekst mer b…

Bærekraft – god business

Det går en linje fra toppen av FN-bygningen på Manhattan til bunnlinjen på Forus eller Forsand. Uansett stor eller liten virksomhet: Integrert bærekra…

1,5 millioner kroner til uropatrulje

LO Rogaland og Næringsforeningen gikk tidligere i år sammen om å opprette en uroatrulje. Fylkesutvalget vedtok i dag å støtte prosjektet med 500.000 k…

© Næringsforeningen 2019-2019 Sidekart Personvern og vilkår for bruk
Umbraco CMS fra MarkedsPartner