STYRELEDER: Det grønne skiftet er en krevevende balanse

Den grønne skiftet krever mer energi, mindre utslipp, flere bein å stå på og nye næringer. Vi trenger også nye boliger og bedre veier – tilpasset framtiden. Samtidig skal vi drive aktivt jordvern, verne mer natur, bevare biologisk mangfold og produsere mer av vår egen mat. Er det mulig å få til alt når alt tar mer plass og arealer? Eller er det en ligning med mange ukjente faktorer som aldri kommer til å gå opp? Det kan virke som det siste er situasjonen.

I mange år har vi hørt at vi har et ensidig næringsliv i vår region. Vi trenger flere bein å stå på. Vi kan ikke være så oljeavhengige. Noen av oss er stolte av energinæringen og det den har betydd. Vi skal ikke være flaue over det vi har bidratt til. Samtidig må vi se framover og ta med oss kompetanse og kapital inn i det grønne skiftet. Men det krever plass. Mens de store oljeplattformene har stått milevis utenfor kysten vår og vannkraftverkene har vært langt til fjells, vil mer av det som kommer være godt synlig i hverdagen.

Det betyr ikke at tidligere naturinngrep ikke har hatt en pris. Vannkraftverkene har eksempelvis påvirket villreinens trekkruter og levekår. Vindmøller på land har mange motstandere og krever arealer og tilkomst. Men vi trenger mer kraft, særlig om vi skal elektrifisere mer for å kutte våre utslipp av klimagasser. Åpenbare interessekonflikter.

Nye arealkonflikter

Framover vil nye næringer kreve plass i nærheten av der vi bor. Det vil føre til nye arealkonflikter. Hvor skal vi gjøre av alle initiativene? Noen framtidsnæringer er avhengige av konkrete lokasjoner. Et eksempel er mineralene som er funnet i Dalane. De ligger der de ligger. Det er ikke sånn at man kan vedta en alternativ lokasjon og det vil føre til naturinngrep.

Dette må veies opp mot hva det er som skal utvinnes. Ilmenitt, apatitt og vanadium er alle mineraler vi trenger i det grønne skiftet, alle mineraler som står på EU sin liste over kritiske råmaterialer. Vanadium er for eksempel viktig for produksjon at batterier. Forekomstene i Dalane er de største i den delen av verden vi har et sikkerhetspolitisk samarbeid med. Men området opp av Helleland vil påvirkes, både deler av lokalbefolkningen og rekreasjonsområder. Gruvedrift tar plass, det lager lyd og krever store deponier av stein og masse som ikke brukes.

Et annet slik dilemma er debatten om Kalberg på grensen mellom Time og Klepp kommune. Grunnen til at noen ville legge et datasenter her er fordi Statnett valgte å legge hovedtrafostasjonen for vår region akkurat her. Det betyr tilgjengelig kraft og allerede inngrep. Ikke et ønske om å bygge ned jordbruksjord eller beiter.

Samler seg på Jæren: – Mer enn bare traktor og «sorpa»

Tettere på oss

Klimaendringene kommer stadig tettere på oss og vi får stadige påminnelser om et klima som blir både våtere og villere. Skal vi elektrifisere og gjøre kutt som virkelig monner i våre utslipp av klimagasser, er det ikke tvil om at særlig transportsektoren må elektrifiseres. Her er vi allerede godt i gang med bilparken. Tungtrafikken er på trappene og luftfarten står for tur.

Da trengs det batterier, elektrisitet og veier. Bedre veier. Fordi dårlige veier krever mer energi. For noen år siden gjorde Næringsforeningen en undersøkelse. En lastebil som kjører fra Mandal og østover bruker i snitt 3,4 liter diesel per mil. Kjører den samme lastebilen vestover mot oss bruker den 4,3 liter per mil. Det er også overførbart til elektriske lastebiler og transport. Jo mindre svinger og bakker, jo mindre forbruk. Og ikke minst rekkevidden på kjøretøyene øker dramatisk.

Like fullt, veibygging er også et naturinngrep. Fire felt med vei tar plass. Samtidig, hvis det ikke gjøres noe, utsettes i beste fall elektrifisering av transportsektoren. 34 prosent av klimagassutslippene i Norge kommer fra transport, ifølge miljødirektoratet.  

SOMMERPRATEN: Anette Sigmundstad

Ikke det samme

Men for å få nok elektrisitet, veibygging eller mineraler til batterier vil det føre til nedbygging av noe natur. Naturvern og miljøvern er ikke nødvendigvis det samme. Motstanden er mangehodet, fra klassisk naturvern til et ønske om ikke å se eller høre om naturinngrep, industri eller menneskelig aktivitet.

En bare ikke i min bakhage-holdning dominerer deler av ordskiftet. Men et grønt skifte har en konsekvens. Ikke minst dersom det skal gjøres økonomisk bærekraftig og sikkerhetspolitisk forsvarlig. Jeg skulle ønske at flere anerkjente nettopp dette i debatten. Hva er alternativet? En ting er i alle fall sikkert, vi kan ikke gjøre som vi alltid har gjort.