Vårt kommende ”wicked problem”

Innen strategifaget jobber vi ofte med å identifisere og belyse strategiske dilemmaer. «Identify strategic dilemmas in industry level scenarios”, sier vi gjerne hos utenlandske kunder. Formålet er å avdekke strategiske antagelser (strategic assumptions) som har en lei tendens til å feste seg som fakta – noe de dessverre ikke er. Disse strategiske antagelsene tas ofte inn i grunntanker eller mentale modeller hos beslutningstakerne og fester seg der som etablerte sannheter, eller fakta.

Hva vil skje?
Et eksempel var fra London, hvor en kunde ønsket å skifte retning fra å være en telecom-operatør til å bli et teknologiselskap. Men, teamet hadde mange fastlåste antagelser som kom i veien for deres evne til å tenke nytt og fritt rundt strategiske muligheter. Gjennom å jobbe frem ulike strategiske dilemma for bransjen; hva ville skje hvis telecom operatørene valgte å ikke gå inn på digitale tjenester? Hva ville skje hvis alle gjorde det? Hva ville skje med tilbakebetalingsmodellene for investeringer i 5G, hvis utenlandske lavprisaktører klarte å etablere seg med aggressiv prisstrategi, og de hadde høy-margin, digitale forretningsområder i sine hjemmemarkeder, mens britiske telecom-operatører ikke hadde dette? De fleste av disse scenariene endte etter hvert opp i kategorien ”vanskelige utfordringer”, eller ”wicked problems”. Komplekse problemstillinger, som kan ha store konsekvenser, men har ingen enkle løsninger.

Gigantisk paradoks
Slik er det også her, for Norge og Rogaland. Vi har et gigantisk paradoks seilende mot oss og det er ingen enkel løsning i sikte.
Det vi snakker om er selvfølgelig hvordan energinasjonen Norge skal evne å drive reell omstilling, samtidig som ting går godt. Det er i realiteten et ”wicked problem” – som vi må klare å løse.
På den ene siden er oljenasjonen Norge industrielt avhengig av å ha en sterk og aktiv oljenæring. Norsk Olje & Gass har drevet skremselspropaganda på «hva ville skje om vi tok bort Norges viktigste næring over natten”. Det er bare tull, det har ingen foreslått. Norge har, og vil i nær fremtid fortsatt ha en sterk, lønnsom og relativt sett bærekraftig olje- og gassektor. Dette skaper investeringer, nye sterke energiselskap, gode arbeidsplasser (bare ikke kall dem trygge, det er de ikke) og alminnelig høye lønninger. Det er slike historier Norge, og den nye olje- og energiministeren vil ha.

Paradokset
Problemet vårt er at det går bare ikke så mye lenger; og det er her vi finner paradokset vårt.
Finansielle investorer signaliserer stadig sterkere at de anser olje som en høyrisiko investering på sikt. Verdens største børs-notering, Saudi Aramco falt i pladask og måtte støttes av en rekke aggressive grep fra saudiske myndigheter med støttekjøp, press på nabostater, nærmest fri utlån fra banker til å finansiere aksjekjøp fra privatpersoner. Deretter kommer klimarisikoen og klimaansvaret. Toppmøtet COP25 i Madrid ble et stort tilbakeskritt for forskere, klimabevegelsen og en lang rekke politikere da de store landene, anført av USA og Brasil blokkerte alle forslag og skapte total kollaps i forhandlingene i Madrid. 
«Verdens vendepunkt kommer stormende mot oss», sa FNs General-Sekretær, Antonio Guterres etter Madrid-fadesen var et faktum. «Vi har alle virkemidler, men mangler politisk vilje og lederskap», konkluderte Guterres.

Hvordan håndterer Norge dette?
På den ene siden kan Norge lene seg tilbake i stolen og stolt slå fast at «vår olje er den reneste», og derfor har vi nesten en plikt å utvinne og utvikle så mye som mulig i ti-årene som kommer. På den andre siden har Norge muligheten til å lede an det grønne skiftet med reelt politisk lederskap, innovative nye løsninger og finansiering av verdenes energiomstilling som kan generere en betydelig meravkastning. Vi kan bli Europas grønne batteri, verdens største investor i det grønne skiftet, vi kan skape forsknings- og kommersialiseringsmiljø i verdensklassen og bygge 100.000 vis av nye arbeidsplasser, i retning av Europas New Green Deal.
Men, hvorfor skal vi det? Ting går jo så godt…?
Velkommen, til Norges kommende  ”wicked problem”, hvordan driver vi omstilling når alt går så bra?