Veibyggeren som ville til fjells 

I flere år har han sittet som prosjektleder for Ryfast, og hatt hovedansvaret for et gigantisk utbyggingsprosjekt med undersjøiske og landfaste tunneler, veier og kryss, asfalt, betong og stein. Det har stort sett gått på skinner, og prosjektet er i sluttfasen. Men er det noen som i liten grad kommer til å benytte seg av de nye veifasilitetene, er det Eiterjord selv. 

Når arbeidsuken er slutt for de fleste, er Eiterjord allerede – og som regel - på vei til fjells. 

Det er kanskje ikke så rart når man er vokst opp på Tverlandet, et lite tettsted utenfor Bodø med nærhet til mektige hav og fjell. Som mange andre som har flyttet vekk fra hjemstedet og som nærmer seg en voksen alder, kjenner også Eiterjord på røttene. Der spiller naturen en hovedrolle. 

– Jeg er veldig glad i natur. Det har jeg alltid vært – sommer som vinter. Jeg må ha begge deler, og når jeg bor i Stavanger er jeg avhengig av den vinteren jeg finner i Sirdal. 

Få hyttefolk bruker derfor fritidsboligen mer enn det Eiterjord og ektefellen Kari-Anne Veen gjør, og få tilbakelegger like mange mil i Sirdalsheiene med beina i løpet av et år.  

I form 

– Det har noe med det mentale å gjøre. Det er stillere på fjellet. Roen senker seg. Man er ikke avhengig av klokka. Når man er ute i naturen er man et lite element, man er på besøk og må tilpasse seg på godt og vondt været og terrenget. Samtidig gir det en god mestringsfølelse, noe jeg tror vi mennesker er avhengige av. 

– Men du driver det vel lenger enn de fleste?  

–. Det er mest for å holde seg i form, og litt tilfeldig at det også har blitt en del konkurranser i voksen alder. Egentlig la jeg opp i 1988. Jeg har ikke så stort konkurranseinstinkt i dag. 

Langrenn og friidrett har vært en hoved gesjeftigelse på fritiden siden Eiterjord var ung. Men da han la opp som aktiv, gikk det tjue år før han igjen deltok i en konkurranse. Siden har det blitt en del – både turrenn og løp av den lange sorten. 

– En kompis fikk lurt meg med da jeg var blitt 47. De årene jeg gikk noen langløp på ski, la jeg en god del i det for å prestere best mulig i Vasaloppet og Massalonga, men ikke nå. Jeg plager meg ikke sånn at det gjør vondt lenger. Men jeg er glad i å trene, og glad i å løpe – og det er også kona. 

Det er en av grunnene til at Eiterjord fortsatt holder norgestoppnivå i veteranklassen i løping. 

Tidlig på 

De som beveger seg langs strekningen Vaulen – Kannik tidlig om morgenen, kan ofte observere Eiterjord løpende i sekstiden på vei til jobb i Statens Vegvesen.  

Siden 2012 har han sittet med ansvaret for byggingen av Ryfast – det største veiprosjektet i Norge noen gang. Arbeidet er i sluttfasen og Ryfylketunnelen er klar til bruk 30. desember. Den resterende delen av prosjektet åpnes med pomp og prakt på nyåret. 

– Du søker deg ut av byen og ut i naturen hver helg, mens du i ukedagene sitter med ansvaret for et veiprosjekt som innebærer mer trafikk, biler og utslipp? 

– Ja, det er et stort paradoks.  Det har jeg selv problematisert i en lederartikkel på intranettet nylig. Og det er ikke sikkert at 110 km/t eller fire felts motorvei er det rette over alt. Det er heller ikke sikkert at det er riktig å bruke veldig mye av samfunnets ressurser – eller bompenger – til å bygge ekstremt eksklusive kollektivtiltak i byområder der man heller kunne fjernet noen parkeringsplasser og brukt rushtidsavgift for å få flere til å reise kollektivt. Når bussen på riksvei 44 går med noen minutters mellomrom, bør man stille spørsmålet om det er nødvendig å kaste så mye busstilbud etter folk når vi har støvsugd andre deler av fylket for både busser og båter. 

Miljø 

Eiterjord stiller de retoriske spørsmålene også av andre årsaker. Inngrepene slike prosjekter innebærer, er en av dem. 

– Det å bygge for økte fartsgrenser, innebærer mye større inngrep både i forhold til natur, landbruk og utslipp. Det er paradokser jeg opplever som vanskelig.  

Men samtidig kjøper heller ikke Eiterjord argumentasjonen fra dem som mener regionale vegprosjekt som Rogfast er miljøverstinger som bare øker biltrafikken og utslippene. 

– Det er feil, og det kan jeg faglig dokumentere. Å erstatte fjordkrysninger med vei kan forsvares faglig – også i form av mindre utslipp. Det man heller bør stille spørsmålstegn ved er nye veiprosjekt inne i byområdene. Det er der – hvor man virkelig kjører bil - man kan gjøre endringer.  

Heller pisk 

Eiterjord er også kommet dit hen – etter å ha jobbet med samferdsel i flere tiår – at pisk vil fungere bedre enn gulrot for å få flere over på kollektiv, sykkel eller gange.  

– Vi mennesker må styres, og vi må også bruke de restriktive virkemidlene. Mannfolk på min alder og oppover klarer å konstruere en hel verden av motforestillinger og skyver foran seg såkalte svake grupper. Kun mellom 5 og 10 prosent trenger bil for å levere i barnehage før man skal på jobb. Man må ha restriksjoner, og samfunnsøkonomisk er det en langt bedre måte å gjøre det på. Samtidig må man også ta noen grep i forhold til arbeidsplasslokalisering. Jeg vet det er som å banne i kirken, men alle de kontorarbeidsplassene man har på Forus burde ikke vært der fra et byplan- og transportmessig aspekt. Det er et problem for regionen at så få arbeidsplasser ligger sentrumsnært eller langs kollektivaksene.  Man har ikke tatt inn over seg hva det vil si å være et storbyområde. 

På beina 

Ingen skal ta Eiterjord på at han selv sitter i glasshus. Han jogger, sykler eller tar rulleski til jobb, og gjør det samme når han drar fra jobb for å hente sin datter i barnehagen på vei hjem.  

– Kan jeg bruke bena i stedet for bilen, er det mitt bidrag til miljøet. Alle kan bidra litt. Vi bruker ressurser til fjells og ved å ha hytte på fjellet, men prøver å unngå å bruke bil i det daglige. Man kan ikke være helgen på alt, men alle kan bidra med noe. Samtidig er turene til og fra jobb mitt friminutt i hverdagen, og det gir meg en mulighet for å tenke og koble av. 

Også Eiterjord lar seg pushe av de unge. Det innbefatter også sønnen Gaute som er leder for Natur og Ungdom. 

– Helt klart. Jeg ønsker at 3-åringen i huset skal vokse opp i et samfunn der det både er naturverdier igjen og der vi har et klima å leve med. Det som er bra med engasjementet fra unge er de presser på slik at vi faktisk gjør noe, uavhengig hvor fort det bør gå og hvor realistisk alt er.  Det er fantastisk bra at unge sparker oss på skinnleggen slik at vi blir mer bevisst, og jeg provoseres veldig av når de blir møtt med herse-teknikker. 

Bybanen 
Gunnar Eiterjord satt som samferdselssjef i Rogaland Fylkeskommune fra 2004 til 2012. Noen vil ha det til at han var kontroversiell. Selv synes han ikke det. Men han var relativt tydelig når han var uenig. Ikke minst i bybanesaken.  

– Jeg måtte ta noen kriger, og det å ta til motmæle mot bybaneprosjektet ble opplevd som kontroversielt. Jeg så ganske fort at det prosjektet var  ”galematias”. Hadde det blitt skrevet bok om dette i etterkant, ville det blitt en skikkelig røverroman. Man svidde av 100 millioner uten at det kom noe ut av det. Bybanekontoret var et reisebyrå. Prosjektet var faglig sett helt feil løsning. Det ville i drift vært enormt dyrt. Her var det mange som gikk i takt i feil retning, og jeg er stolt den dag i dag av de motforestillingene jeg reiste. 

Eiterjord har også gjort seg noen refleksjoner rundt debatten som har preget Bymiljøpakken de siste par årenes spesielt, men de vil han være mer forsiktige med å dele.  

– Men det som er viktig er at man må ha politikere som har evne til å tenke langsiktig og ta noen upopulære beslutninger. Det har jeg alltid ment. 

Praktisk 

Eiterjord er praktisk anlagt, og må se resultater av det han gjør. Da han tok diplomoppgaven på NTNU i Trondheim, var det gjennom å prosjektere kystriksvegen forbi hjemstedet.  

– Da jeg gikk ut i arbeidslivet kunne jeg noe praktisk. Det er jeg glad for i dag. Som ung trodde man at man kunne alt. Men for hvert år som går, oppdager man stadig mer man ikke kan og nødvendigheten av å samhandle med dem som kan bedre. Det betyr også at jeg trives veldig godt i den jobben jeg har i dag, hvor man ser direkte resultat av det man gjør og samarbeider med en fantastisk arbeidstokk. 

Etter studiene i Trondheim, fikk Eiterjord fast jobb på et anleggskontor i Oslo som var opprettet av Veidirektoratet og engasjert i utbyggingen av Oslopakken 1.  Deretter ble han utlånt som prosjektleder på Gardermoen-prosjektet, før han dro vestover til Stavanger og jobb i Vegvesenet i 1993. 

– Jeg hadde vært i Stavanger en gang før i forbindelse med NM i terrengløp. Men det var alt. 

Bommer 

Eiterjord fikk etter hvert ansvaret for blant annet den nye bompakken for Nord-Jæren. Siden den gang har også byggeaktiviteten tatt seg kraftig opp i regionen. 

– Bompenger var en forutsetning for at aktiviteten tok seg kraftig opp. 

– Har vi nådd grensen nå? 

– Det blir feil å si at jeg ikke har forståelse for det argumentet, men vi som trafikanter og forbrukere er med på å genere et ganske stort transporttilbud som skal finansieres, og der investeringene hadde vært mindre om vi var villig til å reise på en annen måte.  For å unngå å ramme den lille gruppen som blir hardest rammet, kunne man med små og enkle grep ha løst det over skatteseddelen gjennom en fradragsmulighet. Eller tenk om man hadde tatt 5-10 millioner i året fra kommunene på Nord-Jæren og subsidiert de svake gruppene slik at de slapp bomavgiften.  I stedet lar man syting fra et stort hylekor styre debatten. 

Viktig 

Når Ryfast står ferdig, venter prosjektlederjobb for Rogfast. Eiterjord er sikker på at den vil bli bygget, selv om det er skapt usikkerhet om prosjektet. 

– Det er jeg helt sikker på. Argumentene er så gode og så mange, ikke minst samfunnsøkonomisk. 

Eiterjord er ikke spesielt imponert av den usikkerheten som er skapt. Derimot er han mer positiv til konkurransen hans mangeårige arbeidsgiver har fått gjennom opprettelsen av Nye veier. 

– Jeg mener det er bra at vi har fått en aktør med større frihetsgrad. Og jeg håper at vi får det samme. Vi kan bygge like raskt og billig om vi får muligheten. 

Når Rogfast i beste fall står ferdig, nærmer Eiterjord seg pensjonsalderen. Han blir i så fall trolig en pensjonist av det spreke salget som fortsatt har en tenåringsdatter i heimen. For tre år siden ble han far igjen i godt voksen alder, og gleder seg over det hver dag. 

– Det er veldig kjekt, og veldig travelt, men det er når man blir litt eldre at man forstår hva som er viktig i verden.