Det europeiske energisystemet skal levere stabil, pålitelig energi til overkommelige priser og med lave utslipp, samtidig må systemet også være sikkerhetspolitisk robust. Et importavhengig energisystem som i for stor grad lener seg på autoritære og ustabile regimer utgjør en vesentlig risiko for energipolitisk utpressing.
– Dette komplekse bildet understreker at Norge ikke må redusere sin relevans som en pålitelig partner på energifeltet. Vi må fortsette å levere olje og gass til EU, utvikle havvind og CCS, og utforske mulighetene som ligger i havbunnsmineraler på norsk sokkel, sier Hildegunn T. Blindheim, administrerende direktør i Offshore Norge.
Sammen med Econ Management har Offshore Norge kartlagt EUs olje- og gassimport og rangert eksportlandene langs en rekke parametere knyttet til menneskerettigheter, politisk stabilitet og institusjonell kvalitet.
Vi finner blant annet at om lag halvparten av EUs gassimport og oljeimport kommer fra autoritære regimer som Russland, Algerie, Qatar, Azerbajan, Libya, Nigeria, Kazakhstan, Irak og Saudi Arabia.
Dette kommer fra demokratier
Kun 37 prosent av gassimporten og 21 prosent av oljeimporten kommer fra fullverdige demokratier.
Utvinnings- og prosesseringskapasiteten for en lang rekke kritiske mineraler er også svært konsentrert i land med et verdigrunnlag som ligger langt unna den europeiske normen. Dette er mineraler som er viktige i utviklingen av fornybar energi og lagringsteknologi.
– EU ber Norge fortsette å være en stabil leverandør av energi, samtidig vet vi at produksjonen på sokkelen vil gå ned. Derfor må vi lete, finne, bygge og rammebetingelser må avklares. Noe annet vil være en økonomisk og maktpolitisk lissepasning til noen av verdens mest autoritære regimer. Klima- og energipolitikk er god sikkerhetspolitikk, men kun om det gjøres riktig, avslutter Blindheim.