En skatt som ikke undergraver verdiskapingen

Jeg skal ikke ta opp Frischsenterrapporten, som viser seg å ha betydelige metodiske mangler og lite innsikt i hvordan eierne av små og mellomstore bedrifter (SMB) faktisk agerer, men den har løftet fram igjen debatten om formuesskatt.

Hver gang formuesskatten diskuteres havner fokus på de få «superrike» og «nullskatteyterne». Man glemmer at 99,6 prosent av alle norske bedrifter er SMB-er med under hundre ansatte.

Taper mot utlandet

Vi er del av et åpent europeisk marked, og har handelsavtaler med de fleste land. Selv ganske små norske bedrifter konkurrerer dermed i et internasjonalt marked. Bare fire andre OECD-land har formuesskatt. Hvis en norskeid bedrift med 20 ansatte må øke utbyttet eller lederlønnen for å skaffe penger til formuesskatten, kan det bety at den ikke får råd til å kjøpe en ny maskin. Den utenlandske konkurrenten kan kjøpe maskinen og utkonkurrere den norske.

Norges styrke er høyt kvalifiserte ansatte og bred bruk av effektivt maskineri. Vårt godt utbygde lønnsforhandlingssystem har heldigvis ført til relativt høye lønninger. Når skatt på produksjonskapital fører til
at man ikke kan investere, og i stedet må ha flere ansatte i manuelle stillinger, blir de norske produktene dyrere og vi mister konkurransekraft og overlevelsesevne.

Kapitaltilgang

Det hevdes at økt formuesskatt kan føre til at folk flytter kapitalen til unoterte bedrifter, fordi disse er lavere verdsatt enn bankinnskudd og børsnoterte aksjer. Slik er det ikke for SMB. Eierne har i all hovedsak midlene sine bundet opp i bedriften de driver, hus og eventuelt hytte. De vil i liten grad plassere midler i andres små bedrifter, hvor formuesskatten er den samme som for deres egen bedrift – og kontrollen over midlene er adskillig mindre.

Kapitaltilgangen for norske oppstartsfirma er mangelfull. Nye firma må ha kapital for å vokse og ansette. Pengene kommer dels fra egne oppsparte midler, inkludert sikkerhet i egen bolig, emisjoner, tilbakeholdt overskudd og banklån – og de fleste banker er ganske risikoaverse. For å få inn privat kapital til en akseptabel kurs, må bedriften bli priset høyt, og da kan formuesskatten bli uoverkommelig høy for eierne. Resultatet er enten nedleggelse eller at bedriften må tappes for penger. Bare tre av ti nystartede AS overlever i fem år, selv om både ideen, viljen og markedet er til stede.

Skatt på penger som faktisk finnes

Formuesskatt på produksjonskapital kan bare betales med lønn eller utbytte. Derfor må skattesystemet tilrettelegge for at nødvendig kapital blir værende i bedriftene, ved at man ikke beskatter midler som ikke er tilgjengelige for eierne. Selskapsskatt på overskudd, utbytteskatt og inntektsskatt – men ingen skatt på produksjonskapital – gir rom for investeringer, innkjøp av maskiner og utstyr – og ansettelser. Så kan vi beskatte privat kapital. Da vil det lønne seg mer å investere i næring enn i private aktiva.

Stimulere til arbeidsplasser i privat næringsliv

Vi trenger arbeidsplassene i det private. I Rogaland er andelen sysselsatte sunket fra 54,5 prosent til 50,7 prosent på ti år, og bare 80 prosent av disse arbeider fulltid.

En tredjedel arbeider i det offentlige, og mens antall ansatte i det offentlige øker, synker det i privat næringsliv. Denne utviklingen er ikke bærekraftig. For å bevare og øke antall arbeidsplasser i det private må systemet øke kapitaltilgangen og konkurranseevnen.

Det hevdes også i debattene at enten er man for formuesskatt – eller så er man mot velferdsstaten. Det er en total feilslutning. Skatt er helt nødvendig for å sikre velferdsstaten, men den må innrettes slik at den ikke undergraver verdiskapingen.