En tid for alt

Nok er nok, som man sier – selv for en bergenser og Venstre-politiker som i årtier har latt seg engasjere av det meste. Han forlater det som for mange til tider fortoner seg som et regionalt politisk kaos, der velgere aksjonerer, partiene skifter standpunkt i lokalavisen mellom to bystyremøter, ingen forstår logikken bak fremtidige regionale kommunegrenser eller hva et politisk parti i lengden kan komme til å mene både om bompengefinansiering, rushtidsavgift eller det å bygge høyt og tett, og hvorfor man ikke kan legge solcellepanel på taket i en trehusby som har vedtatt å gå i front for å redde verden. 

Alt dette er ikke Per A. Thorbjørnsens feil. For det skal han ha, han har stort sett stått last og brast på egne meninger siden han tok plass i bystyret da jappetiden og inflasjonstiåret på 80-tallet endelig var over. Et lite unntak finnes dog, men det skal vi komme tilbake til. 

Bare for å oppklare en liten misforståelse om den kan ha festet seg: Selv om han forlater politikken etter denne perioden, innebærer ikke det at han parkerer engasjementet. Han må bare finne andre måter å kanalisere det på. Det er der tenkepausen på nyåret kommer inn. 

– Dette kom veldig over meg for drøyt et år siden. Det gikk plutselig opp for meg at jeg ville være 71 år ved utgangen av neste periode om jeg gikk for fire nye år. For meg har politikk vært å gi alt, og å være til stede i stort og smått. Det er ikke gitt at jeg kan holde det tempoet og engasjementet. Den andre viktige årsaken er familien. Ungene mine – alle fem – har sett relativt lite til meg på deres fritid. 

Samvittighet 

– Har du dårlig samvittighet for det i dag? 

– Ja, først og fremst fordi jeg ikke har vært mer til stede i mine barns fritidsinteresser og engasjement. Men også i forhold til min kone. Å være heltidspolitiker er ikke en ni-til-firejobb. Fritidsbegrepet for meg har nesten vært vasket ut. Det er alltid et eller annet som skjer, også i ferie og helger. Og det er det først og fremst min kone som har merket. Jeg er henne evig takknemlig for at hun – stort sett – gitt meg mulighet til å være politiker. 

– Tenker du i dag at du burde gitt deg før – fordi det er andre ting du har gått glipp av? 

– Nei, og det skyldes først og fremst at jeg fikk mine tretten år på Rogaland A-senter og tretten år i Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning. Jeg har fått vært med på mye også utenfor politikken. Jeg hadde helt åpenbart vært en dårlig politiker hvis jeg ikke hadde hatt arbeidserfaring. 

Utenforstående vil kanskje si at Per A. Thorbjørnsen nå går over i pensjonistenes rekker. Han passerer tross alt 67 år i løpet av 2019. Men foreløpig er ikke ordet pensjonist en del av Thorbjørnsens rike vokabular. 

– Jeg kaller det bare for P-ordet foreløpig. Det eneste jeg gruer meg til med dette er at det blir et brutalt stopp. 

Mister helheten 

I løpet av Thorbjørnsens periode har både nye koalisjoner blitt etablert og det regionale samarbeidet forandret seg. Selv har han stått på barrikadene både for Stavanger som regionhovedstad, en storkommune på Nord-Jæren, bybane, bymiljøpakke og klima og miljø – i tillegg til mye annet. 

Ikke alt har latt seg realisere, og frontene har av og til fortonet seg som uforsonlige på den lokalpolitiske arenaen. Selv avviser han at det har hatt noen innvirkning på egen avgjørelse om å ikke ta gjenvalg.. 

– Jeg har fått stå i et fantastisk samarbeid med først og fremst Leif Johan Sevland, Christine Sagen Helgø og Bjørg Tysdal Moe, men også andre politikere fra de fleste partier og har en flott og solid gruppe med meg i bystyret. Jeg opplever ingen lettelse i forhold til det å gi meg nå. Samtidig har mye endret seg. Facebook-debattene er aksjonistiske, man er i ferd med å miste helheten – et ord jeg alltid har vært glad i. I dag er mye mer stykkevis og delt, og dermed mer utfordrende. Jeg opplever politikken som mer populistisk, veldig polarisert og at man mangler denne helhetstenkningen. Mange av refleksjonene har gått på hva som skjer mellom Sandnes og Stavanger. Bare kampen og posisjoneringen om regionhovedstad er og har vært med på å utvanne vår region. Vi er to tvillingbyer som mer konkurrerer med hverandre, enn å gjøre hverandre virkelig gode. Dette tror jeg blir registrert utenifra. 

Bymiljø 

En av de største sakene Per A. Thorbjørnsen har gått i bresjen for de senere årene har vært å få vedtatt en ny og ambisiøs klima- og miljøplan for Stavanger der målet er å kutte utslippene med 80 prosent innen 2030. Han har også gått i bresjen for å endre innbyggernes reisevaner, øke kollektivtilgjengeligheten og begrense biltrafikken med pisk – eller det som på godt norsk heter rushtidsavgift, bompenger og parkeringsrestriksjoner. 

Selv om han opplevde arbeidet med Klima- og miljøplanen som utmattende til tider, har det likevel bare vært barnemat i forhold til det som har skjedd og fortsatt skjer rundt bymiljøpakkene. 

Men selv Thorbjørnsen innrømmer i dag at politikerne har undervurdert sine velgere på et viktig punkt. 

– I selvransakelsen lys går det an å forstå at vi som politikere ble vel overambisiøse med alt det som skal gjøres i forhold til kollektiv, sykkel og bilveier, og dermed overlot en for høy pris til bilistene. Bompenger i seg selv har vi hatt i femten år, reaksjonen har gått på prisnivået og konsekvensene for den enkelte. 

Overambisiøs 

– Og det har mange politikere undervurdert? 

– Ja, vi har nok vært for ambisiøse på regionen, næringslivet, fremtidens og klimaets vegne, og ble for enkle når det kom til virkemiddelapparatet. Dette har ikke nødvendigvis vært den mest rettferdige måten å gjøre ting på. Men jeg støtter helt klart rushtidsavgiften, og jeg er sjokkert og overrasket over hvordan partier som har stått støtt gjennom hele prosessen, begynner å vakle. Ikke i det politiske rommet der avgjørelsene tas, men ute i det åpne landskapet, i partirommene og mellom partikollegaer. I det ene øyeblikket støtter et Ap i Stavanger bypakken ett hundre prosent, i neste omgang sitter man et annet sted og beslutter noe annet. At ikke politiske prosesser blir ført på politiske arenaer der de hører hjemme, synes jeg er urovekkende. Det undergraver både beslutningsprosessene og vedtak, og det gjør meg urolig. Når dette skjer på et område, kan det også skje på andre. Bybanen er 

et annet tilsvarende grelt eksempel. Det er en løssluppen politisk holdning med høy smittefare, og det er ikke bra for demokratiet. 

Enklere 

Thorbjørnsen tror likevel ikke avstanden mellom politikere og sine velgere er større i dag enn før. Han kjøper heller ikke påstanden om at avstanden har økt mellom politikere og folket de skal tjene, og at politikere i større grad er en del av en elite som har fjernet seg fra sine velgere. 

– I dag har vi veldig mange tråder – også bokstavelig talt på sosiale medier – mellom folk og folkevalgte. Det å komme i kontakt med oss og det å møte oss og formidle sine synspunkter, har aldri vært enklere. Jeg har alltid snakket mye med folk og satt stor pris på det. Det har vært en viktig del av min forståelse av politikk. Den store forskjellen slik jeg ser det er at aksjonister har en forståelse av at de ikke bare skal bli hørt, men det de ønsker skal også følges opp. Og når vi ikke gjør det, så får vi beskjed om at vi ikke gjør jobben vår. Forventningene fra mange i dag er at du skal gjøre som jeg sier, og når du ikke gjør det er du en idiot. 

Diakon 

Thorbjørnsen er født og oppvokst i Bergen, studerte og jobbet i Oslo i ti år før han flyttet til Stavanger for snart førti år siden Han er utdannet diakon, skulle engang i livet bli prest, men karakteriserer seg i dag som agnostiker. Engasjementet for politikk og samfunnsliv har han hatt siden ungdommen, men Thorbjørnsen ble først medlem i Venstre i 1982. Året etter ble han valgt inn som vararepresentant i bystyret, og har sittet som gruppeleder for Venstre siden 1991. – Jeg har alltid stemt Venstre, men ble ikke aktiv før jeg selv var i 30-årene. Miljøengasjementet ble for alvor tent på begynnelsen av 1980-tallet. Jeg gikk i Jotunheimen, over Vetismorki over Årdal og gjennom en skog med tusenvis av furutrær som var døde av forurensning. Det var en sjelsettende opplevelse. Samtidig – da jeg jobbet på A-senteret – opplevde jeg også i hvor stor grad man bygget opp sykehus og innsatsen for somatiske lidelser, mens folk som slet med alkoholproblemer ble neglisjert. Det ble avgjørende for at jeg engasjerte meg i Venstre. 

Paradigmeskifte 

Thorbjørnsen jobbet ved Rogaland A-Senter fra 1982 til 1995. Deretter var han leder i stiftelsen Psykiatrisk Opplysning, og ble også organisatorisk leder for Schizofrenidagene som har vokst til å bli den største konferanse i Norden innen sitt fagområde. – Jeg fikk være med i en tid på A-senteret sammen med Sverre Nesvåg, Fanny Duckert og mange andre flotte folk, og hvor vi fikk til store endringer. Der hvor sveiseverkstedet sto ble det barnehage til barn av foreldre som drakk for mye og snekkersenteret ble pårørendesenter og poliklinikk. Det var et paradigmeskifte, og jeg tror de tingene vi gjorde den gang står seg den dag i dag. I tillegg fikk jeg gå over til stiftelsen Psykiatrisk Opplysning, og samarbeide med fantastiske folk som nå avdøde Gerd Ragna Bloch Thoresen, samt Jan Olav Johannessen og Jan Haslerud med flere, og var med å bygge opp en stiftelse av nasjonal betydning i forhold til folkeopplysningsarbeidet innenfor psykisk helse og psykiatri. Det er jeg stolt over. 

Lysefjorden Når dette leses har Per A. Thorbjørnsen etter all sannsynlighet fullført nok et Lysefjorden Inn – et 62 km langt terrengløp over 2500 høydemeter. Det er ikke første gang han tar beina fatt, men fasinasjonen for lange løp ble vekket i relativt godt voksen alder. 

– Jeg har alltid forsøkt å trene, men med fem barn og mye tid på politikk, gikk det veldig i rykk og napp. Da jeg ble 60 fant jeg ut at om jeg får oppleve alderdommen og skal gå den i møte, må utgangspunktet være bra. Det var motivasjon nok til å stå i det. Det har blitt en jevn greie i seks år, og da har det også vært viktig å sette seg noen mål. Samtidig elsker jeg Lysefjorden, jeg sitter i styret for Stiftelsen Preikestolen og Lysefjorden Utvikling og Lysefjorden og har vært engasjert i Flørli-trappene. Det er nesten snakk om en besettelse. 

Samos 

Egen hytte i Lysefjorden har det aldri blitt, derimot en olivenlund på 20 mål på øya Samos i Hellas. I antikken var øya en mektig bystat og et senter for kultur og arkitektur. Fødestedet for blant andre matematikeren og filosofen Pytagoras, er blitt en viktig del av livet både for Thorbjørnsen og hans familie. – For Gunn Lisbet og meg betyr dette stedet veldig mye. Der kan vi være sammen og få gjøre noe helt annet. Selv om mobilen er på, kan jeg gå og dulle for meg selv blant 123 oliventrær. Samos har vært en sentral øy i oppbyggingen av det siviliserte Europa, og det har også vært spennende og lærerikt å oppleve hvordan folket der har taklet de utfordringene Hellas har hatt gjennom flere år. Mange har fått livene sine snudd opp ned og lønninger og pensjoner er sterkt redusert. Vi har fått greske venner og blitt en del av miljøet i vår landsby. 

Pensjonist 

– Hva skal du så gjøre når det politiske livet er over? 

– Det har jeg ikke brukt så mye tid og krefter på. Jeg ønsker å stå på ett hundre prosent frem til 1. januar. Etter det skal jeg gjøre ingenting i tre måneder for å finne ut om det er det som er livet – eller om jeg skal finne på noe annet. I dag er jeg usikker på hvordan jeg skal fylle tiden min fra 8-15, men er helt trygg på at tiden fra tre og utover skal bestå av barnebarn, barn og ektefelle. Jeg har seks barnebarn og noen planer for hvordan de skal ivaretas, men de skal jeg ikke røpe nå. Barna har alltid sagt til meg. «Pappa, ikke lov for mye, det er ikke sikkert du får tid …». Men nå skal snart det bli tid for alt!