Journalist
15. mai 2026
For de fleste av oss er 17. mai fylt med tradisjoner. Vi vet hvor vi skal gå, hvem vi skal møte og hvordan dagen skal feires. Den er familie, venner, barndomsminner og tilhørighet.
Men for mange som kommer nye til Stavanger-regionen, er 17. mai noe helt annet. Det kan være en vakker dag å observere alle i bunad, men også en ensom dag å stå utenfor.
Jeg har veldig lyst til å ta på meg bunad, men er redd for reaksjonene.
I år skal cirka 40 internasjonale feire nasjonaldagen med Næringsforeningen på Rosenkildehuset. Foto: Privat
Næringsforeningen inviterer til feiring
Derfor arrangerer Næringsforeningen, gjennom velkomst programmet Stavanger Chamber International, 17. mai-feiring for nykommere til regionen. Ikke fordi de ikke kan gå ut i gatene på egen hånd. Men fordi fellesskap ikke oppstår av seg selv. Det må inviteres til.
Gjennom Stavanger Chamber International jobber Næringsforeningen hver dag for at internasjonale arbeidstakere, familier og studenter skal finne seg til rette i regionen vår. Vi vet hvor avgjørende de er for fremtidens arbeidsliv. Bedriftene våre trenger internasjonal kompetanse. Sykehusene, teknologimiljøene, energibransjen og forskningsmiljøene trenger mennesker med erfaring, kunnskap og nye perspektiver.
– Men skal folk bli, må de føle at de hører til. Det holder ikke å få en jobb hvis man ikke finner et fellesskap. Det hjelper lite å rekruttere internasjonalt hvis vi ikke også klarer å beholde de dyktige folkene som flytter hit, sier Randi Mannsåker, leder for internasjonale relasjoner i Næringsforeningen.
LES OGSÅ: Expat og gründer i Stavanger: Denne utfordringen skiller seg ut
Noen ganger starter inkludering med noe så enkelt som et kaffebord på nasjonaldagen.
– Gjennom årene har vi sett hvor mye disse møtene betyr. Hos oss møter de andre i samme situasjon. De deler kaffe, historier, spørsmål og latter. De lærer hvorfor barna går i tog, hvorfor vi feirer 17. mai og hvorfor denne dagen betyr så mye for oss, sier Mannsåker.
Men kanskje enda viktigere: De opplever at noen inviterer og inkluderer dem.
Umid Fotikh fra Brustadbakeren sponer med kaker og en miks av småbagt for tredje året på rad.
Sponser med kaker og bakst tredje år på rad
Umid Fotikh fra Brustadbakeren, samt medlem i Fagråd DEI (mangfold og inkludering), stiller opp med kaker til feiringen. Fotikh vet kanskje bedre enn mange hva det vil si å komme til Norge og bygge et nytt liv. Han kom til Norge som flyktning i 2009, og har siden vært med på å bygge opp Brustadbakeren til det som i dag er en betydelig lokal suksesshistorie.
For tredje år på rad sponser han 17. mai-feiringen på Rosenkildehuset med kaker, boller og bakst.
– Når Næringsforeningen samler folk med ulik bakgrunn til 17. mai-feiring, så skal vi bidra til det. For meg handler dette om mangfold og inkludering. De som er med på feiringen er også folk som er med og bygger samfunnet vårt, da står jeg gjerne for kaker og kos, sier Fotikh.
Han er fra Usbekistan, og kom til Norge i 2009. I dag kaller han Norge for sitt hjem. Fotikh har lenge hatt lyst til å ha på seg bunad på 17. mai, men har hittil ikke turt å gjøre det.
Vil bære bunad - redd for blikkene
– Jeg kom til Norge da jeg var 30 år. Jeg føler meg norsk. Norge er mitt hjem. Jeg har veldig lyst til å ta på meg bunad, men er redd for reaksjonene. Blikkene fra de som mener jeg ikke bør ha bunad på meg, sier Fotikh.
Han kom til Norge som 30-åring i 2009. Umid føler seg norsk og kaller Norge sitt hjem, men har hittil ikke turt å ta på bunad på 17. mai. Han er redd for blikkene som sier at han ikke er norsk nok. Foto: Privat
Han kjenner mange som har turt, men som har tatt bunad av igjen. Det er ikke så mange som sier noe, men de kjenner igjen blikkene, og kommentarene i bakgrunnen.
– Man vet hva blikkene betyr. Det er ikke kjekt. Jeg vil ikke havne i den situasjonen. På en måte har jeg to personer inni meg. Den ene sier at jeg skal kjøre på, bære bunaden med stolthet. Den andre er redd for kommentarer bak ryggen min, stygge blikk. Om jeg føler meg norsk og kaller Norge mitt hjem, kan jeg ikke ha på meg bunad? Jeg håper og tror at neste år, eller året etter det igjen, så er jeg tøff nok til å bære bunad, sier han.
Historien til Fotikh handler om mer enn bakerfag. Den handler om muligheter, om tillit og om å få være en del av et samfunn.
– Nettopp derfor treffer det så sterkt når han velger å gi tilbake, ikke med store ord, men med handling. Med kaker, kaffe og omtanke. For integrering skjer i møter mellom mennesker. Rundt bord. I nabolag. På arbeidsplasser. Når noen blir invitert med, sier Mannsåker.
– Og kanskje er nettopp 17. mai den beste dagen å gjøre det på. For denne dagen handler i bunn og grunn om fellesskap. Om demokrati, frihet og troen på at vi bygger samfunnet sammen, legger hun til.
