Investor, seriegründer og rådgiver
8. januar 2026
I Norge har vi over femti år bygget vår velstand på olje- og gassinntekter. Oljefondet, verdens største statlige investeringsfond, har gitt oss en trygghet få nasjoner kan matche. Men denne suksessen har samtidig skapt en avhengighet som nå utfordres på flere fronter. Klimaendringene krever en global omstilling bort fra fossile energikilder. Samtidig ser vi at andre nasjoner investerer massivt i fremtidens næringer, fra kunstig intelligens og grønn teknologi til bioteknologi og avansert produksjon. Norge står i dag ved et strategisk dilemma: Skal vi fortsette å høste inntekter fra olje og gass, eller skal vi akselerere omstillingen til nye næringer? Tidligere var det fall i oljepris som tvang frem diskusjoner om «nye muligheter». Da var det enkelt å være enig. I dag, ikke fullt så enkelt lenger.
Historien viser at nasjoner som lykkes med omstilling er de som tar strategiske valg basert på langsiktig visjon, ikke kortsiktig politisk gevinst.
Dilemmaet: Tre uforenlige hensyn
Det strategiske dilemmaet kan beskrives gjennom tre perspektiv:
For det første: Opprettholde dagens velstandsnivå og velferdstjenester. Nordmenn forventer god helsehjelp, utdanning, infrastruktur og sosiale støtteordninger. Dette krever enorme løpende investeringer og en stabil inntektsstrøm.
For det andre: Investere tungt i nye næringer for fremtiden. Skal Norge være konkurransedyktig i fremtidens økonomi, må vi bygge sterke miljøer innen teknologi, forskning og venture kapital. Dette krever massive investeringer over lang tid, ofte uten garantier for avkastning.
For det tredje: Redusere klimautslipp og bidra til den globale omstillingen. Norge har både et ansvar og en mulighet til å gå foran i det grønne skiftet. Men dette kan på kort sikt være kostbart og redusere konkurransekraften i tradisjonelle næringer.
Utfordringen er at vi ikke kan maksimere alle tre samtidig. Derav vårt dilemma.
Veivalg og konsekvenser
Norge står overfor flere mulige strategiske retninger, hver med sine fordeler og risikoer: Den forsiktige tilnærmingen innebærer å fortsette dagens kurs: Gradvis omstilling, stabil forvaltning av oljeformuen, og moderate investeringer i nye næringer. Fordelen er stabilitet og risikostyring. Faren er at vi faller bakpå internasjonalt og mister konkurransekraft når oljeinntektene avtar.
Den offensive satsingen betyr massive investeringer i utvalgte fremtidsnæringer, kanskje inspirert av måten Danmark har bygget opp sine vekstnæringer eller hvordan Finland tidlig satset på teknologi og innovasjon. Dette kan gi Norge sterke posisjoner i nye markeder, men krever politisk mot til å akseptere høy risiko og mulig svikt i enkelte satsinger.
Den grønne transformasjonen prioriterer klimaomstilling og grønn verdiskaping. Norge kan bli en foregangsstat innen nullutslippsteknologi, karbonfangst, hydrogen og fornybar energi. Men dette krever at vi er villige til å fase ut inntekter fra fossil energi raskere enn nødvendig fra et rent økonomisk perspektiv.
Den pragmatiske hybridmodellen forsøker å balansere alle hensyn: Fortsette å hente ut verdier fra olje og gass i en overgangsperiode, mens vi samtidig bygger opp nye næringer og investerer i grønn omstilling. Utfordringen er at denne tilnærmingen kan ende med at vi gjør alt halvveis og ikke lykkes fullt ut med noe.
Tidspress og strukturelle utfordringer
Det som gjør dette dilemmaet enda vanskeligere er tidsperspektivet. Beslutninger vi tar i dag vil få konsekvenser langt inn i fremtiden, mens konsekvensene av å utsette beslutninger kan være irreversible. Etablering av nye næringer tar tiår, ikke år. Kompetanse må bygges, kunnskap må utvikles, klynger må vokse frem.
Samtidig har Norge strukturelle utfordringer som kompliserer bildet: Høye lønnskostnader gjør oss sårbare i global konkurranse. Et lite hjemmemarked begrenser mulighetene for skalering. Mange av våre beste gründere søker utenlands.
Veien videre: Valg som ikke kan utsettes
Norge kan ikke unngå å velge. Selv å ikke velge er et valg, nemlig å la utviklingen skje på egne premisser fremfor å ta tydelige valg. Det strategiske dilemmaet krever at vi som nasjon har en ærlig diskusjon om hva slags land vi vil være om 20 år, 30 år, og hva vi er villige til å satse og risikere for å komme dit. Sammenlignet med reelle, nasjonale omstillingsprogram, har Norge knapt begynt på arbeidet som trengs.
Historien viser at nasjoner som lykkes med omstilling er de som tar strategiske valg basert på langsiktig visjon, ikke kortsiktig politisk gevinst.
Spørsmålet er ikke om vi har et strategisk dilemma. Det har vi. Spørsmålet er om vi har lederskapet til å navigere gjennom det.
