5,5 millioner meninger om næringspolitikk

Valgkampen 2025 startet på Solamøtet i januar og statsministerdebatt mellom Sylvi Listhaug og Jonas Gahr Støre. Vi fikk en smakebit på hvordan debatten fram mot september kommer til å bli. I potten ligger rammebetingelsene for Norges desidert viktigste næring. Frp vil satse ensidig på olje og gass, og sier nei til havvind og karbonfangst og lagring. Dermed skapes det for første gang uforutsigbarhet for landets største verdiskaper og arbeidsplasskaper.

En forutsetning

Elektrifisering og karbonfangst kan være en forutsetning for at vi skal få solgt oljen og gassen vår de neste tiårene. Noe annet er å gamble på at Europa fullstendig skifter politikk – de vil ha gass, men med minst mulig utslipp. Denne nødvendige omstillingen, som Frp ignorerer, er i dag norsk energipolitikk. Det har næringslivet langs kysten tatt konsekvensene av. Leverandørindustrien, som dominerer industrilandskapet mellom Kristiansand og Bergen, er for lengst tungt inne i fornybar energi og lavkarbonløsninger. De har, med god grunn, stolt på at norsk energipolitikk fortsatt skal være stabil og konsensusbasert med et overveldende flertall på Stortinget basert på de ansvarlige partiene. En politisk virkelighet som har tjent Norge godt, enten det er 60 år med olje og gass eller 120 år med vannkraft.

Det som plutselig har fått navnet tilkarringsvirksomhet og subsidiesluk, har tidligere blitt kalt tilrettelegging for framtiden. Listhaug putter det store industriløftet på Vestlandet i samme skålen som hasardiøse enkeltsatsinger på bedrifter hvor Norge ikke nødvendigvis har spesielle fortrinn, som for eksempel batteriproduksjon. Det er helt useriøst og historieløst.

Regjeringen på High Wind: – Neste år håper jeg Utsira Nord er tildelt

Stø kurs

Bredt forankret næringspolitikk har vært mye av grunnlaget for den velstanden vi har i dette landet. Den har stått seg og vært robust gjennom politiske skifter, nedgangstider og politiske trender. Stø kurs, framfor reverseringspolitikk og usikkerhet for både utenlandske og norske selskaper som må ta investeringsbeslutninger langt fram i tid. Står vi virkelig i et veikryss hvor disse verdiene blir satt i spill, til fordel for symbolpolitikk, klimaskepsis og populisme?

Hva hvis man er enige om følgende forutsetninger: Vi må ha mer kraft, leverandørindustrien må få nye bein å stå på, elektrifisering på sokkelen er nødvendig, datasenter og mineralutvinning i Norge i stedet for Kina, er strategisk tvingende nødvendig. Kjernekraft? Ja takk, men det tar også tid, ny vannkraft er nesten umulig på grunn av villaksen og naturen, mens vindkraft på land ikke har lokal aksept på grunn av for store naturtap. I dette bildet bør 23 milliarder i subsidier for Sørlige Nordsjø II og 35 milliarder for Utsira Nord være en akseptabel prislapp. Havvind-støtte er prisen for ikke å bygge ned mer av fjellene og elvene og likevel møte klimamålene, men med mindre nabolagskonflikter. Til sammenligning bruker Norge 50 milliarder kroner i året for å subsidiere norske elbileiere, og på kontoen til oljefondet står det nå godt over 20.000 milliarder og godgjør seg.

Sprikende eksperter

I Norge er det politikerne som bestemmer, men de mottar masse råd. Det går nesten ikke en uke uten at et av departementene mottar rapporter fra ulike interesser og faginstanser. Mange av disse utvalgene og kommisjonene er det regjeringen selv som har oppnevnt. Det første Jens Stoltenberg gjorde etter å ha inntatt finansdepartementet var å motta en rapport fra finanspolitikkutvalget som blant annet konkluderte med at havvind burde settes på vent.

Det er viktig å skille mellom ekspertrapporter, som dette og politikkutforming – som er noe helt annet. I politikken skal ulike hensyn vektes mot hverandre. Ekspertene anbefaler og gir råd som ofte er sprikende, mens politikerne ofte gjør noe annet.

Eksempler:

Vedum droppet Skatteutvalgets anbefalinger. Stortingets forlik om utvikling av havbunnsmineraler i norske havområder, ble gjort på tross av råd fra Miljødirektoratet, men i henhold til råd fra Sokkeldirektoratet. Det samme kan sies om Forvaltningsplanen for havområdene. Miljødirektoratet krevde mye strengere regler langs kysten (nei til havvind, nei til oljeboring), mens statsråd Andreas Bjelland Eriksen valgte annerledes og la fram en Forvaltningsplan som viste brukbar balanse mellom vern, klima, miljø og verdiskapning med rom for satsing innen både industri, energiproduksjon og fiskeri langs kysten i nord. Eller se for deg pandemien i Sverige. Der var det eksperten Tegnell som bestemte. I Norge var det politikerne som valgte mellom til dels sprikende råd fra FHI og Helsedirektoratet, og gikk for en ganske forskjellig tilnærming i pandemibekjempelsen.

Eller hva med det offentlig oppnevnte Klimautvalget som anbefalte Norge å slutte å lete etter olje og gass i områder som ikke har utbygget infrastruktur. Ikke tatt hensyn til. Nå handler alt om å lete, finne mer, med håp om bygge ut i nye områder for å sikre Europa gass i et langsiktig perspektiv.

Ole Ertvaag på Utsikter: – Skal tjene like mye utenfor olje og gass

Ikke politikk

Oljedirektoratet la i sin tid fram analyser av ressursgrunnlaget utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja og mente at disse store oljeressursene kan utvinnes forsvarlig med hensyn til miljøet. De vant ikke fram – politikerne valgte å parkere oljeboring utenfor LoVeSe på ubestemt tid. Kanskje for alltid. Faginstansen på ressursområdet vant ikke fram. Andre hensyn veide tyngre. Blant annet en del miljøfaglige råd, mangel på lokal oppslutning og bekymring i fiskeriene.

Ulike råd fra ulike eksperter, altså, og politikerne må velge og manøvrere mellom ulike interesser og meningene til 5,5 millioner innbyggere. Det er fint at ekspertene påpeker noen økonomiske sider ved slike politiske valg, men de må ikke vente at politikerne bruker det som eneste grunnlag for beslutninger framover. Utredninger er ikke politikk.