Kommentatorene:  – Debatten har sin pris 

Rosenkilden har gjennomgått flere hundretalls kommentarfelt i aviser og på sosiale medier. Det som ofte starter med en ytring og et innspill til debatt, ender i mange tilfeller i en skyttergravskrig der det å ta mannen blir målet. 

Da journalist Jan Zahl i Stavanger Aftenblad for noen år tilbake publiserte noen kritiske kommentarer rettet mot det daværende politiske flertallet i Stavanger, ble han hudflettet. Også ektefellen ble trukket inn. 

«Du bruker din ytringsmakt til noe som kan fremstå som at du oppnår private fordeler av», skrev en drevet politiker. Både på sosiale medier og i kommentarfeltet i egen avis ble Zahl beskyldt for å være alt fra uetterrettelig, tendensiøs, håpløs, talsmann for å bryte ned den norske velferdsmodellen og for å publisere «fake news».  

Har en pris 
– Det å delta i det offentlige ordskiftet har en pris, og jeg er i en privilegert situasjon som jobber i en avis med spalteplass til rådighet. Det som gjorde dette ubehagelig og ganske overaskende var mangel på saklighet og at det gikk på meg som person og min integritet –både faglig og personlig, sier Zahl. 

– Har du gjort deg noen tanker om hvorfor? 

– Det er en slags hersketeknikk hvor man forsøker å ta taleren i stedet for budskapet. En slik teknikk er ofte et resultat av at man har en dårlig sak. For meg var det mest overaskende at dette kom fra oppegående folk og politikere, som jeg i utgangspunktet trodde var profesjonelle, behersker debattformen og som selv sitter med makt. 

Zahl mener likevel at ytringsklimaet i Norge i det store og hele er godt. 

– De fleste som engasjerer seg er ikke slik. Men det er noen som ødelegger, og det finnes også blindsoner – slik Ytringsfrihetskommisjonen påpeker – blant annet i forhold til næringslivets deltakelse i debatten. 

Skremt 
Natasja Askelund er både kunstner og helsearbeider, og har i lang tid skrevet gjestekommentarer for Aftenbladet. Hun er blitt beskyldt for det meste – fra ulike leire. 

– Jeg er ingen politiker, men det debattklimaet som ble skapt i forrige bystyreperiode av enkelte skremte meg. Noen i full åpenhet, andre gjennom en enorm aggresjon og som sluttet helt å hilse. For meg representerer det en form for maktmisbruk, sier Askelund. 

Hun opplever at det både kan være ubehagelig og forbundet med stress å ytre seg i dagens debattklima, og tror konsekvensen er mange ikke orker å ytre seg offentlig.  

– Jeg har et ytringsbehov. Det henger sammen med kunsten, som i alle år i har gitt stemmer til de stemmeløse. Derfor at det også viktig at det rommet er stort. Jeg har noe jeg vil si, men må tåle motstand. Når det har stormet som verst og jeg selv har gått i kjelleren, har min far minnet meg på at jeg faktisk har en stemme og er gitt en mulighet til å kjempe for noe jeg brenner for som andre i mindre grad har. På Facebook har jeg sluttet å diskutere. Der opplever man å bli utsatt for en mobilisert hær.  

– Hvilken arena har man for debatt om vi ikke lenger orker å ta del på sosiale medier eller i regionsavisens kommentarfelt? 

– Det er et enormt stort problem, på samme måte som mange føler og opplever at de aldri blir hørt og dermed blir sittende å rope i kommentarfeltene. 

Motiv og interesser 
Da UiS-rektor Klaus Mohn og dekan Ola Kvaløy like før jul publiserte en kommentarartikkel i DN i forbindelse med deres deltakelse i Klimautvalget, tok det fyr i kommentarfeltet på Facebook med beskyldninger om klimaaktivisme fra den ene siden og oljestøttet forskningsfinansiering fra den andre. Selv valgte rektor Klaus Mohn å avstå fra debatten. Det gjør han i økende grad når den foregår på sosiale medier.  
– Dette er debatter jeg styrer unna og som jeg ikke ønsker å være en del av selv. Den fremmer heller ikke den kulturen vi ønsker å ha.  
Mohn er overbevist om at kvaliteten på forskning bedrer seg gjennom kritikk. Så lenge den er konstruktiv og velment – og kan fungere i en videre samfunnskontekst. Den veien mediebildet har utviklet seg, er ikke alltid det tilfelle, mener Mohn.  
For ham handler dette i høy grad om sosiale medier, der den offentlige debatten også gradvis har flyttet seg.  

– Når man kombinerer brukerstyringen med de algoritmene som selskapene opererer med, fører det med seg følelsesladde innlegg oppover i feeden din. Det gjør igjen at frontene blir hardere og debatten polarisert. 

Mohn er opptatt av at UiS skal åpne seg mot omverden og dele kunnskap. Det fordrer en god debattkultur og et ytringsrom preget av raushet, mener han. 
– Derfor er det også viktigere enn noen gang at vi verner om debatt og ytringskulturen. Hvis ikke, risikerer vi at ytringsrommet blir mindre og at terskelen for deltakelse går opp fordi man skremmes bort av den polariseringen som finner sted på sosiale medier. 

Hardere 
Tidligere politiker Trond Birkedal er også av dem som jevnlig får ytret seg som gjestekommentator Aftenbladet. Han mener det har blitt et hardere debattklima også i Stavanger-politikken. 
– Jeg kan ikke huske fra min tid at man i bystyret serverte beskyldninger og anklaget folk for å lyve eller å ikke kunne regne. Det gjør noe med den politiske debatten. Færre tør å ta ordet – kanskje spesielt nye – og det kan føre til at man går glipp av gode forslag og ideer.  

Diskreditering er mer utbredt, mener Birkedal. Det å stille spørsmål ved personen, egenskaper, kunnskaper, kompetanse og egnethet er blitt mer vanlig.  

– I forbindelse med den siste valgkampen opplevde jeg mye av dette, spesielt i bakgrunnssamtaler jeg hadde med folk. Da var det helt tydelig at noen hadde en agenda om å sverte og undergrave personen i stedet for å diskutere sak. Det har jeg ikke opplevd tidligere. 

Få stemmer 
Selv har han ingen partipolitiske preferanser lenger etter at han gikk ut av politikken.  
– Det jeg forsøker er å opplyse og analysere, uten å ha alt for sterke meninger. Jeg skriver ikke for dem som preger kommentarfeltet i Aftenbladet. Kommentarfeltet har ingen misjon, løfter ikke samfunnsdebatten, flytter ingen meninger og bringer aldri noe nytt til torgs. Man kunne like gjerne avsluttet det. Hadde man holdt seg til saken og klart å involvere andre aktører, hadde jeg gjerne deltatt. 

Birkedal mener det er et problem i samfunnsdebatten at dem man gjerne skulle hørt mer fra, som eksempelvis næringslivsledere, sjelden deltar. Han tror årsaken er debattklimaet er på et nivå som man ikke ønsker å bli assosiert med. 

– I tvil om verdien
– Jeg er sterkt i tvil om kommentarfeltene på aftenbladet.no har tilstrekkelig verdi til at det forsvarer de ressursene vi må bruke på å røkte dem. Dette er noe vi fortsetter å diskutere i redaksjonsledelsen.
Det sier politisk redaktør i Stavanger Aftenblad, Harald Birkevold. Han sitter med ansvaret for debatt og kommentarer i en avis som er den viktigste premissleverandøren for jevnlig offentlige debatt i regionen.
Dels handler det om ledere og kommentarer som skrives av avisens egne medarbeidere, dels om et stort antall gjestekommentatorer. Men avisen publiserer også en rekke debattinnlegg og tilsvar for dem som ønsker å ytre seg, og administrerer kommentarfeltet for avisens lesere som engasjerer seg.

Debattkultur og ytringsklimaet i avisens kommentarfelt er et spørsmål avisen jobber både aktivt og kontinuerlig med.

– I fjor besluttet vi å ta ned antall saker med åpne kommentarfelt. Vi innførte en ny hovedregel om at det skal være en aktiv beslutning når kommentarfeltet åpnes. Dette har redusert volumet av kommentarer betraktelig. Vi har, som alle Schibsteds redaksjoner, i tillegg avtale om moderering av kommentarfelt med en ekstern leverandør. Vi kan også bestemme at saker vi antar vil skape sterke følelser, skal settes på forhåndsmoderering. Til tross for disse tiltakene står fortsatt et lite antall svært aktive debattanter for en stor del av det totale antallet kommentarer i kommentarfeltene på Aftenbladet.no, sier Birkevold.

Hjertesaker
Noen av disse er svært opptatt av enkeltsaker. Den såkalte «klimabløffen» er et eksempel. Transdebatten eller Israel/Palestina-konflikten andre.
– De vil ofte forsøke å peile debatten inn på sin hjertesak, nær sagt uansett hva den saken de kommenterer på egentlig handler om. Dette gjelder særlig klimaskeptikere. Min frykt er at disse «superbrukerne» av kommentarfeltene bidrar til å stenge andre ute, fordi de har en tone som kan virke avskrekkende på andre som er mindre vant med å kommentere. 

– Noen mener journalistikken er blitt mer polariserende, både i form og tematikk, og dermed legger føringer for en mer polariserende debatt?

– Jeg er delvis enig. Samtidig er det som noen mener er polariserende, en tydeliggjøring av reelle uenigheter. Polarisering er i verste fall et stempel som kan brukes for å legge lokk på viktige debatter. På samme måte som å kalle et standpunkt for populistisk eller nasjonalistisk. Det er til en viss grad en hersketeknikk. 

Personangrep
– Opplever du at debatter i avisen og på sosiale medier i større grad i dag enn før er preget av personangrep og/eller personkarakteristikker?

– Både ja og nei. Sosiale medier er selvsagt mer problematiske enn redaktørstyrte, fordi disse plattformene nekter å ta et reelt redaktøransvar. Jeg opplever ikke at redaktørstyrte medier i særlig grad tillater «personangrep», ikke minst fordi Vær Varsom-plakaten setter klare regler for anledning til tilsvar og imøtegåelse for den som utsettes for kritikk.

– Hva legger dere vekt på når dere velger gjestekommentatorer?
– Vi tilstreber bredde og mangfold, både i kjønn, alder, bakgrunn og tematikk. I 2021 søkte vi om og fikk en tildeling fra Medietilsynet til satsingen Nye Stemmer, som nettopp har til hensikt å rekruttere yngre meningsbærere. Det har gitt oss en «stall» på fem nye gjestekommentatorer. Vi har også en halvårlig revisjon på våre øvrige gjesteskribenter. Jeg er likevel sikker på at vi kan dyrke fram enda større bredde i tilfanget av skribenter. Det er for tiden åtte gjesteskribenter i «turnus», samt noen som skriver mer leilighetsvis. Særlig to områder trenger vi å styrke oss på nå, mener jeg. Forsvars- og sikkerhetspolitikk er det ene og grønn omstilling fra et bedriftsperspektiv og investorperspektiv er det andre.