Dilemmaet vindkraft eller friluftsliv
Kronikk

Dilemmaet vindkraft eller friluftsliv

Etter det jeg husker og har blitt fortalt var det store flertallet for Sira-Kvina-utbyggingen. Ulempene overgikk det en måtte ofre. Ville det vært slik i dag?
01.desember 2020 Av Håkon Skretting, direktør Norwegian Energy Partners

Min onkel var ordfører i Sirdal tidlig på 60-tallet da Sira-Kvina- utbyggingen var i støpeskjeen. Det var tøffe beslutninger som måtte kjempes gjennom og mange familier som ble berørt på ulikt vis. Verst var det for dem som måtte flytte fra gård og grunn, eller på annen måte fikk et karrig livsgrunnlag ødelagt.
Min onkel gikk til fots og snakket med Torjus Sirekrok som måtte flytte fra gården fordi Valevatnet skulle demmes opp, og til Kvinen og snakket med Gunhild Kvinen med budskap om at det meste av gården inne ville havne under vann. Hun flyttet til Solheim, og de forble gode venner livet ut med stor gjensidig respekt. Slik var det den gang. Selvsagt var det mange som syntes det var trist å se at kjære steder ble neddemmet. Men etter det jeg husker og har blitt fortalt var det store flertallet for at mulighetene og inntektene som lå i kraftutbyggingen overgikk det en måtte ofre.

 

Et turmål

Tidligere i høst syklet jeg innover til Svartevassdammen. En fin tur som jeg kan anbefale. Dammen som ble demmet opp har ført til at store naturområder har havnet under vann. Men samtidig har den blitt et turmål. Oppe på toppen av dammen satt to familier og rastet. I tillegg møtte jeg en gruppe jegere fra Sørlandet. De var vante karer som skulle på reinsdyrjakt. Med båt skulle de ta seg så langt nord som de kunne komme med båt og så starte jakt derfra. De kommer langt på Svartevatn. Cirka 15 kilometer. Med andre ord har neddemmingen gitt dem en ferdselsåre.

Det vi hadde til felles var at vi nok ikke hadde vært der noen av oss om det ikke var for anleggsveien som har blitt bygget innover og til toppen av Svartevassdammen. Om vinteren gir både på denne og andre anleggsveier et godt grunnlag for skiløyper selv når det er lite snø. Jeg hører lite klaging fra friluftsfolk på inngrep som er gjort som følge av Sira-Kvina-utbyggingen. Ei heller klages det på monstermastene som fører energi ut av dalen. De står der de står. Sirdal tjener gode penger på vannkraft, hyttefolk og turisme i skjønn forening. Men hva med vindkraft?

 

Hva så med vindkraft?

Da den første vindparken ble etablert på Høg-Jæren syntes jeg det var bra. Men en gang jeg kjørte forbi lurte jeg hva som var galt med bilen min da jeg hørte en ukjent lyd. Etter litt tid forstod jeg ut at det var lyden fra vindturbinene som blandet seg med motordur. Jeg kjører ofte forbi og hører vindturbinene hver gang det er nordavind. Da er det ikke vanskelig å forstå de som bor i nærheten og ikke ser inntekter, bare ulemper, er sterkt mot aktuell utbygging. Noen tjener penger mens andres eiendom blir forringet.

I Sirdal er det satt i gang en storstilt vindkraftutbygging. Men kommuneledelsen føler seg lurt og med god grunn. Vindturbinene Tonstad vindpark er høyere enn det som lå i utkastet de fikk. Utbygger søkte om å bygge turbiner som skulle være 140 meter høye. De ble 200 meter. Ringvirkningene i form av arbeidsplasser ser de langt mindre til enn det som ble forespeilet.

Grunneierne som får vindturbiner på sin eiendom lar seg lokke av muligheten til å få faste inntekter i bunn, og derved sikre at gården blir drivverdig i mange år fremover. Det siste er at naboer som blir berørt, uten at de får vindturbiner på sin eiendom, også får tilbud om noen kroner for i all fremtid å holde kjeft. Jeg forstår fullt ut grunneierne. Men hvem eier utsikten og stillheten i naturen? Hvem skal til slutt si ja eller nei?

 

Inntekter, men ikke ulemper

At Sandnes-ordføreren sier nei til flere vindparker i Sandnes kommune, mens han gjerne tar inntekter fra vindturbiner på sin eiendom i Sirdal, dokumenterer mye om hva alt dreier seg om. Folk er for fornybar energi. Folk vil sikre seg inntekter, men vil helst ikke ha ulempene tett på seg selv.

Da Sirdal ble en vannkraftkommune var det få hytter i Sirdal og relativt få turister i fjellet. At kommunen sikret seg inntekter og arbeidsplasser var det viktigste. Folk fra Stavanger og Jæren reiste til Sirdal like mye for å se på de fantastiske dammene som for å bruke naturen. Sirdal gikk fra å være en av de fattigste kommunene i landet til å bli en av de rikere.

 

Mye er endret

I dag er mye endret. Sirdal kommune har så vidt over 1800 innbyggere, men godt over 4000 hytter. Innbyggertallet står omtrent stille, mens antall hytter vokser sterkt. Grunneierne og vindkraftselskaper ser mulige inntekter, mens sentrale politikere vil ha mer fornybar energi. De fleste innbyggere, hyttefolk og friluftsfolk som bruker naturen protesterer.

Noen innbyggere og hyttefolk som har fått vindturbiner som naboer beskriver lyden som et fly som holder på å passere, men som aldri forsvinner. Andre ser det som et tivoli med blinkene lys og hjul som går rundt og rundt. Med fare for iskast er det helt usannsynlig at anleggsveiene blir vinterens skiløyper.

Det kommer til å bli kamp om Bergeheia vindkraftverk. Norsk Vind Energi legger opp til 50 vindturbiner på 200 til 250 meter. Området ligger både i Sirdal og Lund. Det dekker mye av heiene vest for Sirdalsvannet, nord for Vigelandsvannet og opp mot Hammarsmark. Jeg har selv gått på ski i området. Både innenfor
Virak, Hammersmark og flere ganger Vigelandsløpet fra Kvitingen til Sætra, inntil dette ble avviklet. Det er et fint turområde. Jeg kan godt forstå at både innbyggere, hyttefolk og andre interessegrupper protesterer.

Nå ser det ut som at beslutninger om vindparker kan komme inn under plan og bygningsloven slik at kommunene får hovedansvar for endelig beslutning.
Det er bra. Så må det være opp til vindkraftselskapene og komme med et tilbud som er umulig å avslå. Hvis ikke blir det ingen utbygging. For dersom det bare tjener noen få, og mange bare ser ulemper og liten verdiskaping, er det ingen grunn til å si ja.

Så kan en spørre seg; ville vannkraftutbyggingen som foregikk for rundt 50 år siden blitt akseptert i dag? Jeg er ikke sikker på det. Og i tilfelle, kanskje ikke like omfattende. Men utbyggingen har vært lukrativ for både Sirdal og for AS Norge. Og det har ikke hindret Sirdal i å bli en attraktiv hyttekommune.

Andre liknende nyheter

2022 kan bli et fantastisk år

Leverandørbedriftene har ingen grunn til å rømme fra den tradisjonelle olje- og gassbransjen. Men det kan være smart å se om det finnes nye muligheter…

Hjelper utenlandske arbeidere med å finne seg til rette i Norge

Verdens befolkning flytter mer på seg på grunn av jobb enn før, og Norge har behov for faglært arbeidskraft fra utlandet. Å integrere disse arbeiderne…

Kronikk: Krisetid er forandringstid 

Store kriser har det med å endre oss som mennesker og vårt syn på verden. Derfor er det ingen tvil om, at synet på arbeidsliv og arbeidsmarked vil vær…

© Næringsforeningen 2019-2021 Sidekart Personvern og vilkår for bruk
Umbraco CMS fra MarkedsPartner