Energi, økonomi og sanksjoner mot Russland

Jeg husker godt da jeg en desemberdag i 2006 fikk høre nyheten om at Hydro sin olje- og gassdivisjon skulle fusjonere med Statoil. Det var som da Brå brakk staven. Jeg husker akkurat hvor jeg var og hva jeg gjorde. En av forutsetningene for fusjonen var at det fusjonerte selskapet ville stå sterkere i den internasjonale konkurransen. Da først og fremst i konkurransen med de store gigantene ExxonMobil, Total og Shell, i kampen om å bli Gazprom sin partner i det store Shtokman-feltet i den russiske delen av Barentshavet.

Det nye selskapet StatoilHydro vant også frem og ble sammen med Total partner med Gasprom i Shtokman-feltet. Dette eventyret endte som kjent i 2012 med at StatoilHydro trakk seg ut, og tok ifølge avisene et tap på 10 mrd. kroner. Jeg skal la være å gå i detaljer om hvorfor, men at USA ble selvforsynt med gass via sin skiferaktivitet var en vesentlig årsak. Med dagens gasspriser ville trolig Shtokman prosjektet vært lønnsomt.

Neglisjert
Fra og være betydelig opphauset, ble mulighetene i Russland nærmest neglisjert av norske media. Det gjentar seg til stadighet. Der Equinor drar med seg politikere for å fremme sine interesser, drar politikere igjen med seg pressen. Nå for tiden skrives det lite om norsk oljeaktivitet i Russland i norske medier.   Men markedet forsvant ikke, det var bare ett av flere mulige prosjekter som forsvant ut i det blå. Equinor investerer sammen med Rosneft fortsatt i Russland, men på land. Mange norske selskaper fortsetter å vinne både store og mindre leveranser til russiske prosjekter, både onshore og offshore. Russland kom på 13 plass som det største marked for norske leverandører til olje og gassindustrien i 2020, rett bak Canada, men foran Malaysia.

Reaksjoner
I 2014 fikk vi en ny og mer dramatisk hendelse. Russland annekterte Krim. Dette skapte sterke reaksjoner i vesten. USA, EU og Norge reagerte med sanksjoner. Ytterligere hendelser har skjedd, som har forsterket det dårlige forholdet. For eksempel Russlands aktive støtte til opprørene i Øst-Ukraina, drap på opposisjonelle, og sist, fengslingen av opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj. Det er ingen tvil om at Russland taper økonomisk på sanksjonene. Det som nok dessverre også er tilfelle, er at Russland vender seg østover og utvikler industrisamarbeid med blant annet Kina, i stedet for å samarbeide med vesten. Sanksjonene som ble innført med annekteringen av Krim er dessverre en låst situasjon. Dette har historiske grunner. Russland ser Krim som historisk russisk territorium, og flertallet av befolkningen på Krim er russere. Ingen Russlandkjennere tror at Russland vil gi opp Krim i overskuelig fremtid.

Gode sjakkspillere
Men i dag har vestens grønne skifte og manglende investeringer innen energi, da først og fremst gass, ført til at Russland har høyere økt inntekt fra eksport av gass, enn tapet de har som følge av våre sanksjoner. Russere er like gode strateger som de er sjakkspillere. Når vestlige selskaper diversifiserer sine investeringer fra olje og gass, åpnes det et større mulighetsvindu for spesielt russisk gass. Gassprisene har gått i været og russerne investerer i det ene gassprosjektet, etter det andre. LNG produksjon for transport av gass er bygget ut i Sakhalin og Kaliningrad og er under planlegging utenfor Vladivostok.  Novatek har bygget ut Yamal LNG og Arctic LNG 2 er under utvikling. Rosneft bygger også for tiden ut Vostok Oil som er 4-5 ganger så stort som Johan Sverdrup, målt i reserver, hvor assosiert gass vil bli gjort om til LNG. Gazprom fortsetter å bygge ut sitt Yamal Mega prosjekt bestående av flere større gassfelt. Denne gassen går blant annet til Europa gjennom rørledning.

North Stream 2 som skal frakte gass direkte fra Russland til Tyskland er viktig for russerne. Det vil gi Russland høyere priser for gassen sin enn transport gjennom Polen og Ukraina. Disse to landene fører for tiden en hard kamp mot prosjektet North Stream 2, selv om det skal veldig mye til å stoppe dette. Russland sikrer seg dermed økt direktetilgang til det tyske markedet, og kan bruke rørledningen til Polen og Ukraina til å presse disse landene både økonomisk og politisk.

Blir viktig
I sum: Russland forsterker sin posisjon, og posisjonerer seg for et Europa som tørster etter gass i forbindelse med den energiomstillingen som pågår. På den ene siden straffer vesten Russland med sanksjoner. På den andre siden gir vi Russland økt fortjeneste ved at vestlige energiselskaper underinvesterer i gass.  

Glasgow møtet vedtok nylig å redusere bruk av kull fremover. Så lenge det ikke investeres i atomkraft, er økt gassimport til Europa eneste alternativ. Alt annet blir for ustabilt eller for lite. Det er like viktig i tiden som kommer at Norge øker gassproduksjonen, som det var da president Reagan presset Norge til en rask utbygging av Troll feltet for å minske Europas avhengighet av russisk gass. Norge som langsiktig gassleverandør er, og blir viktig for Europa, og understøtter fortsatt aktiv leting og utvikling av norsk sokkel. At det kan betale for mange norske barnehage- og sykehjemsplasser, er vel heller ikke noe minus.