Et takk - og farvel 

Høyre har overlatt ordførerstolen i Stavanger til Arbeiderpartiet. Nye koster er allerede på plass i styringsgruppen for Bymiljøpakken, nye kommuner ser snart dagens lys. Ikke alt ble slik som Christine Sagen Helgø hadde tenkt seg da hun i august i fjor varslet om at hun ikke tok nye valg etter 20 år i lokalpolitikken – hvorav 8 år som ordfører i Stavanger. 

Sett i ettertidens lys er det noen sentrale ting hun gjerne skulle sett både var organisert annerledes, og brukt mindre tid og ressurser på. Stikkord er kommunesammenslåing, samarbeid, styringsgruppen med stor S og ikke minst Bymiljøpakken. Kanskje særlig bymiljøpakken. 

– Jeg har veldig tro på bymiljøpakken. Den vil bety et bedre klima og miljø for denne regionen. Det å få flere til å reise miljøvennlig er veldig viktig. Siden 2011 har jeg egentlig jobbet for et kollektivtilbud jeg ikke trodde på, men jeg har forholdt meg til at Bussveien ble valgt med en stemmes overvekt. Det er bedre at vi får et høyverdig kollektivtilbud, enn at vi ikke får det. 

Kritisk 

Måten man har valgt å organisere dette arbeidet på, er imidlertid Christine Sagen Helgø langt mer kritisk til: En styringsgruppe bestående av ordførere fra ulike kommuner og forvaltningsnivå, og en motpart i staten som i praksis har vært Statens vegvesen. 

– Hele dette styringssystemet må evalueres og moderniseres. Statens vegvesen sitter med all informasjon og tallmateriell, og regulerer prosjektene. Man blir veldig prisgitt at det man får servert stemmer. Så får vi en situasjon hvor bomstasjonene ikke fungerer, så kommer saken med Ferde, deretter tellingene i forhold til bilbruk. Vi har fått så mange slike saker som har ført til at bymiljøpakken har fått så negativ oppmerksomhet, og som har medført at hovedmålet har blitt vanskeligere å se.  

– Hvor frustrerende har det vært? 

– Prosessen rundt bymiljøpakken har vært veldig frustrerende. Jeg har brukt veldig mye tid uten å oppleve at vi kom videre. Når fire kommuner og en fylkeskommune skal bli enige om en innretning på en bompengeordning, er det nesten dømt til å mislykkes. Det er ikke ofte du vil få meg til å si dette, men i denne saken hadde vært bedre om at kommunene ga sitt innspill til fylkeskommunen og at de fattet avgjørelsen.  

Åpenbart  

Fra starten sa Stavanger og Sandnes ja til rushtidsavgift sammen med fylket.  Randaberg og Sola sa nei. 

–  Kravet om lokal enighet var noe regjeringen kom med i etterkant, og det var åpenbart at dette ikke ville gå. Det er Stavanger som må overoppfylle sammenliknet med de andre kommune for å nå nullvekstmålet. Det har noe med geografi, bosetning og kollektivtilbud i de andre kommunene å gjøre. I tillegg er vi politisk forskjellige, har ulike kulturer, ulikt ståsted i forhold til parkering osv. 

– Hvor mye har denne saken betydd for samarbeidsklima og andre regionale saker i regionen? 

– Jeg har alltid vært opptatt av det regionale perspektivet. Da Stanley Wirak og jeg ble ordførere i 2011, ringte jeg for å foreslå en kopp kaffe og et møte. Det er ikke noen personlige uoverensstemmelser mellom oss, men det er klart at dette har vært en krevende sak for regionen. Det å samarbeide på tvers med en sak som ligger der hele veien, gjør det mer anstrengt. Vi har hatt et forskjellig ståsted i disse prosessene, og det er ikke bra for regionen. 

Kommunereformen 

Også arbeidet rundt kommunereformen har ført til spenning og et dårligere samarbeidsklima. Utgangspunktet var en reform som skulle omfatte de fire kommunene på Nord-Jæren. Resultatet ble et helt annet som ingen kunne forutse. 

– Man skulle jo trodd at kommunene ville få et bedre og nærere forhold i selve prosessen gjennom økt kunnskap om hverandre, økonomi, kultur osv. Det skjedde ikke. 

– Hvor ødeleggende var dette? 

– Det er vanskelig å si hvordan det ville vært om vi ikke gikk inn i denne prosessen. Men i ettertid ser jeg helt klart at det skulle vi aldri ha gjort, og vi skulle aldri ha brukt så mye tid på denne prosessen. VI skulle avsluttet tidligere. Jeg mente det var rett å slå oss sammen, men med så liten vilje var det ikke noe grunnlag for det. Vi brukte for mye tid og for store ressurser. 

Ulike 

– Preger dette fortsatt andre saker i regionen? 

– Fra mitt ståsted tror jeg ikke det har skapt noe dårligere klima i seg selv. Jeg tror bare vi er to ulike kommuner. Forskjellen er i mine øyne at i Stavanger mener vi at det som er bra for Sandnes, Randaberg og Sola, er bra for Stavanger. Det jeg hører fra enkelte politikere i Sandnes er at konkurranse er sunt. Jeg mener vi er så pass små at det ikke er her vi skal konkurrere, men i forhold til Oslo, Bergen og andre steder. 

Regionen må stå sammen, er budskapet fra den avtroppende ordføreren, fordi vi er et felles bo- og arbeidsmarked.   

– Det er veldig viktig at de som skal styre videre tenker regionalt. 

En av disse sakene er i kampen om å få medisinutdanning til universitetet. 

– Det vil være veldig viktig både for universitetet, for attraktivitet, omdømme, forskning og verdiskapning. Vi har finansieringen dersom vi vil gjennom Universitetsfondet og Ulla Førre-fondet, og kan få finansieringen på plass uten å måtte ta fra de ulike kommunekassene. Den muligheten må vi ikke la gå fra oss! 

En tilstand 
Christine Sagen Helgø har sittet som ordfører i medgang, motgang og ny oppgang. Siden 2014 har det å arbeide for flere arbeidsplasser vært en annen og stor og viktig sak.  

– Der opplever jeg at vi har samarbeidet godt. Her har vi hatt et felles mål og felles interesser. 

De siste årene har vært spesielt krevende – på mange måter. Spesielt i tilknytning til bymiljøpakken. 

– Har disse sakene i sum vært med å påvirke avgjørelsen om å gi seg i politikken? 

– Nei, egentlig ikke.  Jeg ga beskjed om at jeg ikke ønsket gjenvalg før bymiljøpakken trådte i kraft og da partiet fortsatt lå på topp. Avgjørelsen bunner mer i ønsket om på et eller annet tidspunkt å prøve noe nytt. Ordførerlivet er spesielt. Det er ikke en jobb, mer en tilstand. Det har kanskje også noe med alder å gjøre. Jeg kjenner litt på det i sammenheng med at eldstemann på 21 har flyttet ut og at vår datter er blitt 18 og har siste året hjemme. Da de andre skulle gire opp til en valgkamp, hadde jeg behov for å være mer hjemme og gjøre litt andre ting.  Jeg har jo sittet med dokumenter hver eneste søndag i flere år. 

– Hva har du gått glipp av? 

– Det har vært enormt spennende og givende år. Jeg har jo gått glipp av ting privat, med familien, arrangementer, noen foreldremøter og fotballkamper. Men jeg har vært flink til å sette av tid til det også, og dette er ikke noe vondt og vanskelig. 

Hetsen 
Hetsen hun og flere sentrale politikere opplevde da debatten raste som verst rundt bymiljøpakken, skulle hun gjerne vært foruten. 

– Det har vært ganske merkelig å få så mye personlig hets. På det verste leste jeg ikke hva folk skrev på sosiale medier og i kommentarfelter. Vi hadde også direkte kontakt med politiet og varslet dem når det var grunnlag for det.  

– Ble du truet? 

– Ikke direkte, men det var noen som hevdet de ville komme hjem til meg. En ting var meg, men jeg har også andre i familien. Jeg ble også veldig vár dersom jeg var ute om kvelden og noen kom bak meg. Det var så mye som skjedde på en gang: Demonstrasjoner, okkupasjon av bystyrets talerstol, alle meldingene. Det var veldig intenst. 

– Har du noen forståelse for reaksjonene og aggressiviteten? 

– Jeg har full forståelse for at folk ikke liker å betale bompenger, følger med på møter og gir beskjed i alle kanaler. Men vi kan ikke akseptere at folk går til personlig angrep. Men jeg har stått på det jeg tror på, og jeg fikk også mange positive tilbakemeldinger på det. 

– Du har heller aldri vært så begeistret for rushtidsavgiften? 

– Nei, men for å oppnå nullvekstmålet har det vært nødvendig. Klima og miljø vil være den viktigste saken fremover, og bymiljøpakken er et veldig viktig verktøy. Stavanger har en ambisiøs målsetning som det er mulig å nå, men jo mer man firer på innredningen av bymiljøpakken, jo vanskeligere vil det bli. 

Til fjells 

En av de tingene Christine Sagen gleder seg mest til på kort sikt er å gå på ski fra Oppdal via Rondane, Jotunheimen, Hardangervidda og til Haukeli i mars. Fire uker med overnattinger på turisthytter og i telt sammen med ektefellen Johan Helgø. 

– Det er noe vi har snakket om lenge og alltid har hatt lyst til, men ikke hatt tid eller anledning til. Det er befriende og gøy å kunne sette seg ned og planlegge en slik tur, og jeg har nok kommet til et punkt i livet der jeg har lyst til å gjøre noe jeg synes er viktig, men som samtidig ikke er en forventning til meg. Som ordfører har jeg fått lov til å være med på mange flotte arrangementer, men på et vis har det vært jobb. Jeg er ikke der fordi jeg er Christine, men ordføreren. Den følelsen gleder jeg meg til å få tilbake. Og jeg gleder meg til å ha fri i helgene. Bare det å kunne ha overskudd til å sette seg ned til å lese en bok, er noe jeg har savnet.  

Ektefellen 
Hjemme har det vært ektefellen Johan som har hatt orden på sysakene. 

– Det er han som har fulgt opp barna i forhold til fritidsaktiviteter, trening, foreldremøter, planlegging, vasking av klær osv. Han har gjort enormt mye. Hadde det ikke vært for han og alt det han har tilrettelagt, hadde det ikke fungert.  

De traff hverandre da begge studerte juss i Bergen. Deretter flyttet de sammen til Oslo, før de dro videre til Stavanger. 

I Oslo jobbet Christine Sagen Helgø på Fylkestrygdekontoret. Da hun og ektefellen flyttet til hans hjemby Stavanger, fikk hun jobb i Fylkestrygdekontoret i Rogaland. 

Selv er hun født i Oslo, men oppvokst i Holmestrand med skiløyper utenfor huset og aktiv i speider, håndball og fotball. Faren var ingeniør, moren sykepleier, og hun som mange år senere skulle bli ordfører i Stavanger var eldst i en søskenflokk på fire 

– Det var annerledes å være eldst. Jeg hadde det superstrengt, yngstemann var det mer frislepp på. De sier det hjemme også i dag.  Foreldrene mine var strenge, men rettferdige og hadde høye krav til meg om å bidra. 

Til høyre 

Politikk var aldri et tema eller en karrieremulighet før hun var godt voksen. I 1999 ble hun spurt om å stå på listen til Høyre av John Peter Hernes, som på det tidspunktet var samboer til søsteren av ektefellen Johan Helgø. 

– Jeg var ikke politisk engasjert i det hele tatt på den tiden, og var ikke noen klassisk Høyre-velger. Jeg husker Bjørn Sæbø i Rogalands Avis skrev at jeg ikke var noen klassisk perlekjededame.  

– Ville det vært like naturlig å gå inn i Høyre i dag? 

– Ja, men det er ulike meninger i Høyre også. Man kan ikke være enig i absolutt alt, og jeg kommer fortsatt til å være medlem. 

Positivt 

Fra nyttår begynner hun i jobben som investeringsdirektør i investeringsselskapet Camar. Det vil også innebære mye jobb, men en mer anonym tilværelse. Få personer i Stavanger er mer offentlige enn en ordfører.  

– Men i motsetning til hva jeg opplevde i forbindelse med bymiljøpakken, har det å møte folk alltid vært noe hyggelig og positivt. Jeg har jo blitt gjenkjent over alt, og det er noe jeg tenker over. Folk er oppmerksomme, og tar kontakt. Oppmerksomheten har kommet gradvis, og kanskje forsvinner den også gradvis. Jeg må innrømme at jeg er og har vært bevisst på hvordan jeg ser ut når jeg går på butikken. Selv om jeg er Christine, blir jeg jo sett på som ordføreren uansett.  

Lille juleaften er det i realiteten slutt på ordførertilværelsen, selv om nyttårsaften formelt er siste dagen. Hun har for lengst holdt sin siste tale på Ledaal 1. nyttårsdag, og lever godt med det. Julen og romjulen skal hun tilbringe med familie på Kapp Verde, langt fra politisk støy rundt bymiljøpakker, trafikktall, utbyggingsprosjekter, samarbeidsklima og dokumenter. 

– Da kan jeg drikke champagnen og feire det nye året der...