Europeisk energikrise og norsk politikk låser regionen i oljå

I min forrige kommentar i Rosenkilden – en måned før Russland invaderte Ukraina – pekte jeg på den enorme strukturelle risikoen det var for Europa generelt og Tyskland spesielt, å være Putins gassgissel. Fem måneder inn i krigen ryster Putin hele EU med sitt gasspolitiske utpressingsspill, og får tyskere og andre til å se med betydelig angst mot vinteren. Det kan bli kalde og økonomisk brutale vintermåneder på kontinentet, med husholdninger som må betale blytunge strømregninger og bedrifter som må innstille produksjon og si opp arbeidere.

Samtidig ser vi allerede nå et dramatisk sett med omstillinger og innovasjoner både på tilbuds- og etterspørselssiden i EU. Det omfatter substitusjon av russisk rørgass med LNG og bruk av kull, olje, atomkraft, vindkraft og solkraft i stedet for gass. I private bedrifter, offentlige etater og husholdninger settes det i verk en rekke tiltak som skal erstatte naturgass med andre energibærere og redusere den totale energibruken. Allerede i vinter kommer vi til å se en drastisk reduksjon i EUs konsumavhengighet av russisk gass. På lengre sikt kommer EU til å frigjøre seg fra russisk energi. 

Må forvises
Bak den frenetiske omstillingsaktiviteten kan man ane et dypt europeisk raseri rettet mot Putin og et Russland som i dag assosieres med mafiavelde, krigsbarbari og folkemord. Det dystopiske Russland vi ser i dag vil aldri kunne være en del av basisforsyningen av energi til Europa, men må forvises til en rolle som svingleverandør der landet aldri får mulighet til å drive med økonomisk utpressing. På kort sikt må EU aktivere kullkraftproduksjon. Men på lengre sikt vil også bortfallet av billig russisk fossil energi bidra til at grønn energi får en større markedsandel, motivert av både høyere priser på alternativ fossil energi (for eksempel LNG) fra andre tilbydere og hensynet til EUs forsyningssikkerhet. Dermed forseres det grønne skiftet.

I et Europa preget av storkrig og energikrise, får regionens energisektor en strategisk betydning på linje med den Norges handelsflåte hadde under 2. verdenskrig. Den gang erklærte Churchill at den norske handelsflåten var verdt like mye som en million soldater. Norge blir hoffleverandør til Europa av både fossil og grønn energi. I sum blir Europa en pengemaskin for regionens energisektor på flere hundre milliarder kroner.

Blir tapere
Problemet er at store deler av næringslivet vårt samtidig blir tapere, både eksisterende bedrifter og de nye som skal etableres. Spesielt i vår region hvor mange bedrifter får en dobbelskvis av en petroleumssektor med høy kjøpekraft for arbeidskraft og alt annet den trenger, og en kraftsektor som kan eksportere enda mer strøm til skyhøye priser etter at nye ledninger til utlandet åpnet opp. Den beste prognosen for strømprisene de neste årene er at de kommer til å være høye og volatile. Per i dag er Sørvest-Norge rigget for å ha de høyeste prisene i Norge. De neste årene er det ikke urimelig å forvente priser på én til tre kroner per kwh, og at prisen kan ligge enda høyere i enkelte perioder.

Bare kraftige tiltak fra regjeringen i kombinasjon med tiltak fra kommuner som sitter på kraftressurser kan bidra til at vår region ikke mister bedrifter som egentlig har livets rett, og ender opp med å være enda mer innelåst i rollen som petroleumsprodusent. Tiltaksmenyen omfatter på kort sikt blant annet kompensasjonsordninger for bedrifter, mer bruk av langsiktige strømavtaler for næringslivet, offentlige garantiordninger for langsiktige strømavtaler, utvidede støtteordninger for energisparing og -omstilling, krav til magasinfylling, og restriksjoner på strømeksport. Her er det selvfølgelig internasjonale avtaler å forholde seg til, men det handler også om å utvise kreativitet og at ikke nødvendigvis Norge alltid skal være den flinkeste gutten i klassen i fortolkning av internasjonale avtaler og regelverk.

Må foretas nå
På litt lengre sikt handler det om å få utløst investeringer i hundremilliardklassen i produksjon og distribusjon av strøm. Men politiske beslutninger og rammebetingelsene som gjør at det kan iverksettes investeringsbeslutninger i stor skala, må foretas nå. De skrikende forskjellene i strømprisene mellom kraftområdene i Norge må reduseres dramatisk, med utbygging av kraftnettet mellom områdene som et sentralt virkemiddel. Vårt regionale næringsliv kan ikke leve med dagens ubalanser.
Det går alt for tregt og smått med å bygge vindkraft til havs, som kunne ha forsynt oss og Europa med strøm til en produksjonskostnad som er langt lavere enn dagens priser. For å få opp tempo og skala, er det helt nødvendig at strømmen kan gå både til Europa og Norge for å sikre at det investeres i kapasiteter som monner. Politikere som skal hindre strøm fra offshore vindkraft å gå til Europa, har ikke forstått mye om risikoen de påfører selskapene som skal foreta investeringer på flere titalls milliarder kroner.

Sendrektig
Det norske politiskbyråkratiske maktkomplekset i Oslo har i alt for lang tid vært sendrektig og sklerotisk, spesielt når man ser de internasjonale forpliktelsene Norge har. Norske politikere har signert Parisavtalen om å redusere CO2-utslipp med 55 prosent innen 2030. Men sammenhengen mellom løftene og de praktiske handlingene er mildt sagt svak. Når det skal tas praktiske beslutninger med usikre eller ubehagelige konsekvenser for noen aktører, så stiger angsten hos politikere og byråkrater, og man finner lett unnskyldninger for å utrede videre eller nedskalere. Nå er tiden kommet for å ta ubehagelige avgjørelser og å ta mer risiko. Dessverre er det kanskje den tragiske krigen i Ukraina som vil gi oss den handlekraften vi trenger for i alle fall delvis å oppfylle våre klimaforpliktelser.