Havbruk til havs mellom grunnrenteskatt og politisk risiko

Regjeringen sa i høst at den skulle ha en skatteinntekt på i underkant av fire milliarder kroner. Nå ligger det inne et skatteforslag som ifølge min professorkollega Bård Misund kan innebære to til 16 milliarder kroner i årlig særskatt, avhengig av laksepris og kostnader, og det ligger mulige skattebomber i tillegg i forslaget.

Myndighetene har valgt en kontantstrømskatt, som ser vakker ut i teorien, i den forstand at den ikke skal påvirke investeringsbeslutninger. Men i praksis har skatten en rekke svakheter i utformingen som gjør den til en gavepakke for skatteadvokater og finansakrobater. Små selskaper skal unntas gjennom et bunnfradrag, noe som vil føre til mange opportunistiske selskapskonstruksjoner. Videre har havbruksverdikjeden en rekke utfordringer når det gjelder prisene på laksen og ulike innsatsfaktorer. For eksempel: Hva er den riktige markedsprisen på smolten som skal settes ut i merdene? Hva er riktig pris på laksefôr med ulike egenskaper? Hva er riktig pris på ulike typer tjenester og kontrakter med brønnbåtfartøyer? Det kan bli mange kreative forretningsmodeller, selskapskonstruksjoner, kontrakter, og mange rettssaker framover.

Store investeringer
I Rogaland og langs kysten satser flere selskaper på å utvikle havbruk til havs- teknologi (HTH). Jeg leder selv et stort FoU prosjekt på HTH, delfinansiert av Forskningsrådet og Innovasjon Norge, med syv selskaper og ti forskningsinstitusjoner som skal utvikle løsninger på en rekke områder. En verdikjede for offshore havbruk som skal betjene et stort havbruksanlegg krever investeringer på i størrelsesorden fem milliarder kroner. Dette er vesentlig mer enn i dagens konvensjonelle havbruk, og mye mer av investeringskostnadene før oppstart av produksjonen.

De høye investeringskostnadene «up front» og flere typer risiko knyttet til å starte produksjon i et nytt offshore havmiljø, betyr at de som investerer må ha et høyt avkastningskrav. I tillegg blir det ekstra viktig å unngå politisk risiko på toppen av alle andre risikoelementer, spesielt skatterisiko. Men en lengre tidshorisont for HTH-investeringsprosjekter øker eksponeringstiden for politisk risiko. Det er grunn til å hevde at regjeringens politiske beslutninger i 2022 og 2023, som har påvirket rammebetingelsene til næringslivet generelt og havbruk spesielt, bidro til en vesentlig svekkelse av investorer sin tillitt til norske politikeres forståelse av næringslivets behov for forutsigbare rammebetingelser. Dermed økte den politiske risikoen. Investeringsbeslutninger framover må ses i lys av en høyere politisk risiko.

Ikke villig til å ta risiko
Havbruk til havs er ikke omfattet av grunnrenteskatten i forslaget fra regjeringen. Dette høres umiddelbart ut som en god nyhet. Men næringen frykter at staten skal innføre en grunnrenteskatt på HTH når det viser seg at den er lønnsom. Da blir investeringskalkylene fullstendig ødelagt.

Finansdepartementet sier i sitt forslag til grunnrenteskatt (Prop 78, s. 33-34) at «… det ut fra dagens utsikter for kostnader og priser ikke kan påvises grunnrente i havbasert oppdrett, og det er også usikkert om det kan forventes grunnrente i næringen på sikt …». Her presenteres også Finansdepartementets hovedbekymring: «Hovedformålet med skattesystemet er å finansiere offentlig forbruk og investeringer. En grunnrenteskatt på havbasert oppdrett kan derimot gi et betydelig provenytap for staten dersom næringen aldri blir lønnsom.»

Staten ser altså en nedsiderisiko i HTH, og er ikke villig til å ta denne risikoen. Det er interessant siden staten er den aktøren som kan bære mest risiko. Finansdepartementets vurderinger kan tolkes som at statens forventede fremtidige netto inntekter av en grunnrenteskatt er negativ, det vil si at staten betaler ut mer i skatterefusjoner enn den får inn i skatteutbetalinger.

Utviklingstillatelsene svekket
I tillegg har grunnrenteskatten vesentlig svekket verdien av såkalte utviklingstillatelser, en statlig ordning som skulle utløse innovasjonsprosjekter med høye investeringer og stor risiko også i verdikjeden for HTH. Dette har rammet selskapene FishGlobe og Grieg Seafood i Rogaland, og SalmarAkerOcean sin havmerd. Utviklingstillatelsene var et sentralt virkemiddel for selskapene, og det er et åpent spørsmål i hvor stor grad disse prosjektene nå blir realisert.

Både forrige regjering og denne regjeringen har havbruk til havs som en strategisk nasjonal satsning. Fiskeriministeren mener at mye av vekstmulighetene ligger i HTH.  Staten kjører et stort prosjekt i Nærings- og finansdepartementet for å etablere et rammeverk for HTH. Samtidig er finansdepartementet skeptisk til lønnsomheten, helt til de ser noe annet. Det er rimelig at investorene frykter at når HTH demonstrerer lønnsomhet, så vil Finansdepartementet slå til med særskatt. Nå har staten en utfordring med å binde seg til masta på en troverdig måte, slik at investeringer på flere milliarder kan bli utløst. Hvis ikke politikerne klarer det, så risikerer vi at babyen havbruk til havs dør i fødesenga.