Ingen raske og enkle løsninger

Verden har allerede i flere år beveget seg mot en energikrise som kan komme til å bli langt verre enn de kriser vi har opplevde i det halve århundre Norge har vært olje- og gassnasjon. Den viktigste underliggende årsak til krisen er at det over mange år er blitt underinvestert i leting og nye produksjonsanlegg. Krigen i Ukraina har bidratt til en ytterligere forverring av krisen. Europa er blitt tydelig eksponert for sin avhengighet av gass fra Russland. USAs president Ronald Reagan advarte mot denne avhengigheten for 40 år siden, da amerikanerne la press på Norge for å forsere utbyggingen av Troll, men det var få som tok advarselen alvorlig. Reagans frykt var knyttet til at økte eksportinntekter fra olje og gass ville føre til sterkere militær opprustning i det daværende Sovjetunionen.

Begge deler?
Utgangspunktet for debatten om energisikkerhet og klima er i ferd med å endres. Kravet om utfasing av fossil energi for å redde kloden fra en klimakrise avveies nå sterkere mot behovet for energisikkerhet. Spørsmålet er om vi kan løse begge utfordringene samtidig. 
Langsomt strupes leveransene av olje og gass fra Russland, dels som en følge av at russerne selv avbryter energileveransene, men hovedsakelig som følge av at kjøperlandene i vest vil boikotte russiske energileveranser. De fleste er enige om at et totalt bortfall av russisk olje og gass ikke lar seg erstatte fra andre kilder eller annen energi på kort og mellomlang sikt. Den mest åpenbare følge er at energiprisene vil øke, uten at noen av oss er i stand til å forutsi hvor dette vil ende.
Norge er en viktig energileverandør til Europa. Spørsmålet om økte forsyninger av olje og gass fra den norske kontinentalsokkelen melder seg helt naturlig, men svaret er gitt: Norge produserer for full maskin og har minimale tilleggsvolumer å tilby. På vår side tjener vi penger som aldri før, så mye penger at den polske statsministeren mener at Norge bør legge en del av overskuddet på bordet for å bidra til gjenoppbygging av Ukraina når krigen er over.

Gass er avgjørende
Gass er i dag avgjørende for Europas energisikkerhet. Norge og Russland har over mange tiår bygget opp en gassproduksjon som Europa har gjort seg avhengig av. I 2021 eksporterte Norge 113,1 milliarder kubikkmeter gass til Europa. Dette er en svimlende energimengde. Den tilsvarer ni ganger Norges produksjon av vannkraft. Slike energimengder lar seg ikke erstatte over natten. Norge kan øke sin gassproduksjon med fire til fem milliarder kubikkmeter gass, men da er det ikke med å hente, med mindre vi gjør nye gassfunn og bygger ut mer produksjons- og transportkapasitet. Men det er her striden står mellom hensynet til energisikkerhet og det globale klima. Den voksende klimabevegelsen vil stanse fremtidig leteaktivitet og utbygginger av nye felt. Om denne politikken vinner frem, vil Norges produksjon av olje og gass ganske snart falle og gradvis fases ut. Foreløpig er det ingen som har kommet opp med svaret på hvilken energi som skal erstatte den fossile. I olje- og gassindustrien er imidlertid svaret at vi fortsatt skal produsere olje og gass med et lavere karbonavtrykk og likevel nå klimamålene Dessuten er fangst og lagring av karbon et viktig satsingsområde. Samtidig skal produksjonen av fornybar energi økes. For Norges vedkommende betyr dette i første rekke havvind, der vi har gode forutsetninger både fra naturens side og ut fra våre økonomiske og teknologiske ressurser. Vi er i gang med energitransformasjon som vil gi store resultater og betydelig endring. Vi må likevel erkjenne at dette tar tid og dessuten at vi fortsatt vil trenge olje og gass for å gi oss den energisikkerhet som er nødvendig for å opprettholde og videreutvikle våre samfunn.

Energi helt avgjørende
I et globalt perspektiv betyr dette også at det er mange mennesker som strekker seg mot å få del i den samme velstand som er blitt oss til del. Det krever tilgang på energi, for energi er en avgjørende forutsetning for utvikling. Likevel er det sider ved utviklingen som må utfordres med kritiske spørsmål. Hvis spørsmålet er om vi trenger all den energien vi bruker, er svaret i den rike industrialiserte verden langt fra gitt. I Norge har vi vært vant til en rikelig tilgang av energi til svært overkommelige priser. Det er i første rekke vannkraften som har gitt oss disse mulighetene. Eksporten av olje og gass har i neste omgang gitt oss store og etter hvert svimlende inntekter. Men den norske hverdagen preges i stor grad av folks klager over de høye energiprisene. Klaget gjorde også Trygve Slagsvold Vedum for fire år siden, da han levde et åpenbart lykkeligere liv som opposisjonspolitiker enn det livet han nå lever som finansminister. Fremskrittspartiets Roy Steffensen fra Rogaland har minnet finansministeren om hva han skrev på Facebook 7. juni – på selve Unionsoppløsningsdagen – i 2018:
«Hvorfor skal vanlige folk ta regninga for regjeringen? Nå har vi bensin- og dieselpriser på over 16 kroner, og mer utenfor byene. Det rammer de som ikke har andre alternativer til transport!»

Langsomme bevegelser
Det er ikke vanskelig å finne sitater som innhenter oss fra fortiden. Det gjelder alle. Det finnes mange stater fra Fremskrittspartiet fra Anders Langes tid og til den tid da Siv Jensen var finansminister som ikke står seg i møte med dagens politiske virkelighet. Høye energipriser er en del av dagens virkelighet. I dagens Europa er nok det politiske handlingsrommet slik at man tvinges til langsomme bevegelser. Listen kunne gjøres lang. Den begynner med et uhyggelig krigsbilde i Europa som minner oss om en fortid ingen har et ønske om å vende tilbake til. Så kan vi fylle listen med høye energipriser, lønnsoppgjør, pensjonistoppgjør, klimaopprør og ikke minst energisikkerhet.
Alt har sin tid og alt har sin pris. Verden er ikke et lett sted å leve, men det finnes ikke alternativer. Vi trenger først og fremst fred, så et godt miljø og klima og mye energi for å komme oss videre.

Skulle denne kommentaren ha en konklusjon, kan det neppe bli en annen enn at det ikke finnes raske og enkle løsninger.