Iskanten i Rogaland?

Produksjon av havbunnsutstyr til Johan Castberg-feltet i Barentshavet har vært et av hovedprosjektene Aker Solutions Egersund det siste året. På topp var 800 personer i sving akkurat med Johan Castberg-oppdraget på verkstedet på Eigerøy. I forrige uke ble sju manifolder skipet ut fra kaien. Til sommeren og høsten skal dette svære utstyret installeres på havbunnen midtveis mellom Hammerfest og Bjørnøya. «Made in Egersund» blir viktig for det Equinor-opererte Johan Castberg-feltet. Slike prosjekter krever kvalitetsprodukter – framstilt med gode HMS-resultater. For utstyret skal stå på rundt 400 meters havdyp i et røft havområde og sørge for sikker og effektiv produksjon i flere tiår framover.

Dette var «bare» den andre av tre utskipinger fra Egersund til dette nye store oljefeltet i Barentshavet. Mer Johan Castberg-utstyr er underveis. Og flere utbygginger i Barentshavet er på gang, og mer leting kan føre fram til nye funn og utbygginger. Bare oljeprisen kommer seg oppover igjen og selskapene atter stikker borestrengen i jomfruelige områder langt nord.

Castberg

Dette handler selvsagt ikke bare om Rogaland. For på Johan Castberg-prosjektet har sveiseflammen også kastet lys over lokalsamfunn på Stord, Verdal og Sandnessjøen – bare for å nevne noen.

Personen og politikeren Johan Castberg blir hedret gjennom dette prosjektet. Mannen som feltet blir oppkalt etter, skrev som justisminister for over hundre år siden «de castbergske konsesjonslover». Han la dermed grunnlaget for samspillet mellom utenlandske storkapital som jaktet på tilgang til norske fossfall og kraft, på den ene side. Og på den andre siden interessene til den norske stat, leverandørindustri og lokalsamfunn. En balanse som sikret landet tilgang på internasjonale investorer og som ivaretok nasjonal kontroll og overstyring.

På samme måte driver vi i dag, et hundreår senere, sunn forvaltning av olje- og gassforekomstene utenfor kysten vår. Og innenfor lignende rammer skal Stortinget denne våren ta stilling til forvaltningsplanen for havområdene fra Lofoten til langt nord i Barentshavet.

Hvor går kanten?

"Formålet med forvaltningsplanene er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av havområdenes ressurser og økosystemtjenester", heter det. Forvaltningsplanen er altså ingen verneplan. Det skal handle om hvordan vi kan utnytte havet til vårt felles beste. Utav det kommer selvsagt krevende diskusjoner mellom ulike interesser, og faglige råd som peker i motstridende retninger – alt etter hvilke interesser man ivrer for eller ressurser man er satt til å forvalte og forske på.

Derfor har vi politikere, de som skal veie de ulike hensyn mot hverandre. Fisk og fugl og olje og gass, er de meste opplagte verdiene knyttet til natur, miljø, energi og økonomi – blant andre.

Mye av diskusjonen handler om iskanten. Med høy lyd og mye engasjement diskuteres det. Hvor ser man for seg at streken skal settes? Streken som regulerer hvor langt nord oljeletingen kan få gå – eller hvor langt sør eller nord skal den presses?

Kompromiss

For det første: Iskantsonen ligger der den ligger – og beveger seg med mange hundre kilometer gjennom vintersesongen. Noen kalde år havner den langt sør, de siste årene med varmere klima trekker den seg nordover. Det alle, absolutt alle, er enige om, er at det er uaktuelt å drive oljeleting og produksjon i dette brede slush-beltet som iskanten utgjør. Fordi alle anerkjenner at iskantsonen er et særlig verdifull område med et helt spesielt biologisk mangfold som for all del ikke skal forstyrres eller utsettes for den minste risiko for forurensning.

Men skal politikerne på Stortinget, som skal ta stilling til dette, trekke iskantsonen kunstig langt sørover? Altså så langt sør som slushbeltet noen gang har strukket seg – om så det bare var noen timer i løpet av året, og ikke hvert år engang? Mange miljøvernere argumenterer for dette. Eller skal man følge industrien, som slår fast at iskantsonen er dynamisk – og da får man følge den der den til enhver tid befinner seg, og holde seg på betryggende avstand med rigger og fartøyer?

Regjeringen har landet på å sette en strek. Ikke så langt sør som miljøaktivistene krever. Men regjeringen vil heller ikke regjeringen slippe industrien til så langt nord som den kunne ønske seg. Altså et kompromiss.

Kompromisset gjør det mulig for industrien å forholde seg til disse områdene på en forutsigbar måte. Den nye definisjonen gir basis for næringsvirksomhet i de områdene hvor det allerede er utlyst og tildelt lisenser til oljeselskapene.

Forutsigbarhet

Norsk olje- og gassnæring opplever nå et kraftig fall i investeringene. En oljepris-krise så kraftig at det kan gi titusenvis av arbeidsledige i leverandørindustrien. Offshoreverksteder langs kysten kan bli rammet særdeles hardt. Utstyrsleverandører kan måtte gi opp. Landets største og viktigste industri kan bli redusert – eller rasert.

Da gjelder det å følge Johan Castbergs ånd. Langsiktighet og forutsigbarhet. Balansere viktige hensyn mot hverandre. Sikre industrien leteområder hvor nye ressurser kan påvises og omdannes til energi som verden fortsatt vil trenge – og som kan skape arbeidsplasser i titusenvis langs kysten.

Stabil arealpolitikk, kaller industrien det. Hva det fører til? At verksted og industri i Rogaland fortsatt kan by på – og helst vinne! – kontrakter på banebrytende utbyggingsprosjekter langt nord. At industriell virksomhet tilpasset de spesielle forholdene i Barentshavet fortsatt kan gi oppdrag, arbeidsplasser og kompetanseutvikling i leverandørindustrien på Sørvestlandet og Rogaland.