Kan Norge tette eksportgapet?

I forbindelse med at regjeringen arbeider med en ny eksporthandlingsplan, har Menon Economics på oppdrag fra Eksportkreditt, utarbeidet en rapport som de har kalt: «Kan Norge tette eksportgapet?» Denne er tilgjengelig under publikasjoner på Menon Economics sine hjemmesider. Jeg anbefaler alle å lese denne.
Norge har fire store eksportindustrier. Viktigst er olje og gass. En god nummer to er leverandørindustrien knyttet opp mot olje og gass, samt tilhørende maritim industri. Deretter kommer kraftkrevende industri, mens sjømat ligger på fjerdeplass. Olje- og gasseksporten er like stor som de neste tre nevnte på listen lagt sammen. Alt annet som finans, reiseliv, fornybar, næringsmiddel er små i forhold. Takket være en positiv handelsbalanse har Norge muligheter til å subsidiere elbiler og andre miljøtiltak som ingen andre land matcher. Norge kommer også godt unna koronakrisen. Vi tapper oljefondet med ekstraordinære midler til både bedrifter og organisasjoner. Her er vi i en særstilling.

Fallende

Oljeproduksjonen i Norge har over tid vært fallende, og følgelig også eksporten. Norge produserer i dag mindre enn to prosent av verdens oljeforbruk. Vår andel er i tillegg på vei nedover. Verden øker oljeforbruket og dermed produksjonen i årene som kommer, mens vår produksjon avtar. Reduksjonen i særskatten som oljeindustrien er pålagt bidrar til at nedgangen ikke blir så brå som den kunne vært. Ifølge Statistisk Sentralbyrå vil likevel investeringene i norsk oljeindustri bli noe lavere neste år sammenlignet med Koronaåret 2020. Enda mer alvorlig er det at operatørene kutter leteprogrammer. Skal en finne olje må en lete. Manglende leting vil gi et ytterligere fall på lengre sikt. Det kommer til å påvirke norsk økonomi i betydelig grad og begrense muligheten regjeringen vil ha til å dele ut rause støtteordninger.
Norsk olje og gassproduksjon har langt lavere utslipp en gjennomsnittet. Derfor skulle en tro at det var om å gjøre å opprettholde norsk oljevirksomhet på et høyest mulig nivå så lenge det er etterspørsel i verden. Men utrolig nok er det noen småpartier i Norge som markerer seg med at de vil legge ned vår oljebransje og gi våre markedsandeler til andre produsentland, selv om det fører til høyere totalutslipp og skader norsk økonomi.

Avhengige av eksport

Tilbake til Menon sin rapport. De synliggjør hvorfor eksport er viktig. Vi kan ikke bare handle internt i Norge. Til det er Norge altfor lite. Vi er fullstendig avhengig av at vi eksporterer våre varer enten det er olje og gass, fisk eller mer bearbeidede produkter. Det er eksport som opprettholder vår velferd.
Studier viser at eksportbedrifter er mer produktive enn bedrifter som ikke eksporterer. Det er en diskusjon i akademia om det er slik at bedriftene blir mer produktive av å delta i den internasjonale konkurransen, eller om de får suksess utenfor Norge fordi de er mer produktive. Sannsynligheten er stor for at det er litt av begge deler. Sikkert er det at ved å jobbe internasjonalt får en tilgang til internasjonale verdikjeder som kan bidra til å øke verdien av arbeidskraften. Sitat fra Menon rapporten: «Gjennom deltakelse i internasjonale verdikjeder oppnår bedriftene lettere tilgang til teknologi, kunnskap og nettverk som bidrar til at de oppnår høyere produktivitetsvekst».

Dårligst ut

Rapporten sammenligner også ambisjonene, ressursbruk og resultat innen eksportfremme mellom Norge, Sverige og Danmark. Norge kommer her desidert dårligst ut, både når det gjelder ressursbruk og kvaliteten på denne. Vi lever på oljen. For egen del er det da hyggelig å erfare at nettopp egen organisasjon Norwegian Energy Partners (tidligere INTSOK) og Sjømatrådet blir fremhevet som to eksempler på satsinger som har gitt målbare positive resultater. Jeg skal ikke bruke tid i denne artikkelen til å mene noe om fremtidig organisering av norsk eksportfremme som rapporten tar opp, men en ting er helt klart: Skal en vinne, er bare det beste godt nok. Generell kunnskap og generell satsing nytter ikke i et verdensmesterskap. En må ha høy spesialkunnskap om markedene en skal jobbe mot, samt høy kunnskap om bransjen en skal fremme inkludert tilhørende teknologier. I tillegg må en ha fokus, fokus og atter fokus, mot klare, vedtatte og målbare mål. Da er det viktig at eksportfremme er industristyrt og ikke politisk styrt. Det må være politikerne som skal støtte industrien og ikke industrien som skal støtte politikerne.

Utnytte vår kompetanse

Skal vi redusere eksportgapet som måtte komme etterhvert som norsk olje og gass eksport avtar, er det mest nærliggende at vi øker eksporten innen områder hvor det er et betydelig internasjonalt marked, og hvor vi har teknologi og tjenester som etterspørres. Det vil med andre ord si at vi må utnytte vår kompetanse innen olje og gass – samt annen maritim virksomhet.
Norwegian Energy Partner (NORWEP) har nylig publisert en markedsrapport som viser totale årlige investeringer innen olje og gass offshore frem til 2024. Den viser en årlig gjennomsnittlig markedsvekst på hele ti prosent. Offshore-markedet er i inneværende år 106 milliarder dollar. I 2024 forventes dette å være på 153 milliarder dollar. Med andre ord vil investeringene være nesten 50 prosent høyere i 2024 enn i dag. De markeder som forventes å vokse mest er Brasil, Saudi Arabia, UAE, Qatar samt Guyana – den nye oljeprovinsen i Sør-Amerika. Samtidig forventes det også en ny kraftig vekstperiode for investeringer innen olje og gassproduksjon fra skifer på land i USA.
For mange offshore-rettede bedrifter er markedet for utbygging av offshore vind «den nye olje». Og ifølge den siste rapport som jeg sitter med, så vil markedet vokse med 12 prosent i snitt per år fremover. Neste år vil det ligge på cirka 47,5 milliarder dollar. Det er mer enn en tredjedel av offshore olje og gass. Det er markedene i Europa og Kina som dominerer, men USA og Taiwan kommer.
Det er med andre ord nok å ta fatt i for en ekspansiv norsk leverandørindustri. Men markedet er i hovedsak utenfor Norge. NORWEP har satt som mål at vi skal bidra til å øke den internasjonale omsetning til norsk oljeservice fra 100 milliarder kroner som er det siste tallet vi har, til 150 milliarder kroner i 2030. For offshore vind er tilsvarende målsetting 50 milliarder kroner i 2030. Det er noe å strekke seg etter, men fullt mulig. Det internasjonale markedet vokser – og det er en økende etterspørsel etter teknologier og tjenester som norsk leverandørindustri er gode på som blant annet; offshore-operasjoner, subsea-teknologi, digitalisering, miljøteknologi, økt oljeutvinning, avansert bore- og brønnteknologi.

Det er med fokusert satsing mot voksende markeder med teknologier og tjenester vi er gode på at vi kan tette eksportgapet.