Pilene peker oppover
Kronikk

Pilene peker oppover

Covid-19-vaksine, oljeprisoppgang og nye prosjekter i Norge kan gi oljeservise flere gode år. Men skal selskapene vokse, er det internasjonalisering og/eller diversifisering som gjelder.
11.mars 2021 Av Håkon Skretting, direktør Norwegian Energy Partners

Norge har i løpet av over 40 år som oljeprodusent bare produsert halvparten av oljen og gassen som er tilgjengelig på norsk sokkel. Ifølge Regjeringens siste perspektivanalyse, vil vi produsere olje og gass også frem mot 2060, men må tåle en nedgang på 65 prosent. Det kan høres negativt ut, men det viser samtidig at petroleumsindustrien fortsatt vil være Norges viktigste industri i flere tiår.

Det er som alle får med seg, et betydelig press på denne industrien. Det meste av kritikken er uberettiget. Vi produserer langt renere enn de aller fleste land. Og lykkes vi medå fange og lagre karbon, samt produsere hydrogen ved hjelp av gass, hvor CO2- fanges og injiseres til en fornuftig pris, vil det bli enda mindre grunn til å se negativt på bransjens utsikter. Det vil være en betydelig etterspørsel etter olje og gass de neste 50 årene og noen vil produsere den.

International Energy Agency (IEA) spår en «peak oil» i cirka 2030, med et platå på ti år. Med andre ord vil etterspørselen være større i 2040 enn i dag. For mange bedrifter er det mer enn en tilfredsstillende horisont. Likevel vet vi at bransjen er ustabil og går fra bonanza til krise til ny oppgang igjen og igjen. Det ligger imidlertid mange muligheter til både videre vekst samt differensiering inn mot blant annet offshore vind, karbonfangst og lagring, samt hydrogenproduksjon og transport. Disse kan til sammen bli svært så interessante forretningsområder fremover.

 

Internasjonalt

Markedet for leverandørindustrien i det norske marked ser bra ut de nærmeste år. Midlertidig lettelse i særskatten som petroleumsvirksomheten er pålagt har bidratt til det. Over 20 nye prosjekter kan bli besluttet i løpet av 2021 og 2022, hvor Wisting og Noaka er de klart største. Men markedet vokser mer internasjonalt. Norwegian Energy Partners har nylig gjort en markedsstudie sammen med Rystad Energy. Den viser en betydelig investeringsvekst de nærmeste årene.

Totalmarkedet for investeringer i olje- og gassbransjen vokser med gjennomsnittlig sju prosent hvert år i perioden 2021 til 2024. For norske leverandører som i hovedsak ser på offshoremarkedet, er dette enda mer positivt. Dypvannsmarkedet vokser med åtte prosent og gruntvannsmarkedet med seks prosent per år i perioden.

De syv største internasjonale offshore- markeder nevnt etter størrelse er Brasil, USA, UK, Saudi Arabia, China, Mexico og Australia. Og alle disse markeder er i perioden vekstmarkeder. De som har den største vekstraten i samme perioden er De Forente Arabiske Emirater (UAE), Vietnam, Guyana og Canada.

En stor del av ny produksjonskapasitet som tilføres vil være produksjonsskip (FPSO). Vi ser også en klar dreining mot at operatørene leier inn produksjonsskipene. Det gjør blant annet Equinor i Brasil, ExxonMobil i Guyana og Pemex i Mexico. Dermed dreies beslutningsprosessen for norske leverandører. Oljeselskapene lar hovedentreprenørene ta mer ansvar og følgelig større frihet for tekniske løsninger.

Dermed vil FPSO-eiere og de store SURF EPCI-kontraktørene for mange leverandører bli viktigere som kunder, med engineeringsselskapene som rådgivere. Men ofte er det verftet som til sist kommer med forespørsel og setter ut kontrakter relatert til rigg og FPSO-er. I en del tilfeller ligger det i avtalen at operatør overtar drift og eierskap etter en igangkjøringsperiode. Det gjør blant annet ExxonMobil i Guyana.

I slike tilfeller ser vi at operatørene i større grad blander seg inn i spesifikasjonene, noe som ofte er en fordel for norske leverandører som i større grad enn internasjonale konkurrenter fokuserer mer på kvalitet og totalkostnad over feltets levetid enn pris på anskaffelsestidspunkt. Alle kan selge produkter og tjenester på pris. De som er dyktige selger inn gode løsninger.

 

Ikke av moten

Subsea har ikke gått av moten. Verdens- markedet for Subsea investeringer beregnes i dag til 12,5 milliarder dollar for inneværende år voksende til cirka 19 milliarder dollar i 2024. Selvsagt er noe av subsea-markedet knyttet opp til bruk i forbindelse med nye flytende produksjonsløsninger, men det planlegges også en rekke subsea tieback-løsninger til eksisterende installasjoner både på grunt og dypt vann. Markedet for plugging og fjerning som mange har ventet i årevis tar fortsatt ikke helt av, men holder seg godt under én milliard dollar per år. UK er her det største markedet, etterfulgt av Asia.

Det markedet som imidlertid vokser aller mest fremover er produksjon av olje og gass fra skifer på land hvor en forventer en årlig investeringsvekst på 12 prosent. Det er en klart økende boreaktivitet på land i USA, 380 rigger er i arbeid medio februar, som er 42 opp i løpet av to måneder. Men samtidig er det bare halvparten av riggflåten som var i drift før koronanedgangen. Det er liten tvil om at skifermarkedet i USA har blitt en prisstabilisator – i tillegg til OPEC.

 

Optimistisk

Dersom noen som leser denne artikkelen tenker at alt dette var da veldig optimistisk, så tror jeg tvert om. Alle tallene er basert på en oljepris i størrelsesorden 55 dollar per fat, noe den var i slutten av januar. I skrivende stund er oljeprisen godt over 60, og jeg ser at Goldman Sachs spår en gjennomsnittlig oljepris i andre kvartal på 70 dollar og 75 i tredje kvartal. Høyere oljepris vil selvsagt trigge flere olje- og gassprosjekter. Samtidig vil det også gjøre fornybarinvesteringer mer lønnsomme. Det er ikke et enten eller. Verden vil trenge mer energi når en kommer over koronakrisen. Mye mer energi.

Ser en på olje og gass i et langt lengre perspektiv tyder alt på at produksjonen i mange land, inkludert Norge, vil falle. Både som følge av press om grønne løsninger og som følge av at tilgjengelige ressurser minker. Men nye land vil komme til og andre vil øke sin produksjon. Folk sluttet jo ikke å røke fordi A.Asbjørnsens Tobaksfabrik i Kristiansand la ned tobakksproduksjonen i 2005. A.Asbjørnsen Tobaksfabrik la ned produksjonen fordi etterspørselen etter tobakk avtok. Det er alltid etterspørselen
som styrer.

Derfor er det bare idioti og symbolpolitikk å foreslå å legge ned eller begrense norsk olje- og gassproduksjonen og overlate våre små andeler til land som produserer med høyere utslipp. Forurensningen vil da gå opp og ikke ned.

De største funn av nye petroleums-forekomster ble i 2020 gjort i Russland (gass) og Surinam (olje). Når en i tillegg vet at Venezuela har verdens største ressurser, Guyana og Surinam blir nye oljeland, Brazil investerer mer enn noen gang, tyder alt på at Sør-Amerika vil bli en fremtidig konkurrent til Midtøsten på tilbudssiden av olje. Russland vil forsyne både Europa og Østen med gass i konkurranse med Midtøsten og andre.

De som vil være de største produsenter om 20-30 år er ikke nødvendigvis de som er mest følsomme for utvendig press om renere produksjon.

Som et apropos: I Norge har vi som kjent valgt å fange CO2 fra sementfabrikken i Bamble og injisere denne under havbunnen som et utviklingsprosjekt. Betongindustrien i verden står for cirka fem prosent av alle CO2-utslipp. Kanskje vil norsk oljeteknologi være løsningen for å få ned utslippene til den sterkt forurensende betongindustrien

Andre liknende nyheter

Offentlig sektor som innovasjonsmotor

Hvert år kjøper det offentlige inn varer og tjenester for nærmere 600 millarder kroner. Å bruke en større andel av disse milliardene til å etterspørre…

Smir så lenge stålet varmer

Han trives minst like godt i produksjonshallen som bak tegnebrettet på kontoret, og karakteriserer sine ansatte som venner. Svein Westlund Kristiansen…

Dårlig ledelse?

En tredjedel av norske medarbeidere sier at de har ledere som er så dårlige, at disse står i veien for at medarbeiderne kan gjøre en god jobb. Men, er…

© Næringsforeningen 2019-2021 Sidekart Personvern og vilkår for bruk
Umbraco CMS fra MarkedsPartner