Rammebetingelser og Oslo 

Hvis vi klarer å holde korona smitten nede kan en del arbeidstagere kommer tilbake i jobber i f.eks. reiselivs- og kulturnæringer. Men samtidig kan vi også oppleve at flere blir ledige i bedrifter som er avhengige av å eksportere til et verdensmarked som har krympet på grunn av pandemien.  

På toppen av koronakrisen har vi det langsiktige omstillingsbehovet mot sektorer utenfor «oljå» som kan gi regionen framtidige eksportinntekter og arbeidsplasser. Dette er en svær, langsiktig og møysommelig jobb som krever innsats av mange kloke hoder på med ulike kompetanse i privat og offentlig sektor. Men ikke minst krever det regionale politiske strategier og koordinering fordi så mange av vekstmulighetene ligger i næringer som er avhengige av politiske rammebetingelser, og utformingen av disse foregår mye i Oslo. 

Stavanger Aftenblad hadde 2. september en artikkel med tittelen «Trenger Stavanger en ambassade i Oslo?». Der peker Dag Mossige (AP) og Sissel Knutsen Hegdal (H) på behovet for å spisse innsatsen for å ivareta Stavangers interesser overfor sentrale myndigheter. Spørsmålet er om det bare er Stavanger kommune som trenger en «ambassade»? Og hvilke næringspolitiske spørsmål skal ambassaden jobbe med?  

Forskjellig 

Virkelighetsforståelsen og prioriteringer er forskjellige i hovedstaden og vår region. Ikke minst har betydelige deler av eliten og maktapparatet i Oslo god tid, delvis fordi de ikke er like avhengige av at omstillingen skjer raskt. Dette berører i høyeste grad mulige vekstnæringer, fordi de aller fleste av disse påvirkes av rammebetingelser og reguleringer som vedtas i Oslo. På ulike måter gjelder det for fornybar energi, maritime næringer, biobaserte næringer, mineralutvinning, karbonfangst og -lagring. Det omfatter også i neste omgang verdikjeden – industri og tjenestesektorer - som leverer til og kjøper produkter fra de nevnte næringene.  

Oljevirkeligheten vi har levd i de siste tiårene har ikke rustet oss for jobben vi framover må gjøre i forhold til Oslo. Veldig forenklet så fikk Norge på plass rammebetingelser for petroleumsnæringen relativt tidlig som var såpass gode og robuste at petroleumsverdikjeden kunne konsentrere seg om å lete, investere og produsere. Det handlet delvis om lover og forskrifter som regulerte eierskap, skattebetingelser og HMS.  

Interne ressurser 

Beslutningstagere i petroleumsverdikjeden kunne altså i lange perioder bare konsentrere seg om kommersielle beslutninger. Når det ved ulike korsveier var nødvendig å ta grep for å justere noe i rammebetingelsene, så hjalp det at verdikjeden hadde store interne ressurser og stor forståelse fra samfunnet forankret i en enorm verdiskaping. Dermed fikk man mobilisert ressurser fra næringslivet, fagbevegelsen, offentlig forvaltning og politikk. Dette så vi sist når endringene i petroleumsskatten ble vedtatt før sommeren. 

Dette er ikke i like grad tilfelle for andre naturressursbaserte næringer på hav og land. De interne ressursene i næringene er mindre, og kunnskap og forståelse hos politikere og forvaltning er ofte lavere. Det hjelper ikke at næringene har spesielle og svært ulike utfordringer når det gjelder rammebetingelser. Eksempler på prosjekter med ganske ulike utfordringer og muligheter er havbruk til havs utenfor Utsira, mineralutvinning i Dalane og havvind på Tampen. Det kan bli svært krevende for politikere og andre samfunnsaktører både i Oslo og Rogaland å holde seg oppdatert på hvert enkelt næring. 

Oslo-ambassade? 

Er grepet da å etablere en Stavanger ambassade i Oslo med en eller to medarbeidere som skal jobbe med et bredt saksfelt? Svaret er nok ikke et klart ja. En ambassade trenger et solid støtteapparat i hjemregionen som har tilstrekkelig kunnskap om hvilke rammebetingelser som kreves for å få fart på ulike næringer, og som kan utforme strategier for næringsutvikling og lobbyvirksomhet. Først må vi spørre oss selv om vi har dette støtteapparatet og strategier på plass?  

Vi er nok ikke helt der. Regionen vår kjennetegnes nå ved fragmentering det gjelder kommunestruktur og næringspolitikk, mens fremtidens vekstnæringer og deres verdikjeder krysser kommunegrensene. Dessverre må man innse at denne fragmenterte politiske strukturen er det vanskelig å gjøre noe med på kort sikt. Regionens bedrifter og deres organisasjoner – Næringsforeningen og NHO – må derfor sørge for at man på tross av strukturene kan lage nærings- og kommunikasjonsstrategier mot Oslo som kan gi gode rammebetingelser for det vi skal leve av i framtiden.  

Næringsforeningens to viktigste prosjekter er «Energihovedstaden» og «Nye muligheter». En helt sentral utfordring for disse prosjektene er å finne ut hvordan vi skal samle krefter og kompetanse på tvers av kommunegrensene som kan bidra til å skape gode rammebetingelser for en mer kompleks næringsstruktur enn det vi har vært vant med de siste tiårene.