Smalere vei for oljeindustrien

Funnet er likevel ikke ubetydelig. Det er gjort i et område med etablert infrastruktur. Slik sett representerer det en tilleggsressurs som bidrar til å forlenge levetiden til de eksisterende produksjonsanleggene. Da den første generasjon felt ble bygget ut, sa vi ofte at vi måtte sørge for at de infrastrukturnære forekomstene av olje og gass ble funnet før installasjonene ble fjernet. Nå ser vi hvor riktig denne letestrategien har vært. Dette handler om god ressursforvaltning. Det handler om at vi ikke skal forlate et felt eller et område før vi har fått med oss de ressursene som finnes der og som kan utvinnes på kommersielle betingelser.

Hverdagen

Det nye funnet er en god illustrasjon av den nye hverdagen på norsk sokkel. I de første årene gjorde vi store funn, så store at der vakte oppsikt i verden: Ekofisk, Statfjord, Gullfaks, Oseberg og ikke minst Troll. Så gikk vi inn i en periode der funnstørrelsen ble mindre. Oppdagelsen av Johan Sverdrup er unntaket som så langt bekrefter denne trenden. Det er ikke noe galt med mindre funn, men de stiller oss overfor en ny virkelighet. Dersom funnene gjøres i nærheten av eksisterende produksjons- og transportanlegg, kan innholdet i slike funn konverteres til meget lønnsom produksjon. Dersom det gjøres mindre funn utenfor sokkelens allfarvei, blir det straks mer krevende og i verste fall umulig. Selv om vi har gjort store teknologiske landevinninger som har bidratt til å øke lønnsomheten, må likevel funn i sokkelens utkantstrøk ha en viss størrelse for å kunne bygges ut med lønnsomhet.

Ryggraden

I år er det 50 år siden oppdagelsen av Ekofisk og 40 år siden Statfjord ble satt i produksjon og Troll ble funnet. Disse feltene er inneholder svimlende reserver i sammenligning med de funn som normalt gjøres nå til dags. De tre nevnte feltene har vært en ryggrad i oppbyggingen av petroleumsnasjonen Norge, både økonomisk og teknologisk.

Statfjord og Troll er de to eneste feltene som hittil har passert fem milliarder fat oljeekvivalenter. Verdien av den solgte olje og gass fra disse to er i størrelsesorden 3000 milliarder kroner. Det sier noe om kvalitet og kapasitet på norsk sokkel. Statfjord leverte på sin beste dag 850.204 fat. Ingen felt i hele Nordsjøen har vært i nærheten av å levere et tilsvarende volum i løpet av et døgn.

Produksjonsutviklingen på norsk sokkel har vært preget av at mye er blitt mer. Vi har gjennom flere tiår satt rekorder som vi i utgangspunktet ikke trodde ville være mulige. Men alt har en start og en slutt, også Norges produksjon av olje og gass. Selv om Oljedirektoratet i sine ressursanalyser fortsatt slår fast at bare halvparten av våre olje- og gassreserver er produsert, går det mot en ugjendrivelig utflating og nedgang. En gang midt på 2020-tallet vil produksjonskurvene høyst sannsynlig få et bratt fall. Ja, det kan faktisk tenkes at naturen kommer til å sørge for en raskere nedgang i produksjonen av olje og gass enn det klima- og miljøforkjempere krever. Vi har nettopp startet produksjonen av olje fra Johan Sverdrup og det strømmer nå så mye olje til fjellagrene på Mongstad i skip og rør, at det må mobiliseres mer transportkapasitet for å skipe denne oljen ut i verden. En økende del av råolje og produkter går nå fra Norge og til Asia, ikke minst til Kina. Johan Sverdrup er vårt nye store oljefelt som kom til oss som en stor overraskelse. Om ti år vil imidlertid to tredjedeler av dette feltet være produsert. Deretter vil vi måtte gjøre betydelige funn dersom en sterk produksjonsnedgang skal kunne motvirkes.

Ingen mulighet

Det er – først og fremst fra naturens egen side – ingen aktuell mulighet å øke den norske produksjonen av olje og gass. Flere – og de vil bli enda flere – vil si at det heller ikke er et mål å øke produksjonen, snarere det motsatte. Det er ulike syn på det fremtidige behov for olje og gass. Det mest fremtredende syn i dagens debatt er en utfasing fra et stykke ut på 2030-tallet frem mot det karbonfrie samfunn i 2050. Industriens syn, med støtte fra sentrale miljøer som Det internasjonale energibyrået (IEA), er at det i 2050 fortsatt vil være et daglig oljebehov på 50-60 millioner fat for å sikre tilstrekkelig tilgang av energi. Man mener at det vil være plass til et slikt volum innenfor Parisavtalens rammer. Med den vekst i energiforbruk som vi ser i dagens verden, peker flere scenarioer i retning av at oljetoppen først vil bli nådd når vi når 140 millioner fat per dag. Et så høyt volum vil ikke kunne forsvares hvis avtalen fra Paris skal etterleves.

På den annen side er produksjonen fra dagens kjente oljekilder synkende, ikke bare i Norge, men i hele verden. Investeringene i leting og utbygging av ny produksjonskapasitet har vært avtagende. I denne sammenheng kan det være grunn til å minne om at de siste tallene fra Statistisk Sentralbyrå, som viser oppgang i investeringene, i hovedsak skyldes kostnadsoverskridelser i prosjektene.

Må letes og bygges

Hvis oljeindustrien skal kunne sikre leveranser av 50-60 millioner fat olje per dag i et langsiktig perspektiv, må det både letes og bygges. Og enda viktigere er det å gjøre en økt innsats for å redusere utslipp. Vi kan fortsatt ikke se til veis ende for oljealderen, men vi kan se at veien blir smalere og at bevegelsene langs veien blir mer krevende og forpliktende.

Den norske oljedebatten vil fortsatt komme til å bli preget av strid om nye leteområder, og det er ikke vanskelig å se for seg at de store slag kommer til å stå i nordområdene.

Den største av alle utfordringer er å finne erstatninger til olje og gass som kan gi en avkastning som sikrer velferdsstaten. Stortingsvalget i 2021 vil måtte bli preget av dette, forhåpentligvis med realistiske løsninger.