Tid for endring og ettertanke

Norsk sokkel er i dag for store deler en moden petroleumsprovins. De største funn antas å være gjort. De store forventninger til et nytt olje- og gasseventyr i nord er nedjustert, men overraskelser kan likevel aldri utelukkes. Oppdagelsen av Johan Sverdrup-feltet i den modne delen av Nordsjøen bekrefter dette. Sverdrup motvirker det fall i oljeproduksjonen som vi hare sett fra inngangen av det nye århundre. Feltet bidrar sterkt til en forlengelse av den norske oljealderen.

Med modenheten følger andre prioriteringer. For noen selskaper – i hovedsak de største – blir norsk sokkel mindre attraktiv. Andre øyner derimot nye muligheter. Okea er et eksempel på dette. Selskapet med Erik Haugane og Ola Borten Moe i spissen har overtatt Draugenfeltet fra Norske Shell. Deres satsing er spennende. Nå er selskapet kommet på børs.

Mangfold

Det er viktig med mangfold. Vi startet vår oljehistorie med å motstå fristelsen til å gi eksklusive rettigheter til et enkelt oljeselskap og dernest til å nasjonalisere hele virksomheten. Det ble avgjørende suksesskriterier i den norske modellen. Vi bygget opp et sterkt statsoljeselskap, men skjønte samtidig verdien av konkurranse. Dernest skjønte vi nødvendigheten av å tilpasse oss endrede markeds- og konkurransebetingelser. Derfor børsnoterte vi statsoljeselskapet. Dette er noen av hovedgrunnene til at den norske oljemodellen i dag omtales med respekt. Den eneste som ville kunne finne på å kalle oss svake og udugelige er Twitter-kongen i Det hvite hus. Donald Trump skulle i så tilfelle få til svar at Norge har tilbudt amerikanske oljeselskaper store muligheter, at de amerikanske oljeselskapene har bidratt sterkt til å bygge kompetanse og formue i Norge. Nordsjøen bidro i mange år til USAs forsyningssikkerhet.

Ved en skillevei

Når ExxonMobil nå forlater oss, står vi ved en skillevei. Selskapet var blant de første som søkte om letelisenser på norsk sokkel. Selskapet fikk lisens nummer 001, 002 og 003. Den 19. juli 1966 klokken 08.20 startet selskapet boringen av den første letebrønnen på norsk sokkel i blokk 8/3 i letelisens PL003 med boreriggen Ocean Traveler. Exxon mobil bygde seg opp til å bli et av de største selskapene på norsk sokkel med hensyn til volum. Allerede før letevirksomheten startet hadde selskapet vært her lenge. Esso etablerte seg som selger av oljeprodukter i Norge allerede i 1893. I 1960 sto Essos raffineri på Slagentangen ferdig. Her ble de første fat olje fra norsk sokkel raffinert. Vi snakker om en lang og stolt historie med solide bidrag til utvikling av det Norge vi kjenner i dag som en moderne velferdsstat, rik på penger og teknologi.

Norsk sokkels attraktivitet er ikke lenger hva den en gang var. Noen vil nok se på dette som en god nyhet, en rask fremrykking mot en total avvikling av petroleumsvirksomheten utenfor våre kyster. Det blir et snevert og kortsiktig perspektiv. De sterke ønsker om en rask avvikling av petroleumsvirksomheten for å få til en overgang til det fossilfrie samfunn, er selvfølgelig et norsk anliggende, men mye, mye mer.

Viktig gass

Oljeproduksjonen fra feltene på norsk sokkel betyr i den store sammenheng relativt lite. Gass betyr etter hvert mye mer, i det minste for Europa, som henter en vesentlig del av sine gassforsyninger fra norsk sokkel. Der gassen finner vei, er det i hovedsak kullet som må vike. Den norske klimadebatten er imidlertid ikke farget av slike fakta. I kampen mot kullet i Europa er gass fra norsk sokkel et avgjørende bidrag. Norsk klimadebatt preges i dag ikke bare av en kamp mot oljen, men også mot gassen. Et fremtredende argument er at staten eksponeres for en uforsvarlig risiko ved å satse på gassprosjekter med mange tiårs varighet. Gass kan bli utkonkurrert av andre energiformer, og staten kan bli sittende igjen med svarteper. Men så lenge gass er et så viktig alternativ til kull, må vi spørre hvem som skal levere gassen. Det finnes nok av alternativer til Norge. Det gjelder også olje. I denne sammenheng er det all grunn til å merke seg at Equinors internasjonale produksjon nå er i ferd med å nærme seg de volumer som selskaper produserer på norsk sokkel.

Hvor raskt?

De fleste av oss vil være enige om at der fornybar energi kan erstatte fossil energi, er dette en riktig løsning. Spørsmålet er likevel hvor fort det kan gå. En av de som har bråhast er miljø- og klimaminister Ola Elvestuen, som denne sommeren har sendt følgende hilsen til oss: «Folk må ta inn over seg at vi skal slutte helt med fossile drivstoff. Fra motorsaga til cruiseskipet. Alt må vekk». Denne uttalelsen representerer ingen samlet regjering. Det spriker mellom de fire regjeringspartnerne. Det er de to minste mot de to største. Men det er likevel en trend i tiden, en økende bekymring for det globale klima og en økende motstand mot fossilindustrien. Oljeselskapene har flere kunder enn venner. Elvestuen og Venstre vil ha en radikal nedgang i den norske olje- og gassproduksjonen. Om få år skal biler med forbrenningsmotor fases ut til fordel for elbiler. Ingen land kan vise til større andel elektrisk i den totale bilparken enn Norge. Den rike oljestaten har hatt både evne og vilje til å subsidiere satsingen på elbiler. Langsomt går det imidlertid opp for politikerne at staten på denne måten går glipp av titalls milliarder kroner som en konsekvens.

Et oljeland som vil bli karbonfritt, må vende seg fra sin olje- og gassproduksjon. Det er enkel logikk. Vi kan ta med kullet på Svalbard i samme rennet.

ExxonMobils exit fra Norge er tankevekkende, ikke minst i betydningen av at industrien har mange alternativer for å produsere den energi som verden fortsatt vil trenge en god stund.