Vår styrke og vårt dilemma

Det store bildet er mangfoldig og komplisert, og det er blitt vesentlig mer krevende som følge av pandemien Covid-19. I mange uker har store deler av verden stått stille. Hverdagene er blitt annerledes og fremtiden er blitt mer usikker. Vi har fått en kostbar tenkepause. Vi må planlegge for større usikkerhet. Mye av det vi har tatt som en selvfølge er likevel ikke selvfølgelig. Portforbud og stengte landegrenser har for millioner av mennesker har vært en ny, overraskende og skremmende opplevelse. Det kan bli mer av dette i fremtiden fordi pandemien antas å kunne inntreffe mer større hyppighet.

Tvunget til ettertanke

Vi har alle blitt tvunget til ettertanke og endring av våre hverdagsvaner. Vi har måtte ta i bruk virkemidler som er de mest dramatiske i fredstid. Hundretusener har ikke lenger kunnet gå på jobb. Barnehager og skoler er blitt stengt. Fly har blitt satt på bakken, det har vært færre biler på veiene og cruiseskip har gått i opplag. Utenlandsferien 2020 er avlyst. Det ble ikke OTC og ONS. Oljeindustrien går på sparebluss og har bedt om krisehjelp.
Det er nå fremtiden bestemmes, er det flere som sier. Det er nå vi kan forlate noe gammelt og satse på noe nytt. Vi kan få til en økonomisk og industriell fornyelse, et større mangfold.
«Du ber ikkje høy til en daud hest», sa Einar Førde, mannen som mente at vi alle er sosialdemokrater. Nå er det mange som mener at det er oljeindustrien som er den døde hesten. Industriens kritikere sto utenfor Equinors hovedkvarter 14. mai og krevde at generalforsmalingen sa nei til fossilene og ja til de fornybare. Jeg var selv en av de tolv aksjonærene som møtte frem og ble sluset inn i møtelokalet i et duskregn av Antibac og med god avstand til sidemannen. Aksjonærene var blitt oppfordret til å følge generalforsamlingen elektronisk, men som den gamle nyhetsorienterte journalist jeg er, greide jeg ikke å motstå fristelsen til personlig oppmøte, som ved alle selskapets generalforsamlinger siden børsnoteringen i 2001. Jeg fikk sitteplass ved siden av statens representant, min gamle venn ekspedisjonssjef Bjørn Ståle Haavik i Olje- og energidepartementet, som representerte statens eierandel på 67 prosent av aksjene.
Neste år er situasjonen forhåpentligvis en annen, slik at alle som ønsker kan møte til Equinors generalforsamling og hilse hverandre med et håndtrykk og kanskje en klem.
Men det aller viktigste er at vi neste år har en olje- og gassindustri som leverer energi, økonomi og teknologi. Det er mange som har latt seg forbause og forarge over at oljeindustrien har skrevet seg på listen over de som trenger ekstra hjelp for å komme gjennom krisen. Motstanden har avslørt to synspunkter: Oljeindustrien bør ha styrke til å klare seg selv. Dersom så ikke er tilfelle, bør vi bruke denne anledningen til å finne på noe annet enn å drive med olje og gass.

Uten historisk sidestykke

Den vanskelige situasjonen i olje- og gassindustrien skyldes en kombinasjon av fundamentale hendelser som faller sammen i tid. For det første har det over flere år bygget seg opp et betydelig oljeoverskudd i verden. Dette skyldes hovedsakelig den volummessige suksess i skiferproduksjonen i USA.
Etter finanskrisen i 2008 steg oljeprisen til nesten 150 dollar per fat som følge av frykt for oljemangel og ressursnasjonalisme. Så kom skiferrevolusjonen og markedet ble oversvømmet av olje, som i tråd med klassisk markedsmekanisme førte til at oljeprisen sank. Forsøkene på å få de store produsentlandene til å redusere sin produksjon for å få opp prisene, lykkes bare delvis.
Verden har i år opplevd en dramatikk i oljemarkedet som ikke har historisk sidestykke. På den verste dagen ble olje solgt til minus 37 dollar per fat. Når alle lagre er fulle, har vi fått demonstrert at ekstreme minuspriser er mulig, men samtidig fikk vi demonstrert at så lave priser ikke kan være annet enn en døgnflue.
Koronakrisen har forsterket oljekrisen. Etterspørselen etter olje gikk naturlig nok ned da store deler av verden ble stengt. Gradvis åpner vi opp, og etterspørselen etter olje vil følge med. Det er likevel langt fra sikkert at forbruket vil etablere seg på samme nivå som før krisen inntraff, da vi brukte 100 millioner fat per dag. Det er ingen ulykke om vi klarer oss med mindre. Det er knyttet en usikkerhet til utviklingen i olje- og gassprisene i tiden fremover.

Vår styrke og sårbarhet

Så hvorfor skal vi da ta sjansen på å «bære havre til en døende hest»?
Verden vil fortsatt trenge olje og gass. Den norske kontinentalsokkelen inneholder fortsatt store ressurser og Norge har en fremragende oljeindustri og oljeleverandørindustri. Krisen har ført flere norske leverandørbedrifter til kanten av stupet. Vi snakker her også om de store offshoreverftene som for eksempel de i Verdal og på Stord. Vi kan ikke la store deler av denne industrien gå til grunne uten at det vil få alvorlige konsekvenser for vår evne til å møte fremtiden. Det er ingen god idé om Norge melder seg ut av olje og gass. Andre land vil riktignok sørge for at verden får den energi som etterspørres, men vi vil forspille store muligheter.
Når regjeringen på nytt kan dukke ned i en velfylt pengebinge for å hente penger til bekjempelse av en alvorlig krise, må ikke glemme hvor pengene kommer fra. Det ville være underlig om den industrien som har lagt grunnlaget for den store formuen, skulle nektes en hjelpende hånd.
Samtidig har krisen på nytt minnet oss om både styrke og sårbarhet. Vi må utvide vår tanke og handling og søke et større mangfold. Vi har fått en alvorlig tenkepause. Vi må vise at vi evner å tenke nytt uten samtidig å kutte selve stammen til de greiner som samlet sett utgjør velferdsstaten.