Vi får ikke de politikerne vi fortjener

Stortinget har vært et skandalisert hus den siste valgperioden. Et par politikere har gjennom reisefusk spedd på stortingslønna med store beløp. Flere menn har, som visekansleren i Østerrike sa om seg selv da han nylig trakk seg, «vært offer for alkoholrelatert macho-oppførsel». I departementet med ansvar for lov og orden har vi i Erna-perioden hatt fem ministre som har måttet gå pga. «uorden». Er det tilfeldig at vi får slike tilstander? Hva ligger bak at noen har sluppet rever inn i de prestisjetunge husene? Allern, Saglie og Østerud har vært redaktører for en rykende fersk bok «Makt og opposisjon - de politiske partiene som demokratisk paradoks». Boka gir partiene et betydelig ansvar.

God kontroll
Første del av det kommende lokalvalget er over. Listene over partienes kandidater er levert. Det er bestemt hvem vi kan velge blant. Nominasjonsprosessen er den prosessen som forskerne sier partiene selv har regi og kontroll med. Selv en tradisjonell sosialdemokratisk støttespiller som fagbevegelsen kan ikke forlange å få inn en spesiell kandidat. Men partiene vil selv leite blant sine støttespillere for å sikre at de blir representert. Nominasjonsprosessen er partienes viktigste medlemsstyrte aktivitet. Mens kandidatene i USA må selge sitt kandidatur offentlig til stor ståhei, må de norske gjøre et salgsarbeid i det stille innad i partiene. Partimedlemmene har stor innflytelse på hvilke kandidater som når fram til finalen. Men kvalitetskontrollen ligger hos nominasjonskomiteene. Selv om de er sterke og overvåkes sentralt fra, er det her det kan glippe. De er åpenbart ikke dyktige nok som «etiske vaktmestre».  Når rogalandsrepresentanten med kreativ reiseregningsføring ble nominert, gikk ryktene om at hun hadde gjort tilsvarende hos sin forrige arbeidsgiver. Leder av nominasjonskomiteen kjente etter eget utsagn ikke til det. Andre gjorde, men var tause. Metoo-sakene innen politikken viste også at mange visste, men ville ikke rope ut at keiseren var naken. Skal vi unngå å få politikere som ikke holder etisk minstestand, har partiene åpenbart behov for trygge varslingsrutiner, ikke la det bli med hviskingen og leve med Leonard Cohen-syndromet – «alle vet jo det».

Noen følger med på lasset
Partienes organisering og funksjon har endret seg lite siden 60-tallet. Men en ting har endret seg fundamentalt; antall ansatte rundt hver representant. Noen er partibyråkrater som fungerer som teknisk og administrativ støtte, andre er i realiteten ikke-folkevalgte politikere; de har sterk innflytelse på strategivalg og politikkens innhold. På Stortinget har partiene i dag ca. 25 kommunikasjonsrådgivere og nær 50 politiske rådgivere. Rundt statsrådene var det i 1947 ni statssekretærer. I dag er det omlag femti. I tillegg har hver statsråd, og sikkert også noen statssekretærer, personlige rådgivere.

I lokalpolitikken skjer det også en profesjonalisering. Flere folkevalgte er på heltid. Antall ikke-valgte politikere, rådgivere og kommunikasjonsfolk øker også, spesielt på fylkesplan. Om dette rådgiverkorpset er brukerstyrte personlige assistenter (BPA) for de valgte, er de ikke et stort demokratiproblem. Men når de begynner å styre dem de skal hjelpe (ASB - assistentstyrte brukere), blir folkestyret utvannet.

Det er naboens feil
I frie valg er det ingen enkeltpersoner som har kontroll med hvem som blir valgt. Det betyr at hvem som velges blir avgjort når naboen og naboens nabo sine stemmesedler blandes i hop med min og din. Ingen vet hva som ligger i stemmeurnen før opptellingen er over.  Valgforskerne har slått fast at flere og flere skifter parti fra et valg til et annet. Det er en ustabil velgermasse som i uvær oppfører seg som leire. Det kan bli skred – valgskred av det.
Tidligere var det en viss orden over det: «I vår familie stemmer vi Høyre». «Vi på verftet stemmer selvfølgelig AP». «Valgurnen på Sviland hadde det samme antall SP-stemmer som ved forrige valg, med unntak for stemmen til han som døde i mars».  Det er blitt flere partier å velge mellom, og en-sakslister tar en betydelig andel stemmer fra de tradisjonelle partiene når de har innført noe som folket er uenig i. Dersom man tidligere var en sterk meningsbærer gikk det an å overbevise lunsjbordet om hva som var rett og galt. Naboen kunne snakkes til rette dersom hun/han kom på tvilsomme tanker. Nå får de meningene sine fra et utall kilder; de hører ikke lenger på oss som forstår seg på det!
En-sakslistene og en-sakspartiene samler gjerne kandidater med høyt temperament og stort markeringsbehov. Nominasjonsprosessene forklares i ettertid som «det som skjedde, skjedde, jeg kan ikke si deg mer». Når hverdagspolitikken krever standpunkt til hundrevis av saker, og nesten aldri til den ene, oppstår uenigheter innad, splittelse, konflikter og overganger til etablerte partier. Det var nok ikke det man som velger ønsket seg når protestlisten ble lagt i urnen.

Konklusjon: Lokalvalg er i større grad personvalg enn stortingsvalg. Litt betyr derfor din stemme. Skal du få inn de politikerne du fortjener, må du møte opp og avlevere en stemmeseddel som er rettet med omtanke. Ellers vinner partiet og naboen.